Foto: Hilde Solli
Om ti dager er det ett år siden sist jeg intervjuet Sondre Lerche. Den gang feiret han 25 år som artist, jobbet med konsertfilm fra Den Norske Opera og hadde planer for både ambient-utgivelser og ny plate.– For snart ett år siden snakket vi om jubileet ditt. Hvordan ble 2025 for deg
– Jeg synes det ble bra, men det var et usynlig år, på en måte. Jeg har jobbet enormt, men mest i studio. Det blir mye grubling, skriving og frustrasjon når man prøver å komme i mål. Det er det interne arbeidet, der du holder på lenge med ting – noen låter kommer lett, andre sitter langt inne. Jeg har holdt på med det som skal være oppfølgeren til Avatars of Love. Og nå kommer denne EP-en, Turning Up the Heat Again men i studio er det skrevet og spilt inn ganske mye musikk over flere år. Og i 2025 ble det en intens innspurt.
Å fange det som skjedde på scenen
Han forteller også at konsertfilmen fra Operaen, Stop Time, tok tid.
– Det ble et eget prosjekt hvor ambisjonene tok litt overhånd. Vi har klippet og mikset filmen for kino, og jeg ble ambisiøs underveis.
– Ble du fornøyd?
– Ja. Det ble bedre enn jeg torde å håpe. Ofte er konsertopptak skuffende – du husker noe majestetisk fra scenen eller salen, og så ser du det på skjerm og tenker ‘hm’. Her følte jeg vi fanget det vi gjorde, selv med begrensede premisser. Filmfolkene måtte være helt usynlige for publikum, så ikke opplevelsen ble forstyrret.
Filmen har allerede vært på kino, og flere forestillinger skal det bli.
– Vi viste den på Øya, på Klingenberg og på BIFF i Bergen. Og så skal den vises på Vega Scene i Oslo 24. februar. Jeg holder litt igjen på strømming – alt er så tilgjengelig nå om dagen, så det er fint å kunne vise den i kinosal når vi først har laget den for det.
– Dere gjør også konserten én gang til i Bergen.
– Ja, i Grieghallen 24. januar. Det var viktig å ta den til Bergen, for bergensere blir fort grinete når ting skjer i Oslo, og ikke der. Grieghallen er annerledes enn Operaen, men veldig flott. Vi får gjenopplive muskelminnet og tilpasse oss en annen sal.
Det har gått fire år
– Jeg ble nesten sjokkert da jeg innså at det er fire år siden Avatars of Love.
– Det er et sjokk for meg også! Det var aldri meningen, men alle avstikkerne jeg har gjort forsinket meg. Moulin Rouge endte opp med å vare over ni måneder og hundre forestillinger. Det var veldig givende – men innspillingen av neste plate ble da forsinket. Så kom remiksplata, Avatars of the Night, konserter, essays… Summen av småting blir mye. Jeg skulle egentlig gi ut ny plate nå i vinter, men så ble det ny runde med Moulin Rouge, som har nypremiere 5. februar – og da måtte jeg flytte utgivelsen. Jeg kan ikke stå på scenen som Christian i Moulin Rouge samtidig som jeg gir ut stort album. Derfor kommer EP-en nå, for å plante et lite flagg i det nye året og bære bud om at ‘nå kommer det noe snart’.
På toppen av det hele har han med seg KORK på en låt på det kommende albumet, etter at han i 2024 spilte inn en julelåt kalt Den sanne jul med dem.
– Har Moulin Rouge påvirket arbeidet med musikken din?
– Ja, særlig vokalt. Du får vanvittig mengdetrening av å klatre opp det samme fjellet hver kveld, noen kvelder to ganger. Jeg fikk et nytt vokalregister, og det tok jeg med inn i Stop Time og videre. Samtidig er låtene på EP-en nesten en motreaksjon. De er mer lavmælte. Etter å ha sunget ut de store, tydelige følelsene på en scene, var det deilig å være subtil i studio.
– Blir EP-låtene med på albumet?
– Nei. De er unike for EP-en. Jeg har spilt inn mye de siste årene, men ville ikke lage enda et dobbeltalbum. EP-en passet da bedre som egen utgivelse.
– Kommer EP-en fysisk?
– Ikke foreløpig. Med ambient-plata i fjor trodde jeg også det bare skulle være digitalt, men interessen gjorde at vi presset den. Det er ikke alltid så god økonomi i det, men veldig tilfredsstillende for kunstnerens ego.
Kanarifuglen er død
– La oss snakke om låtene på EP-en. Fortell om åpningslåten After the Coup.
– Den kom en morgen for litt under ett år siden. Jeg har forsket på hvordan jeg kan skrive sanger som reflekterer verden vi lever i, uten å bli aktivist eller kronikkforfatter. Vi lever i historiske tider, med en uro og utrygghet som de færreste av oss har opplevd de siste åtti år. Samtidig har vi hverdagen. Låten blander hverdagslighet og dramatikk. Jeg ville være ærlig på at hver ny dag bringer noe sjokkerende i verdensbildet, mens hverdagen vår likevel enn så lenge er noenlunde som før - og så finne en måte å uttrykke denne tvetydigheten og hva det gjør med oss.
– Du synger «There is no canary in the coal mine».
– For meg er vi forbi punktet der tydelige varsler finnes. De dominerende lederne har lært å omgå felles sannhetsbegreper; det er en del av strategien deres og den er skremmende effektivt. Fakta taper kampen, og vi må forholde oss til verden på ny måte. Og nå blandes religion inn som hersketeknikk – det ser vi i USA, men også litt her hjemme. Når politiske ledere kan gjøres større enn Gud, er det ingenting som kan utfordre dem.
The Beatles
– Turning Up the Heat Again gir meg sterke Beatles-vibber.
Sondre ler høyt.
– Så gøy. Det var den første nye sangen jeg jobbet med etter Avatars. Refrenget føltes veldig Paul McCartney for meg også – et sånt klart øyeblikk i en ellers flytende, dub-aktig drømmetilstand. Den var jævlig vanskelig, og den gikk gjennom mange faser. Det var mye som falt på plass da Solveig Wang kom inn og brøytet vei med klarinetten. Hun har sykt gode instinkter.
Foto: Hilde Solli
Låten ble til over tid.– Jeg skrev nye vers hele tiden – også i studio. Det er en heksebrygg-sang du koker på lenge. Innholdet forandrer seg litt etter litt, men kjernen er der.
Grønn i trynet og bakfull
– Den siste låten på EP-en heter Diplomacy Hadde noen spilt den for meg, uten å si hvem det var med, så hadde jeg gjettet at det var din låt, selv før du begynte å synge.
– Det tar jeg som en kjempekompliment! Jeg skrev melodien og akkordene midtveis i prosessen, her ved pulten jeg sitter ved nå. De akkordrekkene som går rundt og rundt – de er kanskje veldig meg. Den har Dave [Heilman] på trommer og Chris Holm på bass og Matias Tellez produserer. Jeg var ganske grønn i trynet den dagen, for jeg var veldig bakfull etter Marcos Valle på Blå, men vi spilte i vei. Teksten kom senere, for melodien er litt knirkete og kronglete.
Han sier det var befriende å skrive en sang som kan handle om nære, kompliserte relasjoner, men også de store geopolitiske sakene.
– Krigsteateret er absurd: Vi aksepterer ødeleggelse som en dans med regler – og samtidig begynner vi å snakke om gjenoppbygging og finansiering. «What about not destroying in the first place?» Musikken er personlig, men samtidig vokter jeg meg for aktivisme, men det er umulig å ikke påpeke det som skjer. Likevel er målet at sangene ikke låses til nyhetssyklusen – de skal være åpne og, forhåpentligvis, tidløse
Tilbake til søskenbarnet
I dag (7. januar) og neste uke gjør du intime og utsolgte solokonserter på Grefsenkollen igjen.
– Ja. Jeg har behov for å spille de nye låtene inn i kropp og sjel før jeg lager dem med større produksjoner. Ettersom jeg bor i Oslo, blir jo dette kortreist musikk. Og det er en fin kontrast til store konserter med 52 mennesker på scenen, slik i Operaen og Grieghallen, og ikke minst til Moulin Rouge. Og folk må tåle litt ny låter!
Jeg påpeker at det er jo bare tull at Sondre har vært usynlig, slik han påstod i starten av intervjuet.
– Etter alt det andre vi har gått gjennom, så var du også rett før jul tilbake med ny låt sammen med søskenbarnet ditt, Lars Vaular.
– Ja, det gjorde vi også, ja! Vi tok opp en sang som hadde ligget og ventet. Jeg sa til Lars at det snart var tretten år siden Øynene lukket. Vi ble begge sjokkert. Men det ble en fin låt, og veldig annerledes enn noe vi kunne gjort hver for oss. Samtidig er det utrolig fint å dele byrden og spotlighten.
– Jeg synes remiksen fra Fancy Colors som kom ut løftet låten enda mer.
– Ja, ikke sant! Trommisen min, David Heilman, er jo med der, og han sa at han skulle gjøre en remiks. Men så hørte jeg ikke noe mer, og tenkte ikke noe over det, før den kom på epost helt ut av det blå. Og på toppen av det hele spilte han inn en video til den, hvor han danser i Jersey City. Alt var gjort som et artig overskuddsprosjekt, og det er som regel da ting blir best.
Hør EP-en Turning Up The Heat Again her:
- Konsertene som var i Den Norske Opera settes opp i Grieghallen, Bergen 24. januar.
- Konsertfilmen Stop Time vises på Vega Scene i Oslo 24. februar.
- Moulin Rouge har nypremiere 5. februar.
