En rask prat med Ásgeir

Foto: Einar Egils

Dagen før åpningen av årets Langs Akerselva møter vi islandske Ásgeir på et hotell i nærheten av festivalen. Etter en turbulent start med fly som var forsinket og venting på bagasje, tar han seg likevel tid til en rask prat før han kan nyte resten av ettermiddagen i solveggen som igjen har lagt seg over Oslo. La oss bare håpe at været fortsatt holder seg gjennom kvelden.

– Jeg husker godt sist gang jeg var i Norge, da spilte vi i Tromsø. Det var også på sommeren, men da regnet det. Jeg har faktisk aldri sett så mye regn før i hele livet mitt.

– Dagen vi hadde konserten var jeg ute og løpte. Det regnet ikke når jeg startet å løpe, men plutselig kom det og jeg ble jo søkkvåt. Har aldri opplevd noe slikt før, var som å dusje.

Så for meg at Island og Norge kanskje hadde litt samme klima?

– Vel, jeg har ikke sett slikt regn i Island. Men kanskje det bare er fordi jeg ikke har gått ut når det regner. Ellers er det vel ganske likt ja, veldig uforutsigbart der også.

Gjør stor suksess både lokalt og internasjonalt

Ásgeir Trausti Einarsson, som 33-åringen egentlig heter, har siden han ga ut debutalbumet Dýrð í dauðaþögn i 2012 skapt seg et sterkt navn på den islandske musikkscenen. Etter debutalbumet ble oversatt til engelsk med utgivelsen av In the Silence er det derimot ikke kun på hjemmebane han gjør suksess. Etter over 12 år med turneliv på tvers av landegrenser holder han fortsatt koken som en av Islands største eksportvarer.

– Jeg trodde jeg ville bli lei av å spille de samme låtene 1000 ganger, men når man spiller de i forskjellige settinger med forskjellige folk føles det alltid på en måte nytt.

– Det er en god følelse å møte publikum på tvers av landegrenser. Jeg er veldig takknemlig for folket som kommer for å se meg igjen og igjen, og jeg håper bare ikke jeg fucker det opp.

Hva er din favorittlåt å spille på turne da?

– I det siste har jeg spilt en del av det nye materialet og det er alltid morsomt å spille nye låter, iallefall for meg. Så er det jo fantastisk når jeg får en reaksjon fra publikum og de også ser ut til å like det.

Favorittsted å spille i verden?

– Norge, selvfølgelig, hehe. Men det å spille i de nordiske landene føles alltid på en måte som jeg er hjemme.

– Ellers er Japan kult, der har jeg vært et par ganger. Australia var også alltid mitt beste marked, selv om det er på andre siden av jordkloden. Jeg bruker også vanligvis å bli syk når jeg reiser såpass langt, men jeg elsker alltid å dra dit.

– Også er det jo selvfølgelig Island da, mitt eget land. I sommer har jeg turnert rundt i Island i mindre venues. Kirker og slikt på landet. Som er nesten som å være på ferie.

Hjemme i Island er det derimot ikke kun intimkonserter som har vært å finne på plakaten denne sommeren. Ásgeir har også brukt sommeren på å jobbe videre med sitt kommende album, Julia, som er forventet tidlig neste år.

– Har jobbet med dette de siste to årene. Noen låter er på islandsk og noen på engelsk.

– Dette er på en måte den første gangen jeg har skrevet tekster helt på egenhånd. Som var skummelt, jeg prøver fremdeles å finne meg selv i det. Jeg har forsøkt å åpne meg selv opp og har lært mye gjennom prosessen. Det var definitivt terapeutisk for meg.

Allerede nå er første låt ute, kalt «Ferris Wheel». På låta reflekterer Ásgeir rundt hvordan gjøre drømmer til en realitet.

– Det er en låt som handler om et ønske om å få drømmer til å komme i oppfyllelse. Et ønske om å flytte til en plass nær sjøen, å gjøre tingene vi har satt på vent.

– Jeg føler at jeg ikke har tillatt meg selv å drømme om fremtiden en lang stund nå, bare gjort som jeg alltid har gjort. Så det er godt å drømme igjen.

Høstturne med Eivør

19.september får vi første mulighet til å oppleve noe av dette nye materiale, da Ásgeir legger ut på Europa-turne med den færøyske artisten Eivør.

Hvordan møttes dere to og hvordan ble denne turneen til?

– Vi har faktisk forsøkt å huske dette et par ganger nå gjennom promoteringen for turneen, men klarer ikke å komme på første gangen vi møttes. Hun tror vi møttes på en festival på Færøyene kalt G! Festival, men jeg husker ikke. Hukommelsen min er forferdelig.

– Men vi har i alle fall blitt gode venner og gjort et par samarbeid opp gjennom årene. Jeg spilte med henne på et juleshow i Island, samt kjenner også folk i bandet hennes så det blir gøy med turne sammen.

På Langs Akerselva kjørte Ásgeir solosett, kun med seg selv og gitaren. Solo er han også denne gang på scenen.

— Men med et litt større set up. Jeg har et elektronisk set up med piano, synth og trommemaskin, så jeg har litt flere ting å leke rundt med.

26.oktober kan du oppleve Ásgeir på Sentrum Scene i Oslo.

– Folktronica er et godt ord, det liker jeg alltid

Sjangermessig plasseres ofte Ásgeir som melodisk folk, men kunne av og til like gjerne vært i grenseland av både indie, americana og elektropop. Selv sliter han også med å plassere seg i en boks.

– Jeg vet egentlig ikke, det avhenger helt av dagen. Og dette kommende albumet er definitivt mer folk. Men jeg er på en måte litt overalt.

Ja er ikke alle litt det idag. Det føles litt ut som sjangre er døde.

– Ja definitivt. Dette spørsmålet har jeg også fått et par ganger og har alltid vansker med å svare på det. Men folktronica er et godt ord, det liker jeg alltid.

Uavhengig av sjanger er tankevekkende og sårbar lyrikk båret fram av Ásgeir sin gjenkjennbare falsett i sentrum av de fleste av låtene. Fra å ha vokst opp i en musikalsk familie på bygda i Island, hvor han sovnet som tre-åring klamret til gitaren, har det alltid vært tydelig at musikken står sentralt i Asgeirs liv.

– Da jeg var ung drev jeg på med spydkast. Så det var alltid mellom det og musikken. Men da jeg ble skadet som 17-åring la jeg sportskarrieren på hylla.

Fokuset har siden den gang vært fullt og helt på musikken.

Musikalske inspirasjoner

– Jeg husker også at jeg så en film om Johnny Cash kalt Walk the Line da jeg var liten. Den hadde stor påvirkning på meg, og jeg så filmen om og om igjen.

Johny Cash åpnet veien for countryscenen, noe Ásgeir forteller at han etter filmen begynte å leke med. Selv om hans første besettelse var Nirvana.

– De var jeg besatt av fra jeg var sånn syv til ti år eller noe. Jeg hører ikke på det nå, men Nirvana er alltid nær mitt hjerte da de ga meg “sparket” til å komme i gang med musikk.

– Etter å ha beveget meg litt inn i country, gikk jeg til andre ting som Fleet Foxes, Bon Iver, The Tallest Man on Earth og så videre. Heavy metal hadde jeg også en periode med, blant annet med å høre på Meshuggah. De hadde en sånn polyrytme ting gående som var så kult.

Og disse innflytelsene sier han at en nok kan finne igjen i hans første album.

Til å være tilsynelatende litt altetende i type musikk du hører på, er det noen typer musikk du ikke takler?

– Et godt spørsmål. Jeg tror det er mer avhengig av låta i seg selv, heller enn sjanger. For eksempel om den er for åpenbar og enkel, noe du har hørt tusen ganger før.

– Og julesanger bruker å gå meg ganske på nervene. Selv om det absolutt finnes gode julelåter, men de blir bare altfor overspilt.

Til slutt, hva håper du folk får ut av musikken din?

– Jeg håper bare at de får en eller annen følelse, ikke bare er nummen. Jeg må bare tro at når jeg lager noe og det beveger meg på en måte, vil det oversettes til andre folk også.

Noe det basert på blant annet folkemengden som møtte opp for å se 33-åringen på Langs Akerselva tydeligvis har gjort for flere. Så er det bare å karre seg på konsert i oktober.