Bergensbandet Hypertext debuterte med Corrente Electro i 2007. Siden den gang har bandet ikke bare skiftet trommis og fått inn to nye navn, de har attpåtil fått selveste Susanne Sundfør med på laget. 15. november slapp bandet sitt andre album, Astronaut Kraut!
Vi tok en prat med Erik Johan Bringsvor, Anders Bjelland, Snorre Sturla Lyngstad, Joachim Trana, Øyvind Hatleskog og Susanne Sundfør.

Jeg stiger inn på Cafè Sara, får øye på en guttegjeng, og skjønner med en gang at jeg har funnet Hypertext. Det er selveste dagen for plateslippet, og gutta er heite. De sitter oppslukt i et annet intervju, og det føles som jeg er på audiens.

Endelig er det min tur.

Gratulerer med plateslipp!
Bandet takker i kor, og med det er vi i gang.

Hva synes dere om den nye plata?
- Den første plata var en sånn tidspressplate, og vi var jo veldig ferske, begynner Joachim.
- La oss si det sånn at det begynte med det indre, og du kan se det sånn at det indre har vokst. Derfor ble andreskiva slik som den ble, fortsetter Erik.
- På den andre plata har vi fått mer tid til å jobbe i studio, og få låtene mer under huden før de blir festet til tape, sier Joachim.
- Den første skiva var et resultat var et resultat av at jeg, som 19-åring forsøkte å lage musikk, uten å ha gjort det før, sier Erik. Den er veldig inspiriert av artister som Sonic Youth og Blonde Redhead, og på den tiden, som i mange andre popband, var jeg veldig diktator. Foreslo for eksempel Snorre noe, kunne jeg si at nei, det der var ikke noe kult. Det var jo en veldig arrogant holdning, men fungerte jo på sin måte. Samtidig ble det veldig anspent, og ingen egenart ut av det. Siden da har vi jobbet tettere og tettere sammen, selv om jeg fremdeles lager alt.

Rart ikke du har blitt byttet ut, kanskje?
- Hehe ja, men hadde de jo ikke hatt noen låtskriver. Men ja, vi har blitt mer demokratisk. Kanskje det mest demokratiske bandet i hele Norge, sier han flirende.
- Jeg vil ikke rangere platene, men det er jo klart det nyeste henger høyest. Ikke noe vondt om den forrige, men denne skiva er vi veldig fornøyd med, sier Øyvind.
- Ikke minst er vi veldig fornøyd med folka vi har fått med; Susanne Sundfør, Kjetil Møster fra Datarock, Morten Selaberg og Anette Katinka fra bandet Katinka, samt Njål Clementsen og Linn Frøkedal fra Megaphonic Thrift/The Low Frequency og Jørgen Træen.
- Nære venner av oss alle sammen, bortsett fra Kjetil. Det der er en litt morsom historie. Jørgen, produsenten vår, kom med ideen om at vi måtte ha med saksofon på en låt, noe vi reagerte kraftig på. Så kommer Kjetil inn, bruker ti minutter, og vi blir bare sittende og måpe. Det er jo kult.

Midt i intervjuet tar ei dame plass ved bordet. Det er Susanne Sundfør. I motsetning til i media, holder hun seg i bakgrunnen, og lar gutta besvare spørsmålene.

I anmeldelsen av skiva deres omtaler mange dere som ”bandet til Susanne Sundfør”, noe hun selv har gitt uttrykk for at hun misliker sterkt ved å twitre at hun ville spise VG-anmeldelsen og bæsje den utover hele bygget. Hva synes dere om dette?

- Det svaret er kort og godt; på samme måte som alle band vil være genuine, vil vi også være det. Det er bakgrunnen for vår reaksjon. Vi føler ikke at hun stikker av med oppmerksomheten, og bruker ikke henne på den måten i det hele tatt.

Kråkesølv, Sonic Youth, Neu! er jo referanser som ofte dukker opp i forbindelse med dere. Hvilke band har gitt dere inspirasjon?

- Mitt favorittband er The Residents, begynner Snorre.
- Mitt er The Flaming Lips, fortsetter Øyvind.
- Serge Gainsbourg, kommer det fra Susanne.

Dere skal just starte en norgesturné, og har gjort unna førpremieren med Casiokids. Neste stopp er Kristiansand, før Lillehammer, Trondheim og Bergen. Hvilke forventninger har dere til turneen?

- Første konsert gikk jo over all forventning, kommer det fra Erik.
- Det var til og med en person som hadde tatt med seg en tromme, og sto og tromma på låtene våre, flirer Snorre. Vi har jo allerede vært utenlands; Tyskland, Danmark, Luxembourg, England og Wales, hvor vi spilte på alt fra nedlagte DDR-operaer til større scener. Dette står igjen som høydepunkter så langt, i tillegg til nå på Parkteatret og sommerens Øyafestival.

Andre høydepunkter?

- Mine var da vi spilte i det nedlagte teatret i Tyskland, i tillegg til konsertene i Luxembourg. Der fikk vi enormt god feedback, kommer det fra Snorre. Her signerte jeg dessuten min første plate.
Susanne på sin side trekker fram konserten på sin tidligere folkehøyskole Trøndertun.

Planene for framtida er å holde på så lenge folk gidder å komme på konsertene, samt gi ut nok en skive. En annerledes skive, med mye fokus på to-, trestemt og vokal.
- Så lenge vi slår hodene sammen blir dette knall, sier Snorre, før de avslutter med å dunke hodene sammen, som for å overføre ideer til hverandre.

Dette bandet kommer vi garantert til å høre mer fra, og jeg gleder meg.

Hypertext på Myspace