Musikknyheter befinner seg i gangene over Sentrum Scene skal snart møte bassisten i den amerikanske metalgruppa Lamb of God. Etter litt ventetid, satt man omsider på bakrommet sammen med hele bandet. Nervøsiteten og usikkerheten stiger i det man skjønner at man skal ha øynene til resten av gruppa i nakken mens man holder på. Tompraten blant medlemmene gikk løst, med hete temaer som hasj og de dyre prisene i Norge.

John Campbell sender ut høyre arm og gir meg en hyggelig velkomst, og ber meg sette meg på sofaen. Etter et par svette øyeblikk med litt fikling med notater og opptakere er vi omsider i gang, og den joviale bassisten viser seg å være harmløs og snill som en kattunge.

Hei John. Velkommen til Norge. Fått tid til å sjekke ut byen?

Tusen Takk. Veldig hyggelig å være her igjen. Vi kom nettopp fra Finland, og fikk heldigvis tatt et tidlig fly i går. Planen var egentlig båten over, men på grunn av is og dårlige forhold valgte vi sikkert, slik at vi garantert rakk showet her i Oslo. Det resulterte i noen deilige ekstra timer søvn på hotellet, og det trenger man på turne. - Sier John før han bryter ut i voldsom latter.

Vi har ikke fått sett så mye denne gangen, bare gått et par kvartaler og kjøpt noe rar gatemat

Konserten i Helsinki var sikkert bra. Har hørt rykter om at finnene er gale på metalkonserter? Vi må nok gjøre ekstra innsats i kveld får overbevise som publikum.

Ja, de var ganske gærne, men jeg føler det er noe som er urtypisk for det skandinaviske folk generelt. Du liker sikkert at jeg sier dette, for jeg har hørt dere er noen rivaliserende jævler. Sånn at dere ikke like svensker, har jeg rett?

Vel, de er vel ganske ”douchebags”. Men ingen liker oss nordmenn heller, fordi vi er noen oljedrillende rikinger.

Han husket ikke en dritt fra Hovefestivalen i 2007, så alle spørsmålene rundt der ble vel egentlig bare teit å ta med. Vi fortsatte uansett å snakke litt om konserten de gjorde i fjor med Metallica og Mastodon, noe han husket godt og likte.

Albumet ”Wrath” kom ut i fjor, det var meget bra forresten. Hva er egentlig planene fremover? Skal dere hoppe i studio etter turneen i år?

Ja, vi skal turnere helt frem til oktober i år, og så tar vi noen måneder fri. Utover høsten skal vi i studio og begynne med innspillingen og produksjonen av det nye albumet, og det vil komme ut en gang i 2011.(!) Så det ser vi frem til, er alltid fett med nytt materiell igjen.

Hvordan er prosessen når dere er i studio? Er dere den type band som setter seg ned i 3 uker non stop, eller er det noe som varer over lengre tid med masse nedlagt arbeid?

Vi har alltid gjort det sånn at vi øver mye først, og bruker noen måneder der vi jobber omtrent 5 dager i uka. Peiser på og smeller ut noen låter. Naturligvis blir det noen bra sanger, som vi da jobber dypere med når det gjelder produksjon og komposisjon, så setter vi oss ned til slutt og planlegger albumet som en helhet. Setter bitene på plass.

Skriver dere låter, og jobber frem ny musikk under turneen også?

Mark og Willie er de som skriver musikken sånn sett, men det blir lite når vi er på turne. De jobber litt for seg selv, og spiller inn småbiter på laptop, som vi får høre småklipp av innimellom. Men det meste foregår i tiden rett før vi går i studio, og under..

Skiva ”Wrath” var et veldig politisk album, akkurat som ”Ashes of the Wake”, er det viktig for dere å ha med et tydelig budskap i tekstene og i musikken dere lager?.

For meg personlig er det ikke veldig viktig, men det er heller ikke jeg som skriver tekstene. Likevel tror jeg at en av de største styrkene hos Lamb of God generelt er at vi har gode tekster, sterke tekster. Det er ikke bare vilkårlig brøling, med gode poenger.

Når jeg ser på ”Walk With Me in Hell” filmen, jeg mener, dere fester brutalt hardt. Ikke minst er dere snart 40 år? Hvordan overlever dere?

Hehe, vel. De blir mye alkohol, men vi er ganske harde på det, så det omtrent blitt til en slags livstil.

På dette tidspunktet mobber John meg fordi jeg er 27 år gammel, og blir håpløst fyllesjuk. Han klarer virkelig ikke å fatte hvorfor jeg synes det er sykt at de drikker hver dag selv om de er 40 år, og mener jeg gjør noe feil når jeg drikker. Så mye for den norske stoltheten vi så fint bygde opp i starten…

Da jeg hørte Lamb of God for første gang, følte jeg at dere tok opp arven etter Pantera, selv om tempoet og musikkstilen var litt annerledes. Var dere inspirert av Pantera spesielt? De groovy riffene trodde jeg det var bare Dimebag som kunne produsere.

Wow, det er jo kult at du synes. Vi ble jo så klart som mange andre band inspirert av dem, men likevel har vi alltid gjort vår egen greie. Den musikken vi lagde, følte vi at rett og slett manglet ute blant metallbandene på 90-tallet..

Jeg har hørt at du beskriver Lamb of God, som et punkband som spiller heavy musikk, er det sånn du ser på musikken deres?

Jeg ser oss som normale folk, som rett og slett bruker mye tid og energi på musikken. Fra vi var drittunger vokste vi opp med mye punk, og hardcore, og har alltid hatt det elementet i oss. Jeg føler vi lager noe spesielt med Lamb of God, men mye av den energien du hører i musikken, og for eksempel å se Randy opptre på scenen kommer fra vår bakgrunn med punkrock.

Dere byttet bandnavn fra Burn the Priest til Lamb of God, hvorfor?

Slik at jeg senere kunne sitte i Oslo, Norge og snakke med deg, og bli stilt det spørsmålet(latter). Vi byttet rett og slett navn slik at folk ville høre på oss, og ikke minst la oss spille på deres konsertarenaer.

Ja, for Burn the Priest er jo et ganske hissig bandnavn

Folk trodde sikkert vi var et satanisk band, det var vi ikke. Nå tror de at vi er kristne, det er vi heller ikke. Du vet, samma faen.

Du har jo vært med bandet helt siden bandet ble startet opp, hvordan vil du forklare den reisen det har vært frem til nå? Hadde du noensinne trodd at dere skulle være så store i dag, når du tenker tilbake?

Bandet har holdt på i mange år ja, det har vært en konstant bedring, og vi har jobbet hardt. Det har vært mye oppturer og nedturer. Men, nei jeg hadde aldri trodd at vi skulle bli så store. Jeg blir gira på tanken på at vi kan nå ut til så mange, feste rundt, gi faen og ha det så gøy. Før var det snakk om å ikke bli for drita før showet, og at vi håpet på at ikke kjerra vår knela på vei hjem. Så ja, mye har skjedd.

Tror du det norske folk får se ”Wall of death i dag”?(Publikum deler seg og løper inn i hverandre. Google it!)

Min oppgave er å spille bass, jeg gir egentlig faen. Det er opp til folk der ute, men det hender at det skjer ja. Det er heller ikke Randy som på en måte kommanderer gruppene, men publikum har begynt å ta ansvar selv.

”Black Label” er vel siste låt ut, så det gjenstår det bare å se om det skjer

Yes, det er siste låt. Jeg vil jo ikke oppfordre til noe vold ute blant publikum så klart, men det er moro å se folk ta av når man står der full og spiller bass

Hva er din favorittlåt og album av Lamb of God?

”Wrath” er helt definitivt klart favoritten, jeg synes vi bare lager bedre og bedre album for hver gang vi går i studio. Så jeg er stolt av den. Favorittlåter er litt avhenging av dagshumør, men ”Contractor” og ”Broken Hands” elsker jeg å spille live.

Ellers fikk jeg vite at han digger 70-talls glamrock gruppa Silverhead, WTF. Jeg takket pent for meg, og ønsket meg låta ”Reclamation” på dagens setliste. Han kunne ikke love noe. Det som virket så skremmende i starten utartet seg til en hyggelig samtale, og de andre bandmedlemmene satt egentlig bare rundt og tittet på hver sin laptop. John og jeg var også innom temaet norsk black metal, og lærte at trommis Chris Adler var kjempefan av flere av de norske black metal bandene.

Videre bar det til et glass med brun veske før konsertstart.

(PS: anmeldelsen kommer i morgen)

Foto: Kim Wøien/Musikknyheter.no