Mannen som av mange regnes som Norges råeste rockestemme er endelig tilbake med Navigators debutplate, The Straight & Narrow. Med andre ord så har det vært svært stille rundt Fredrikstad-herren siden Ricochets gav ut sitt siste album, Isolations, i 2005. Andreassen og jeg satt oss dermed godt til rette i hver vår godstol backstage i Kristiansand, et par timer før bandet skulle ha sin første konsert i byen, og startet samtalen ved å snakke om den siste tiden som vokalist i Ricochets.

- Vi spilte inn Isolations, og turnerte med den. Vi var likevel kommet til en slags blindvei, hvor vi følte at vi trengte en pause fra den musikken vi spilte. Alle klødde etter å prøve litt andre ting. Knut-Øyvind Olsen hadde allerede begynt å spille med Tommy Tokyo, og Alexander Kloster-Jensen hadde begynt å spille med My Midnight Creeps. Jeg for min del var faktisk lei av hele musikkyrket, og hadde heller lyst til å jobbe som kokk. Akkurat det hadde jeg fått kompetanse fra mens Ricochets fortsatt holdt på, der jeg jobbet som kokk mellom spilleøktene. Dermed tok jeg fagbrev på et halvt år, og jeg har hatt det helt topp de fire siste årene som kokk på heltid.

Han fortalte videre at planene om å begynne med musikken igjen var ikkeeksisterende, men det ble etter hvert til at han pleide å ta fram gitaren på fritiden – dette uten noe annet mål enn å lage låter for sin egen del. Dette ballet seg på, og han satt til slutt igjen med over 30 låter skrevet over disse fire årene. Det er et utvalg av disse låtene som har blitt tatt over til Navigators debut, og på grunn av frihetene rundt låtskrivingsprosessen har The Straight & Narrow blitt det han selv kaller et ganske sjangersprikende album med et fundament i countrymusikken. Noe han aldri kunne tillatt seg selv å skrive som Ricochets, på grunn av deres interne regler om å holde seg innen garagerock-konseptet deres.

- Som band har vi denne gangen tatt låtene for det de er, og dermed ikke styrt dem inn mot et bestemt konsept. Dermed har det denne gangen vært veldig befriende å drive med musikk igjen. Utgangspunktet for min del har vært å lage gode, tidløse melodier. Om dette hadde blitt country, en ren viselåt, eller bossa nova hadde vært ett fett.

Trond har tidligere i store trekk kun nevnt gamle referanser til musikken sin, som 50-talls-country og psykedelisk rock fra 60-tallet. Dermed synes jeg det var på sin plass at jeg spurte om han hadde noen nyere inspirasjonskilder til musikken.

- Et band har vært veldig inspirerende, som jeg har hørt på de siste par årene er The Magnetic Fields. De synes jeg er helt fantastiske låtskrivere, og de har også inspirert meg til å ha stått ganske fritt til å gi låtene rom til å være akkurat det de er, ettersom de har laget veldig forskjellige typer album, hvor de hopper fra folk, gjennom electronica og videre til ren støymusikk.

- Vi har også begynt å snakke om en ny plate allerede innad i bandet, og selv om det har vært veldig viktig for bandet, og kjemien, at vi har laget en såpass eklektisk plate som vi har gjort denne gang, så er planen å stramme utrykket mer inn mot en sjanger når vi skal lage andrealbumet.



Det har vært skyhøye forventninger til Navigators i år, og de toppet blant annet Musikknyheters egen liste, der flere viktige profiler fra norsk musikkbransje fikk gi uttrykk for hvilke norske band de har og har hatt størst forventninger til i 2010. Jeg spurte Trond Andreassen hvordan de har forholdt seg til all hypen.

- Det hele er egentlig ganske absurd, og er noe vi ikke har tatt med i regning i det hele tatt når vi har laget denne plata. At vi i det hele tatt også fikk kontrakt med Sony var også veldig overraskende, og noe vi satt stor pris på. Når man er på et stort selskap så får man jo automatisk et langt større promoteringsapparat, og oppmerksomheten bli desto større. Likevel har ting gått stykkevis, så det har sklidd inn ganske greit. Det er jo ikke så mye annet vi kan enn å gjøre vårt beste, men for all del, det er jo veldig hyggelig.

Samtalen tar oss så videre til hvor stolt han er av det han har gjort, samt hvilke erfaringer han har tatt med seg videre til comebacket med Navigators.

- Jeg er kjempestolt av den nye plata, og at jeg har turt å gjøre en variert skive slik den er. Jeg er likevel veldig stolt av det jeg har gjort med Ricochets også, ettersom albumene har variert ganske mye fra hverandre, selv om det samme utrykket har ligget i bunn. Jeg føler at jeg hele tiden utvikler meg som låtskriver, og aldri stagnerer, noe som er veldig viktig for min egen del som musiker.

Andreassen har ved flere anledninger tidligere nevnt at prosjektet Navigators har en del sjømannsromantikk ved seg, noe man kan se i form av blant annet promobilder og coverart, samt at man kan høre det i litt mindre grad takket være munnspill, kassegitarer og piano.

- Dette er også noe som også bare har glidd inn. Vi har øvingslokale som ligger omgitt av rustne kraner og gamle tankskip ved tørrdokka hjemme i Fredrikstad. I tillegg til det begynte vi å spille sammen ved å spille en coverlåt av Jacques Brels Amsterdam, som havnet på albumet. Vi har altså blitt formet av omgivelsene våre.

Første singel fra Navigators, Wall of Stone, har sett stor suksess som radiosingel i forkant av plateslipp. Ikke bare er det platas mest storslåtte og pompøse låt, men det er også det eneste sporet på plata med Knut Schreiner som produsent, og han har gitt den en massiv og nærmest Phil Spector-aktig produksjon. Sven Olsen, som produserte Ricochets to siste plater, har tatt seg av resten av sporene. Jeg spurte dermed Navigators-frontmannen hvordan han forestiller seg at albumet hadde blitt hvis Schreiner hadde satt fingrene sine i hele pakka.

- Wall of Stone har et veldig stort lydbilde, og er en veldig stor låt med masse piano, i tillegg til at den bygger seg opp i løpet av låta. Dermed skiller den seg rent stilmessig ganske mye i forhold til resten av låtene på plata, og dermed er det ikke godt å si hvordan det hadde blitt. Likevel kunne det ha vært interessant å prøve et større samarbeid med Knut en gang, for han er en fantastisk produsent. Han hadde rett og slett ikke tid til å ta seg av hele plata, men når han fikk demoene, så var han sikker på at det var den han ville skru på. Han så et hitpotensiale i den, rett og slett.

Navigators fremstår på mange måter som kun Trond Andreassens band, der han befinner seg i sentrum, og de resterende bandmedlemmene faller i skyggen.

- Jeg har ikke den kapteinrollen i det bandet her, slik det kan fremstå, og vi er sedvanlig demokratiske. Jeg har heller ikke særlig spisse albuer, og med tanke på at jeg er låtskriver, så kunne jeg nok hatt langt mer makt i bandet. Vi har en veldig god kjemi og tenker veldig likt i forhold til musikken.





Foto: LP Lorentz

Navigators på Myspace