- I fjor spilte jeg på en del større steder, som for eksempel Royal Festival Hall i London, uten å få den helt store følelsen. Det blir fort flere regler, større forventninger og mindre løssluppent på sånne steder. Den gode følelsen er mer til stede når jeg spiller på små kafeer, puber og barer. Jeg foretrekker lokaler som for eksempel Herr Nilsen. Det gir en ekstra nerve og skaper tettere bånd til publikum, sier Molinari til musikknyheter.no dagen etter konserten i Oslo.
- Det hadde helt klart vært gøy å ha med seg band på veien, men for meg handler det ikke om formatet jeg spiller i. Kommunikasjonen med dem som har kommet for å høre på er viktigere. I Norge har jeg alltid hatt god kontakt med publikum, de er veldig lydhøre, legger han til.
Artistisk kontroll
I en tid hvor mange artister søker snarveier til suksess, satser Molinari på helt andre metoder. Han har ingenting i mot et større gjennombrudd, men ikke på bekostning av sine egne visjoner.
- Et større publikum er selvsagt bra, men jeg er ikke villig til å inngå kompromisser for å få det. Jeg tenker ikke karriere, men foretrekker å ha beina på jorda, en nærhet til det jeg gjør og til mine fans. Det er mye rart artister gjør i dag for å oppnå suksess, noe jeg ikke tror lønner seg i lengden. Mange tenker litt for kortsiktig, sier Molinari.
Den britiske sangeren og låtskriveren stresser ikke på vei mot internasjonal anerkjennelse. Fra 2006-debuten Walking Off The Map - et akustisk album som han spilte inn på kjøkkenet til garasjerock-legenden Billy Childish - har han brukt tid på å etablere seg som artist. Sakte, men sikkert ser han ut til å lykkes. Fortsatt med integriteten i behold.
- Oppmerksomheten har økt ved hvert album. A Virtual Landslide fra 2008 ryddet mer plass enn forgjengerne og etter fjorårets utgivelse, A Train Bound For Glory, har jeg opptrådt på Jools Holland Show, fått mye radiospilling og gode tilbakemeldinger fra store artister, sier han, men understreker:
- Jeg selger ikke sjela mi for å bli mer populær, men er svært bevisst på å ha artistisk kontroll. Jeg vil selv bestemme hvilke singler jeg skal utgi, hvilke bilder jeg skal ha på plateomslagene og hvilke låter jeg skal spille.
Han har heller ikke signert noen kontrakt med sin manager.
- Jeg har bare et håndtrykk fem år tilbake i tid og så langt har det fungert utmerket. Med en gang et stykke papir kommer inn i bildet, ser det ut til at mye endrer seg mellom managere og artister. I mange tilfeller ender man opp med å hate hverandre istedenfor å jobbe sammen, mener han.
Springsteen er fan
Substans i det han gjør, er det viktigste for Molinari. Det finnes ingen stige rett til topps, men med offentlig skryt fra artister som Paul Weller, Richard Hawley, Ray Davis og Bruce Springsteen, kan fort nye dører åpne seg for musikeren fra Chatham, Kent, i England.
- Jeg setter selvsagt stor pris på at slike artister liker det jeg gjør og hvis det kan bidra til at flere blir nysgjerrige på min musikk, så er jo det bare flott. Samtidig er det ikke noe jeg går rundt og tenker på. Andre er mer opptatt av det enn jeg selv er, sier han og fortsetter:
- Folk spør meg hva uttalelsen fra Springsteen - om at han liker musikken min - har gjort for karrieren min. Vel, ikke noe særlig for å være helt ærlig. Likevel var det hyggelig av ham å gjøre det, og hvis jeg får sjansen til å møte ham en dag skal jeg takke ham for det. Han virker som en kul fyr. Jeg vet at han har vært i kontakt med manageren min om et møte, så vi får se.
Det er likevel samarbeidet med naboen og vennen, Billy Childish, som Molinari setter mest pris på.
- Jeg snakker ofte med Billy om alt mulig, også det å være artist i dag. Vi deler mange av de samme oppfatningene. Han har lært meg mye og har alltid vært tro mot det han driver med, ikke gått på akkord med seg selv. Nå satser han mer på kunsten sin og har sagt han skal slutte å spille. Det synes jeg er synd, jeg digger det han gjør.
Molinari er heller ikke fremmed for å gjenta samarbeidet fra debutalbumet. Før det eventuelt blir en realitet, ønsker han derimot å spille inn plater med flere musiker og flere instrumenter enn bare sin egen gitar og sine egne munnspill.
- Det var fantastisk å spille inn Walking Off The Map med Billy, men jeg har lyst til å teste ut nye ting på mine neste utgivelser. Mer i retning min siste plate. Jeg er stadig nysgjerrig på å ta i bruk nye instrumenter og finne nye måter å arrangere låter på, forteller han.
Den siste tiden har han derfor brukt på å lytte til jazz og til pianisten, sangeren og komponisten Burt Bacharach.
- Jeg har blant annet hørt mye på John Coltrane for å snappe opp nye elementer, og jeg lånte en Bacharach-plate av broren min. Ikke fordi jeg er så veldig glad i musikken hans, men for å lære ulike måter å arrangere låter på. Arrangementene hans er fantastiske, understreker han.
Genuint opptatt av Chaplin
Med italiensk etternavn, en far fra Egypt og en mor fra Malta, vokste Molinari opp i England sammen med fem brødre og tre søstre. Han ble tidlig fortalt at det ikke er noe som heter suksess eller fiasko. Det handler om å legge, og bevare, sjelen i det man gjør.
- For foreldrene mine var det ikke noe skille mellom suksess eller ikke. Det viktigste var å stole på seg selv og gjøre sitt beste. Jeg har lært mye hjemmefra.
Selv sier han at han var en litt underlig unge. Han analyserte alt, stilte hele tiden spørsmål og var totalt oppslukt av Chaplin-filmer.
- Min far viste meg filmene til Chaplin og jeg elsket dem. Jeg er et levende Chaplin-leksikon, kan alle scenene utenat og synes fortsatt filmene er strålende. For meg er han en av de største kunstnerne, sier Molinari.
Samtidig med sin Chaplin-interesse, begynte han å bla i storebrødrenes platesamlinger. Mellom rock´n roll-plater med Chuck Berry, Little Richard, The Beatles, The Rolling Stones og The Kinks med flere, fant han artister som Patsy Cline, Woody Guthrie, Hank Williams og Bob Dylan. Han ble grepet øyeblikkelig idet stiften traff vinylet.
- Jeg likte det med en gang. Jeg lyttet intenst til musikken, studerte omslagene, leste artikler og fant ut ting om artistene. Brødrene mine skjønte ikke da hvorfor jeg likte denne musikken, men i dag hører de selv på den. De var nok litt for mye inni rock´n roll, sier han.
- Hadde du selv aldri en rock´n roll- eller punkperiode?
- Vel, jeg har alltid likt rock´n roll. Et hvert barn med følelser kan umulig unngå å bli fascinert av rock´n roll. Om du ikke liker selve musikken, så blir du i hvert fall dratt inn i det på grunn av alle vibrasjonene den type musikk gir. Det var likevel de amerikanske folkeartistene som interesserte meg mest, sier Molinari.
Selvlært gitarist
Den sympatiske musikerens reise begynte imidlertid før han oppdaget ”skattene” i brødrenes platesamlinger. Via fettere fra San Francisco fikk han kjennskap til Woody Guthrie-biografien, Bound For Glory, Tennessee Williams´ A Streetcar Named Desire og Jack Kerouacs On The Road. Det trigget nysgjerrigheten til unggutten og førte ham inn i et univers han senere skulle komme til og utforske nærmere.
- Jeg fikk disse bøkene da jeg var svært ung og husker at de gjorde uslettelig inntrykk. Blant annet beskrivelsen av det amerikanske samfunnet, den amerikanske drømmen, som alle riktig nok i dag vet bare er en illusjon, fascinerte meg som barn. Derfra vokste også interessen for musikk frem, sier han.
- Når vi snakker om litteratur - jeg er for øvrig også en stor Knut Hamsun-fan!
- Og jeg elsker Edvard Munch. Han har en helt spesiell stemning i sine malerier. Kunst har alltid vært viktig for meg og når jeg reiser til ulike steder oppsøker jeg alltid gallerier og museer, legger han til.
Fra interessen for de amerikanske forfatterne og musikerne, tok det ikke lang tid før Molinari fattet interesse for gitarinstrumentet og begynte å lære seg å beherske det.
- Jeg tegnet enn masse da jeg var barn og skrev mine egne historier. Mine brødre hadde en gitar liggende som jeg senere begynte å spille på, men mine første låter skrev jeg ikke før jeg gikk på kunstskole, sier han.
Gitartimer var derimot aldri aktuelt:
- Med ni barn var det ikke rom for sånt. Vi hadde mat på bordet, klarte å få ting til å gå rundt, men vi hadde ikke råd verken til skoleferier eller gitartimer, for den saks skyld. Så jeg er selvlært.
- Samtidig tror jeg det å være selvlært er med på å gi det hele en ekstra dimensjon. Det er ikke teknikken som er avgjørende, men følelsen du har når du spiller. Teknikk kan du lære, men innlevelse må komme fra deg selv. Jeg tror det er mye viktigere enn at man følger læreboka, avslutter Molinari.
Alle foto av Julia Naglestad/ B13.no for Musikknyheter.no
Les mer om Molinari her
Hør Molinari på MySpace
