John Olav Nilsen er tydelig utslitt, og ikke minst hesere enn vanlig. Han og Gjengen gikk tydelig fornøyde, svette og utslitte av scenen bare tyve minutter tidligere. Med tanke på hans vanligvis relativt trøtte vesen, så gjør det noe med samvittigheten å skulle dra med seg en sart frontmann, haltende på krykker, ut av rommet der resten av bandet sitter, for å slå av en prat med ham.

Når han skulle ta imot Spellemannpris for rock tidligere i vinter, så sa han følgende: ”Tusen takk. Ikkje til dere her inne, men dere der ute,” og pekte ut i lufta. Personlig falt det i ekstremt god jord, og folkelig på en langt bedre måte enn Donkeyboys pinlige leirbålsang.

- Det var en takk til folk flest – de som har kjøpt platen. De samme som kommer på konsertene våre. Det betyr langt mer enn en klapp på skulderen fra musikkbransjen.

Har du noe imot musikkbransjen?
- Nei, på ingen måte. En slik pris er jo for så vidt viktig, ettersom det er en kanal for å få flere folk til å oppdage musikken vår. Det er likevel viktig for oss å få gjøre det vi selv vil, og fordi vi er på et lite plateselskap får vi lov til å ha den kunstneriske friheten. Det vil alltid være viktig å selv ha kontroll over musikken vår.

Dere har jo fått helt massive mengder skryt fra musikkpressen. Det kan virke som om akkurat det skrytet er litt likegyldig for deg.
- For min egen del har det ikke så mye å si, nei. For alle andre som har hjulpet meg og resten av bandet, tror jeg det kan ha en del å bety. Jeg er 27 år, og jeg kjenner meg selv best. Jeg vet når jeg har gjort noe bra eller dårlig. Vi gjør dette fordi vi elsker det, og vi er selv våre største fans, selv om det kan se ut som en del begynner å ta oss igjen.

I intervjuer i månedene før slipp av plata gav du inntrykk at det å spille i band ikke var så kult som du hadde trodd det skulle bli. Hvordan er den følelsen nå?
- Alt var liksom så nytt, og dermed så jeg virkelig ikke verdien i det, ettersom alt rundt krevde også tid fra meg. I ettertid har jeg innsett at ting som å skulle stille opp for pressen er en minimal pris å betale for dette her.

For bare få år siden satt du visstnok bare hjemme og gjorde absolutt ingenting. Jeg regner med du har det bedre nå?
Han virker noe usikker før han tar til å svare;
- Dette høres kanskje rart ut, men livet mitt nå er i hvert fall langt mer stabilt. Man skulle kanskje tro at det å turnere med band og lignende ville vært et mye drøyere liv. Det beste slik det er nå er nok at jeg har ting å se frem til – akkurat det er noe jeg setter ufattelig mye pris på. Jeg har hatt mye drittjobber igjennom, som å vaske på tog – så dette er mye, mye bedre.
- Slik som i kveld betyr mye for meg. Det er første gang vi spiller i Kristiansand, så dukker det så ekstremt mange opp, og nesten alle kjenner sangene.

Er det noen nye band og artister du liker godt, som muligens kan gjøre en like stor greie som dere?
- Vel, 2009 var uten tvil et godt år for norsk musikk, og Kråkesølv gav jo ut en helt fantastisk plate. Det er vanskelig å skulle svare på om noen skulle være like heldige som oss, men jeg liker Nils Bech veldig godt. Selv om han gjør en annen greie enn oss rent musikalsk, så liker jeg at han gir faen i hva andre mener, og bare gjør det han selv vil.
Men også A-Laget liker jeg godt, ettersom de også gjør sin egen greie, og bare driter i hva alle andre sier. Så selv om vi lager forskjellig musikk, så føler jeg vi likevel har det til felles.

Et vanskelig spørsmål jeg ikke hadde hatt mulighet til å svare på selv: hva er favorittplatene dine?
- Oi, jeg liker virkelig ikke sette ting opp mot hverandre – men den platen jeg kanskje har hørt aller mest på opp igjennom livet mitt er nok The Queen Is Dead av The Smiths. En helt fantastisk plate. Jeg liker også godt flere av platene til Håkan Hellström, i tillegg til en del gammel 50-tallsrock fra USA.

Du drev tidligere med hip-hop. Var det et forsøk på å finne en måte å få ut de tekstene du har?
- Tja, jeg vet ikke det, men de aller fleste fra Loddefjord finner sin egen subkultur, og for min del ble det hip-hop. Senere begynte jeg å høre mer på punk og rock, men det tok flere år før jeg fant ut av at det var denne musikken jeg skulle lage.

Det var stort sett ingen av medlemmene i John Olav Nilsen & Gjengen som kunne spille instrumenter når dere begynte å spille sammen. Kunne du fortalt litt om det?
- Vel, Lars og Einar hadde spilt litt gitar når de var yngre, og det til stor hjelp at noen kunne litt. De tok låtskissene jeg hadde laget og gjorde dem langt bedre.

Hvordan er det tekniske nå? Har dere en frykt for at dere skal bli for flinke, og arbeiderklassetpreget skal bli vannet ut?
- Vi er ikke redd for det. Vi vet hvilke følelser låtene skal ha, og vi jobber med dem basert på det. Vi vil utrykke følelser, og ikke prøve å bevise noe. Vi drar låtene så langt eller kort som det må til for å funke slik det passer.

Førsteplata har jo vært ferdig en god stund nå, og dere spilte jo nye låter i kveld. Hvordan er de videre planene med bandet?
- Det er deilig å få vist frem de nye låtene vi har laget. Vi øver mye, og prøver å presse oss selv videre. Det er viktig for oss å holde oss kreative og ha nye ting å jobbe mot. En ny plate er på vei, men jeg gidder ikke si når den kommer.

Jeg må innrømme at du minner meg litt om Kristopher Schau. Han har et stort, likevel veldig sympatisk selvhat, i tillegg til at han føler seg helt hjelpesløs hvis han ikke har noe kreativt å jobbe med. Hva tenker du om det?
- Jeg tror det kan være noe i det. For min del er det å lage musikk ekstremt god terapi. Jeg kan ikke snakke for resten av bandet, men jeg vet at det å spille i band betyr helt sinnsykt mye for dem også.

Foto: Celina Nomeland