Kiwanuka er rolig og avslappet til tross for en noe stram timeplan fremover. Aller først skal han videre til Platekompaniet Oslo City for en minikonsert, før han skal spille på festivalen South by Southwest i Austin. 2012 ser ut til å bli et hektisk år.

Du vant nylig BBCs ”Sound of 2012”. Hva er planene for 2012?
- Vel, jeg skal jo gi ut albumet. Så skal jeg på turné, og egentlig bare promotere albumet! Vi skal rundt i Europa igjen i April, så er det en turné i Storbritannia i Mai. Men vi skal også til South by Southwest om noen få dager, og så Amerika igjen i juni og juli. Så det blir ganske mye musikk!

Ja, det blir mye turné! Gleder du deg?
- Jaja! Jeg gleder meg til å reise, og til å spille konserter etter hvert som albumet er ute.

De tidligere vinnerne av prisen, som Adele og Jessie J, har hatt ganske mye suksess. Har du noen ambisjoner?
- Mine ambisjoner er egentlig bare å fortsette å lage skiver, og få en lang karriere. Det er jo hyggelig å selge mange album, men det viktigste er å lage dem.

Hva vil du si er det beste med å være artist; å være på turné eller å lage musikk?
- Det varierer! Når du har vært i studio over lang tid, lengter du etter å komme deg ut på veien. Men når du har turnert i 18 måneder, ser du nok frem til å komme tilbake til studio og lage nye ting. Alt har sine øyeblikk, men det beste for meg er nok konserter. Men.. Jeg liker jo studio veldig godt også.

Skjønner. Når du var litt yngre, i tenårene, så hørte du på band som Nirvana og Radiohead. Inspirasjonene dine er jo litt annerledes nå, hva hører du på om dagen?
- Nå? Jeg hører mye på Hendrix for tiden, men jeg hører også på en del nye band, som Alabama Shakes. De er ganske nye, så de har ikke gitt ut noe album ennå. Og så er det en gitarist og sanger, en gammel fyr, Shuggy Otis. Han er flink, det er på en måte en blanding av soul og rock’n roll. Og egentlig funk også, det er en ganske rar blanding. Veldig interessant. Ellers har det egentlig bare vært skikkelig mye Hendrix, de siste ukene!

Hva er det med Hendrix som du liker så godt?
- Jeg liker fargene han får i musikken og i gitaren. Gitaren og syngingen er liksom sammen i ett, og jeg vil gjerne lære hvordan man gjør det. Ikke rockesoloene, men den fine lyden, og alle fargene, som får meg til å se for meg ting. Det er på en måte som lyden av gitaren reflekterer sangteksten, og det er interessant.

Det er en kjent sak at Kiwanuka er inspirert av Bill Withers, Marvin Gaye og Otis Redding. Men hvordan har de inspirert hans første album?

- Jeg prøver bare å være kreativ når jeg lager en låt, og å mene alt jeg sier i sangen. Det virker for meg som at Bill Withers er veldig ærlig, og jeg vil sørge for at sangen har en mening. Jeg liker grooven i albumene deres, og jeg prøver å gjøre selve spillingen bra og interessant. Jeg nevnte jo Shuggy Otis, som spilte en del instrumenter. Jeg prøver også å spille en del instrumenter, for jeg tenkte det ville vært kult.

Musikken din har blitt beskrevet som moderne soul. Den er retro, men samtidig ”ny”. Hva er nøkkelen?
- Oi, jeg vet ikke! Jeg tror kanskje det blir sånn fordi det ikke er planlagt. Noen ganger kan man gå til studio og si at man skal lage et soloalbum som høres ut som om det har blitt laget for lenge siden. Hvis man gjør det; planlegger, så kan det fort høres litt rart og tørt ut, kanskje. Så kanskje det er trikset. Og så er de veldig ærlige.

Noen artister lager tekstene først og så musikken, mens noen gjør det omvendt. Kan du fortelle litt om hvordan du lager musikk?
- De går jo litt sammen, men oftest blir det musikken først. Noen ganger liker jeg å komme opp med akkorder og instrumentale ting som høres ganske vanlig ut og som er enkelt å høre på, men kanskje det er noe der som er litt annerledes. Jeg liker å bruke litt tid på å sørge for at det er noe nytt og rart i gitar-motivet. Med en gang jeg er ferdig med det, prøver jeg å få til en melodi eller et refreng eller noe. Og så velger jeg bare noe jeg har i hodet på tidspunktet, og skriver om det!

Kiwanuka studerte jazz på Royal Academy Music, men det ble for formelt, og for lite gitar.

- Jeg tenkte jeg ville lage musikk som var litt mindre eksklusivt. Jazz er liksom litt for eliten. Det er egentlig bare musikere som hører på det, mens jeg liker musikk som alle kan høre på. Så jeg sluttet tidlig, og begynte å skrive sanger.

På skolen fikk Kiwanuka en soul-cd av en kompis, som fulgte med et blad. På den var det en innspilling av ”Sittin’ on the dock of the Bay”, med Otis Redding. Skiva ble på en måte et vendepunkt.

- Jeg hadde aldri hørt soulmusikk før, og jeg var ikke vant til hvordan det hørtes ut, for det var så nytt. Det var veldig annerledes, og det tok egentlig litt over! Jeg sluttet aldri å like de andre bandene (Nirvana, Radiohead, red.anm.), jeg ble bare litt betatt av den typen musikk.

Du begynte å skrive din egen musikk når du var rundt 16 år gammel?
- Ja, jeg begynte å lage mitt eget, men det var egentlig ikke sanger, det var mer som… musikalske venner i band som spilte rar, instrumental soul og noe rare jazz-greier. Det var ganske rar musikk. Alt var instrumentalt, og jeg begynte ikke å skrive egne sanger før jeg var 20.

For du er 24 nå, hvordan vil du si at musikken din har forandret seg siden du først begynte å skrive låter?
- Når jeg først begynte å skrive mine egne låter var det, og det er det fortsatt, stort sett sentrert rundt gitaren. Altså akustisk gitar og stemmen min. Men nå er det litt forandret, da jeg liker å eksperimentere litt med andre instrumenter for å farge sangene. Så dette albumet har masse forskjellige farger og lydbilder. Når jeg først begynte, trodde jeg ikke at jeg kunne klare det, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tilnærme meg det. Så det har utviklet seg til et punkt der jeg nå kan ha et litt høyere nivå, fremfor bare meg og gitaren.

Debutalbumet Home Again er ute, og handler om det å lete etter noe. Ikke noe spesifikt, men det å ikke være helt fremme. Låta med samme navn er listet på flere norske radiokanaler, og handler om å ville være seg selv.

-Noen ganger, når man er borte, kan man bli påvirket av det alle andre gjør, og man er ikke alltid seg selv. Sangen handler om det, at jeg vil føle meg hjemme hvor enn jeg går, å bare kunne være meg selv.

På låta Lasan samarbeidet du med Dan Auerbach. Hvordan skjedde det? Dere er jo ikke akkurat fra samme sted...
- Nei! Han likte musikken og den første EP-en. Så spurte managementet mitt om han var interessert i å bli med på en låt, og han sa ja. Han var i London og spilte noen konserter, så vi klarte å presse inn litt studiotid. Han fikk låten noen dager før vi spilte den inn, og han hadde noen ideer. Vi spilte det inn live, og det var kult. Det gikk veldig fort, vi brukte bare tre timer eller noe!

Paul Butler fra The Bees produserte jo din siste EP, så vel som albumet. Hvordan var det å lage det?
- Det var bra! Vi eksperimenterte mye med sangene, og han viste meg mange kule ting i forhold til å tilnærme seg det å lage musikk, noe som var spennende. Han fikk meg til å ha lyst å gjøre det hele en gang til. Det føles som vi bare nettopp har begynt, så jeg vil gjerne gjøre mer. Men det var kult, vi fikk spille mange instrumenter, og jeg fikk høre mange instrumenter som jeg ikke trodde ville funke på mine sanger. Men de funket, og jeg ble interessert i dette med lydbilder og forskjellig opptaksutstyr som delay, båndopptakere og gamle gitarer. Jeg digga det!

Var det han som introduserte deg for fløyta og fiolinene som blir brukt på Tell Me a Tale?
- Vel, nei. Den sangen er interessant, for han ba meg tenke utenfor boksen. Så han viste meg et album av… Åh, det var fantastisk, han viste meg et album av en litt ukjent artist som heter David Axelrod, og jeg begynte å høre masse på han hjemme hos Paul. Det er ikke noe sang der, men han bruker mye fløyte. Vi satt litt fast på en låt, og jeg foreslo at vi kunne bruke fløyte på den, noe Paul var enig i. Så på én måte var det han som introduserte meg, siden det var han som viste meg disse platene, men det var min idé å bruke fløyte. Det funket bra, så vi bestemte oss for å kjøre på med det. Vi fikk tak i en stryker, og fra da av ble egentlig skiva lagd, for vi gjorde det med alle låtene! Så han fikk meg liksom til å tenke på en måte jeg ikke hadde gjort før.

Jeg takker pent for intervjuet og forlater åstedet, med et inntrykk av at Michael Kiwanuka er en hyggelig kar.

Michael Kiwanuka spiller konsert 26. April på Parkteatret



Michael Kiwanuka på Facebook