Når jeg møter Pål Moddi Knutsen, så bekrefter han enhver fordom om sin koselighet. Med lusekofte, en utstråling man sjeldent møter her på Sørlandet, og selv om konsertarrangøren har rigget opp lunsj til ham, så har han med seg matpakke.

Den lille Senjaværingen på 22 år gav i vinter ut sitt debutalbum ved navn Floriography, en plate undertegnede skjenket åtte av ti karakterpoeng da den kom. Den har uten tvil sine mangler, men for min del står den fremdeles som et av de aller vakreste og mest rørende albumene så langt i år. Dette er en plate mange har ventet på lenge, mye fordi de aller fleste låtene ble skrevet for fire-fem år tilbake. Fordi Moddi har brukt så lang tid på å ferdigstille disse låtene, så har jeg hatt en overveiende frykt av at han kan ha brukt opp låtideene sine for å lage Floriography.

- Jeg er også dritredd for det. Jeg har stort sett ikke klart å skrive en eneste låt siden den gang. Når jeg lager musikk krever jeg komplett stillhet, og det har ikke vært stille rundt meg de fire siste årene. De sangene jeg har laget mens jeg har bodd i Oslo har vært skrevet i et lydisolert rom, med én nabo vegg i vegg. Jeg klarte ikke å begynne før jeg fant ut av at hun var døv.

Du har sagt at du føler låtene dine har endret seg nesten ingenting siden du skrev dem. Er det småting du skulle ønske du kunne gjort annerledes nå?
- Hvorfor skulle låtene endret seg noe særlig, egentlig? Jeg hadde en klar idé for dem, og jeg har jobbet for å nå den ideen. Ikke at jeg klart det fullt ut, men jeg føler jeg har nesten nådd den, men det er jo selvsagt noe som mangler ved alle låtene på albumet, og de kommer til å fortsette å vokse for meg. Skulle jeg ventet til det var perfekt hadde jeg aldri fått gitt ut plata.

Dere har spilt albumet inn i studioet til Valgeir Siggurdson på Island. Hvor nødvendig var det for Floriography?
- Unødvendig. Punktum.
- Sukk, nå kommer du til å sitere meg på det. Nei, la meg si det sånn: Jeg trengte å være i den boble slik at jeg kunne konsentrere meg fullt ut om albumet. De to ukene i studio på Island var på ingen måte nok, og vi brukte over tre måneder i ettertid i Norge for å ferdigstille innspillingen. Lydmannen min, Daniel, han ble til produsent, slik at vi kunne få sluttført plata. Som sagt, så hadde jeg en stor idé i hodet mitt som jeg klarte nesten å få til.

Det er kanskje litt kontroversielt å si rundt en nordlending, men jeg har et fryktelig dårlig forhold til trekkspill, men du har klart å bruke det instrumentet til noe fryktelig fint og egenartet. Hva tenker du rundt det?
- Vel, trekkspill er et fryktelig vanskelig instrument, for det blir i all hovedsak brukt til bryggedans og polka. Det jeg gjør med trekkspillet føler jeg er helt unikt, og dermed har ikke kunnet herme etter noen andre.

Jeg har hørt om en del folk som har sittet utenfor konsertlokalet og grått etter du har spilt konsert. Hvordan er den følelsen av å ha fått noen til å gråte med musikken din?
- Jeg skulle ønske alle gråt etter konsertene mine, fordi det virker så veldig naturlig. Musikken min er et oppkok av absolutt alle følelsene mine, så folk må føle noe – hvis ikke er det ikke noe vits å fortsette med dette.

Hvilket album har betydd aller mest for deg?
- Godspeed You! Black Emperor sin plate Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven. Selv om det er et instrumentalt dobbelalbum, så oppsummerer det absolutt alt i hele verden. Jeg føler jeg synger det de spiller.

Er det noen nye artister eller band du gjerne vil tipse leserne om?
- Jeg begynner jo å få masse utrolig dyktige venner, som Einar Stray, som spiller på Floriography, og også Hanna von Bergen, som altfor få har hørt på, men virkelig må gjøre alt de kan for å få gjort det.

I det lydmannen skrur på Björk på anlegget skyter han inn:
- Og en god venninne av meg med navn Björk.

Hva var det som var grunnen til at du flyttet til Oslo?
Tydelig usikker over hva han skal svare, sier han:
- Jeg trengte flere lekekamerater.

Du har skrevet på Myspace-bloggen din at du synes det er rart at veldig mange har utpekt min personlige favoritt Smoke, samt Ardennes som favoritter på plata. Hvorfor det, og hvilken er din favoritt?
- Det kan jeg ikke klare å si, ettersom jeg føler at alle er mine barn, og elsker dem like høyt. Angående hvilke låter folk foretrekker; Ardennes er jo liksom minstemann. Hm, kanskje det er derfor så mange liker den så godt? Smoke, da. Jeg tror de liker den fordi jeg sier ”fuck”.

Mulig jeg husker litt feil, men når du var på Banden på NRK P3 for en god stund siden, så var det snakk om at du hadde bodd i et skur på ei kai. Kunne du fortalt litt om det?
- Hva?! Jeg har aldri bodd i et skur, men det var et gammelt røykerom, og på grunn av den nye røykeloven hadde de ikke lenger behov for det, så jeg fikk jeg lov til å bo der. Jeg trengte et år til musikken etter videregående skole, men på grunn av mangel på penger har jeg bodd masse rare plasser, hos venner og i tillegg sovet en hel del backstage.

Har penger aldri vært en bekymring for deg?
- Joda, jeg har jo et enormt lån jeg måtte ta opp for å spille inn albumet som jeg aldri vil få betalt ned, men nå har jeg valgt bort det å bli revisor. Å være musiker, rik sådan, er virkelig ingen menneskerett, men det er et valg jeg har tatt.