Det nye albumet deres skulle jo egentlig hete Blondes On Blacks: Blacks On Blondes Pt. II, og komme ut i fjor høst. Hva skjedde? Fant dere plutselig ut hva Blacks On Blondes betydde?
- Hæ? Hva betyr det?! Keen på å forklare? Det var en idé at dette albumet skulle være motstykket til EP'en Blacks on Blondes hvor covret her var speilet. Sort mot hvit og omvendt. Men så føltes det mer riktig for helheten og uttrykket i albumet å gi det en egen tittel og heller vente med Blondes on Blacks: Blacks On Blondes Pt. II. Går alt som det skal så spiller vi inn en 7" til våren for å avslutte den frekke tanken.
Dere har tidligere uttalt at dette blir Hiawatas "college-plate", og det av en gjeng på rundt 30 år. Er det midtlivskrisa som har meldt sin ankomst, eller har dere bare hørt mye på band som Weezer og Smashing Pumpkins i det siste? Eventuelt Green Day og Blink 182?
- Alle disse fine bandene, 182 inkludert, er del av sjela vår, av tenårene, ungdomstid og hvem vi er nå. Og dette er college-platen. College-platen laget av en gjeng med karer som er på vei, er midt i, eller har rundet the big 3-0. Det eneste tidspunktet vi kunne laget den og den eneste måten vi kunne laget den på. Den måtte uansett komme. Vi har ventet på den. Midtlivskrisen meldte forøvrig sin ankomst rundt 25.
Jeg har hørt plata og lagt merke til at dere synger henholdsvis "if this will end and end today" på refrenget i andrelåta Buddha of Suburbia og "this is the end, the end of the world again" på refrenget i tredjelåta Atlantis. Er det et typisk sjangertrekk ved college-rocken å synge om at ting må ta slutt, eller er det rett og slett god gammeldags flaks/uflaks at tekstlinjene i de to refrengene nesten er helt like?
- Alt tar slutt. Vi skal alle dø. Sommer blir til vinter. Universet er dødt og kaldt. Med andre ord ren flaks...eller uflaks.
Dere har jo samarbeidet med produsent Bjarne Stensli fra Harrys Gym på denne plata? Hvordan har det vært? Bedre enn med Kenneth Ishak?
- Bjarne og Kenneth er to helt forskjellige karer som jobber på helt forskjellige måter og har forskjellige kvaliteter. Felles for dem begge er at de er awsome. Sjukt flinke og enda bedre karer. Vi har helt siden vi avsluttet første skiva vært keene på å jobbe, og ikke minst betale Bjarne for å henge ut igjen, og når vi hadde gjort to utgivelser med Ken på 2 år så var det kanskje på tide med en ny tur tilbake i Lodalen. Vi var vel det første bandet Bjarne produserte, så både han og vi har lært en del siden da. Føltes naturlig og riktig å ta opp tråden igjen nå 3-4 år etter første innspilling. Når det er sagt så er Ken Ishak med på to låter på albumet...vanskelig å komme unna en Hia-skive uten Kenneth, og vi kommer garentert til å spille inn med og hos han igjen.
Da dere slapp førstesingelen fra albumet i fjor vår, The Deep End, så skrev jeg at det var "fire minutter med pop-magi som både Teenage Fanclub, Pavement og Television Personalities ville vært misunnelige på". Overdreiv jeg, eller syns dere det er en passende beskrivelse av låta?
- Du fulgte bare hjertet ditt Axel. Det kan ingen klandre deg for.
Da jeg var på min første Hiawata!-konsert under by:larm i 2008 på Sub Scene, så var det en villmann som kledde av seg på overkroppen, hoppet opp på scenen og helte vann over hele seg da dere spilte NYT. Jeg fant senere ut at det var Erick Ellectrick, som intet mindre har hovedrollen i den nye musikkvideoen til The Deep End. Får jeg også min egen Hiawata!-musikkvideo hvis jeg gjør det samme?
- Vanskelig for oss å se at du ikke skulle få det altså....men, NYT får av åpenbare grunner for så vidt seg en pause fra settet med jevne mellomrom for å si det sånn.
Dere liker å holde dere hovedsaklig i Oslo og nesten kun spille konserter der. Det har aldri vært snakk om å erobre resten av Norge da, eventuelt verden? Dere er jo tross alt et av de få gjenlevende oslo-fuzzpopbandene som holder det gående år etter år.
- Vi gjør som tyskerne og tviholder på Oslo. Da har vi i all hovedsak kontroll på resten av landet også. Men igjen, akkurat som tyskerne fant ut så er det ikke så sjukt inspirerende å spille for 4 mennesker en onsdag på Hedmarken. Likevel så dukker vi overraskende ofte opp i grisgrendte strøk viser det seg. Som i Waynes World: Book oss og vi kommer. Knapper og glansbilder sier du? Ja takk. (Det jobbes for så vidt med å sette opp en tur med oss og våre britiske venner i Television Personalities i løpet av året, så verden ligger der klart til å kjøres over).
For hvor har det for eksempel blitt av Nomber 5s, Beezewax, LoFiman, The Ginheads og Pönkarna som jeg vokste opp med mot slutten av forrige tiår? Er fuzzpopscenen i Oslo i ferd med å dø ut?
- Fuzzpopscenen rant ut i poppen ser det ut som. Folk ble for flinke til å spille. Ikke vi. Men det er håp: Selv om Nomber (Einar) har slått seg til ro med at han for evig og alltid vil være bassist i Hiawata, så har han begynt å skrive låter igjen. Legendariske Beezewax øvde som smått igjen i Moss i romjulen har man skjønt. Kenneth har forøvrig nettopp sluppet en ny sjukt bra soloskive (og skal spille inn et album med Heyerdahl i mars som er med han, Tore fra Hiawata!, Magne fra Accidents Never Happen og Mattis With fra Lot Lot). LoFi har gått elektronika med en Monzano i eksodus, Ginheads trivdes ikke utenfor Vestby og Pønkarna er, og vil alltid være, hjertebarnet til vår trommis Are. Så siste ord på svensk er definitivt ikke sunget.
Hiawata! - The Deep End from sellout! music on Vimeo.
Hiawata! har releasekonsert på Internasjonalen i Oslo 10. februar.
Hiawata på Myspace
