Etter en stund med venting og hovedpersonens dobesøk skulle det endelig bli min tur. Mannen, som ikke kan være veldig mye høyere enn en halvannen meter, tok meg hyggelig imot, men ville ikke ha noe av at dette skulle være et intervju. Det hadde han gjort nok av denne dagen, nå skulle den hyggelig samtalen stå i sentrum. Jeg kunne få stille spørsmål, men da skulle han også få lov til det. Fair enough. Så jeg måtte beskrive ”mine” lesere og fortelle om andre intervjuer vi gjorde.
–Jeg har så vidt hørt på The Pains of Being Pure at Heart. De høres ut som et band som kunne varmet opp for Sonic Youth. De har noe av det samme i musikken som dem. Jeg er fan av Sonic Youth. Jeg og, kunne jeg skyte inn i tillegg til et lite ”hvem er ikke det?” – Du vil bli overrasket over hvor mange som ikke liker Sonic Youth. Og det er det som er fint med musikk. Sonic Youth hadde ikke laget den samme musikken om alle likte dem.
Jeg ville gjerne snakke med Keith Morris om hardcore. Fordi jeg er, som jeg sa til han, en hardcore-fyr. – Hva mener du med at du er en hardcore-fyr? Vil det si at du løfter vekter, er en brutal jævel og går rundt og er aggressiv? Eller er du en hardcore-fyr fordi du hører på hardcore? For bare så du vet det, det er bare en merkelapp. Men greit nok, hva slags musikk faller under den merkelappen for deg? Kan et band spille fiolin og cello og synge la-la-la og kalle seg hardcore? Hva om dine foreldre liker dem? Hvilke band tenker du på når du bruker merkelappen hardcore?
Etter å ha ramset opp noen av mine favoritter ble vi i det minste enige om at vi liker mange av de samme bandene, merkelapper eller ei. Men hvordan er det for et i utgangspunktet obskurt band å nå headline på europeiske festivaler og bli intervjuet på Pitchfork.com? Overgangen fra punkrocklivsstilen de førte gjennom hele åttitallet til det de nå opplever må føles overveldende? – Jeg liker musikk. Jeg elsker musikk, på alle nivåer. Det å bli skrytt opp i skyene av en blogg som Pitchfork er en helt ny verden for meg. Det er noe helt annet enn det jeg har gjort og opplevd tidligere, med det livet jeg har levd, de stedene jeg har vært, de bandene jeg har spilt i, de bandene jeg har spilt med. Jeg har aldri tidligere spilt på festivaler. I 30 år har jeg og bandene mine reist rundt og spilt konserter med fire-fem likesinnede band hver kveld for likesinnede publikummere, og jeg må si at det i lengden kan være kjedelig. Så det å nå få muligheten til å spille festivaler som Øyafestivalen, få muligheten til å spille musikk for helt nye mennesker, mennesker som kanskje aldri har hørt om oss eller kanskje ikke engang Black Flag, det er jeg svært takknemlig for. Vi har fulgt de samme rutene i 30 år, og nå har vi plutselig fått sjansen til å følge noen nye ruter eller rett og slett bare drite i rutene og gjøre noe helt annet. Og sjøl om dette ikke på noen som helst måte dreier seg om å være rockestjerne, så føler jeg at jeg nå, 56 år gammel etter alle disse årene, etter alt det jeg har drevet med fortjener alt dette her. Det er som å være et helt nytt band, sjøl om vi prøver å gjøre alt det vi gjorde før, men for et nytt publikum. Av alle de som så oss her, var det nok ikke mange som var her på grunn av oss. Men de kjente kanskje igjen navnene våre eller noen av våre tidligere band, og bestemte seg for å sjekke oss ut. Det er det som er det nydelige med dette, at vi kan spille for helt nye folk hver dag, i tillegg til de som kjenner oss. Vi må bevise noe for de som står helt bakerst, for de foran elsker oss uansett. Vi er i grunnen akkurat som alle andre på denne festivalen, vi har bare en litt annen tilnærming. Vi bidrar på festen med en litt annen type krydder. Kanskje ikke så koselig og behagelig som de andre, men like fullt.
Som dere sikkert forstår, Keith Morris snakka mye. Mye mer enn det som er gjengitt her, men et sted må man sette grensa. Han er en usedvanlig karismatisk og engasjert type med mye på hjertet. Før vi gikk hvert til vårt kunne han også fortelle at han egentlig skulle spilt på Øya for noen år tilbake. Han var flydd inn fra USA for å synge en låt sammen med Turboneger da de jubilerte med Apocalypse Dudes. Men han fikk en kraftig diabetesføling og ble liggende på Ullevål sjukehus og spy til han svima av. Heftige saker. Heldigvis kom han tilbake med OFF! og heldigvis tok han seg tid til å snakke med meg. Det kan bli ny plate snart også. Morris kunne fortelle at han har fem-seks låter klare, men når det blir en ny utgivelse er fortsatt usikkert.
Photo: Erik Moholdt
