Musikknyheter tok en kaffekopp med Uno og Marius fra Team Me, albumaktuelle med debuten To The Treetops.

Fortjent debuthyllest

To The Treetops har blitt mottatt med store ord. (Musikknyheters anmelder premierte skiva med 10/10). Som forventet?

– Vi var så fornøyde med skiva selv at vi tenkte at anmeldelsene ikke betydde noe. Men med en gang det begynte å rulle på, merket vi at vi brydde oss mer enn vi hadde trodd. Det er jo helt sinnsykt kult, svarer Marius entusiastisk.

Fortjener dere det?

– Vi må tørre å være såpass cocky, for vi er veldig, veldig fornøyd selv, sier Marius.
– Det er jo kult at andre også liker det, tilføyer Uno ydmykt.

Møtte Jonsi og Pallett

Dere kommer rett fra Airwaves Festival. Hvordan var Island?

Marius lyser opp: – Veit du hvem vi møtte eller? Både Owen Pallett og Jonsi fra Sigur Ros. Vi ga begge to skiva vår, ler han. Også så vi Pallett spille hemmelig konsert for femti stykker på en kaffebar, magisk.
– Selv spilte vi på et dritkult sted som heter Nasa. Det var fullt og topp stemning, forteller Uno.
– En skikkelig feelgood-helg. Helt rått, konkluderer Marius.

Tror dere Pallett og Jonsi lar seg inspirere av dere?

– De kommer i hvert fall til å høre hvor vi har henta inspirasjonen fra, ler Marius.
– Hvis de hører på det, da, skyter Uno inn.

Omfavnet av The Wombats

Før Island var dere på englandsturné med The Wombats, som oppvarmere sammen med The Morning Parade. Hvordan var det?

Uno: – De har et så proft apparat og stor produksjon. Vi spilte på steder for 3 000 tilskuere, og Wombats-fans er så dedikerte at de ser alt, slik at vi følte oss som en del av pakka.
Marius: – De konsertene har 14-årsgrense, så de mest ihuga løper inn når dørene åpner klokka åtte. Flere av de samme fulgte oss faktisk også fra konsert til konsert.

I angrepsposisjon

Havnet dere skyggen av The Wombats, eller var det omvendt?

Marius: – Vi var først ut, og dermed i angrepsposisjon. Selvfølgelig havner man jo i skyggen som supportband, men ved å være wildcard forventer ingen noe. Og det er den kuleste posisjonen å være i.
Uno: – Vi har merket på Facebook og sånt at vi har truffet mange. Det er kult at vi når fram.

Hvordan er det med utenlandsambisjonene?

Marius: – Ambisjonen er å spille så mye som mulig og gi ut plater vi er fornøyd med selv. Bare det å reise rundt og spille, og gi ut denne skiva, hadde vi jo ikke trodd vi for ett og et halvt år siden. Ting har skjedd rimelig fort. Vi vil bare reise rundt og vise fram musikken vår. Og ja, også utenlands.
Uno: – Vi kommer nok til å fortsette litt i England og Tyskland, hvor vi har turnert og kommet litt i gang.

Med skauen som inspirasjon

Tilbake til røttene. Hvor mye har Elverum forma dere?

– Masse. Mange av historiene i låtene våre er hentet fra Elverum. Vi er ikke by-kids, vi. Albumtittelen vår reflekter den barnslige virkelighetsflukten, forteller Marius.

Elverumsingene forteller videre at røttene har ført til en bevisst satsning på spillejobber i utkant-Norge, på plasser som nylig besøkte Sogndal og Førde.

– Jeg husker selv at Locomotives spilte en under under-18-gig under ungdomsskoletida i Elverum. Det var jævlig fett, forteller Marius.

Kreativ krangling

Dere er seks stykker i Team Me. Krangler dere mye i den kreative prosessen?

Marius: – Team Me startet jo som et enmannsprosjekt, men så har folk kommet mer og mer inn i prosessen. Med så mange ulike talenter i ett band - Uno som er singer/songwriter og skriver låter og gir og plate selv, og andre som lager musikkvideoer (Apparatet, red. anm.), har vi prøvd å flette inn alt dette i ett band. Derfor kan vi lage egen artwork og musikkvideoer. Uno har til og med supportet oss på enkelte giger. Med så mye flinke og kreative folk er det viktig å bruke det potensialet for hva det er verdt.
Uno: – Men det er en del krangling også. Vi er seks forskjellige personer som blir en stor, rar gjeng med masse meninger fra ulikt hold. Da blir det jo diskusjoner om hvordan vi kan gjøre det best mulig.
Marius: – Vi har noen mailtråder lange som et jævla år. Det tar sånn ca. en uke å bli enige om en liten ting.

Joviale symfonier

Dere har tidligere flørta litt med mer episk musikk som Steve Reich, Sufjan Stevens og Sigur Ros, og så kommer To The Treetops som en poppa "happy-go-lucky"-skive. Kan dere forklare det?

Marius: – I bunn og grunn er låtene ganske enkle melodier skrevet på kassegitar eller et piano. Som så er arrangert litt voldsomt. Jeg vil ikke si det er blærete, men det er ganske pompøst og stort til tider. Men jeg legger ikke ikke skjul på at jeg hørt mye på Steve Reich, og spesielt Music for 18 Musicians, med mye melodisk perkusjon. Men det var aldri noe poeng å få det til å låte som et rockeband. Heller et lite orkester, uten å være for pompøse. Hver poplåt skal være en jovial symfoni.
Uno: – Dette var det vi hadde lyst til å gjøre nå.
Marius: – Men om neste blir sånn, er ikke sikkert. Men ja, vi er inspirert av pompøs musikk. Yndlingsbandet til både meg og Uno er tross alt Smashing Pumpkins.

Sultne

Dere har hatt et hektisk halvår. Blir det deilig med ferie?

Marius: – Jeg ser ikke på dette som jobb ennå. Akkurat nå er det bare jævlig gøy.
Uno: – Når vi kommer hjem 6. desember er vi sikkert jævlig slitne. Men det tar ikke mer enn et par dager før vi har lyst til å dra ut igjen.

Før juleferien kan innkasseres venter nok en tur ut i Europa, hvor elverumsbandet blant annet skal varme opp for Patrick Wolf i Tyskland.

"Platens eneste nedtur er at den tar slutt" - les vår anmeldelse av To The Treetops

Team Mes hjemmeside