Foto: Malin Pettersen
Rebecca Bangfield er et navn å se opp for! Mange husker henne kanskje fra The Voice i 2024, der hun hadde Espen Lind som mentor.
Nå har det for alvor begynt å røre seg rundt den Oslo-baserte artisten. I desember var hun ukens artist hos Gaffa. Samme nettsted plukket henne ut som en av ti norske artister som «blir store i 2026». Hun er listet på NRK P3 Musikk og Urørt, og med slippet av forrige singel, Soft Landing, dukket hun opp på coveret til Spotify-listen «Ny pop». I november spilte hun på bransjefestivalen Viva Sounds i Gøteborg. Nå slipper hun EP’en Untangling.
- Du har fått mye oppmerksomhet i det siste. Hvilke tanker gjør du deg rundt alt dette?
- Utrolig, vanvittig, sinnssykt fint og hyggelig! Det kjennes også ganske rart synes jeg. Musikk har alltid føltes veldig intimt for meg, så det at noen har hørt på låtene mine og attpåtil synes det er bra føles veldig surrealistisk.
- Som da jeg leste noe som er blitt skrevet om en av låtene mine i Gaffa, så tenkte jeg, «hvem f har vist låta mi til Gaffa?!» før jeg kommer på at jeg jo har gitt den ut nå, haha! Det er jo på en måte en slags bekreftelse på at det jeg lager treffer noe og det gjør meg helt varm å tenke på.
- Jeg er også veldig glad i skryt, hehe, så sånn sett er det helt perfekt for meg.
Mormor sang med Pavarotti
Rebeccas interesse for musikk startet tidlig.
- Det begynte nok med mormor da jeg var liten. Mormor har sunget i verdenskoret (World Festival Choir) og reist rundt i hele verden og sunget med Pavarotti blant annet, så jeg har alltid sett litt opp til mormor. Sang og musikk har alltid vært en stor del av vårt forhold, og jeg var mye hos mormoren min da jeg var liten.
- Ett av mine første minner er at hun har laget kakao og smurt loffskiver med smør som vi dypper i kakaoen (ja, det er digg!) og at vi sitter ved kjøkkenbordet med cd-spilleren på kjøkkenbenken bak oss, og synger med på Alf Prøysen-plata. Den oransje. Jeg kunne alt av Alf Prøysen; Kringlevrider Bollesen, Tordivelen og flua, Blåbærturen, Alle barn i Lillestrøm, you name it! Også satt vi og sang sammen.
Da hun var 12-13 år begynte hun å skrive låter, og ble inspirert av store band som Deep Purple og Oasis.
- Jeg husker ikke så mye av hva jeg skrev da, men jeg fant nylig en notatbok fra 2015 hvor jeg hadde skrevet ned noen egne låter, og akkordene på låter jeg synes var bra. Det var henholdsvis Soldier Of Fortune av Deep Purple, Half The World Away av Oasis (men på dette tidspunktet trodde jeg at det var Aurora) og Never Let Me Go av Florence and the Machine.
Utvidet komfortsonen
I 2023 ga hun ut sin første EP, Bundle of Bones, som bestod av tre låter. Så gikk veien videre til deltakelse i The Voice. Der fikk hun vist seg frem med tolkninger av både Phoebe Bridgers, Taylor Swift og Jewel.
- The Voice ville jeg ikke vært foruten. Det var en veldig profesjonell produksjon med veldig fine folk både bak og foran kamera. Sånne TV-produksjoner er veldig overstimulerende å være med på fordi du skal liksom filmes om du går ut eller videre og man får spørsmål som «hva føler du nå»
når man kanskje ikke helt vet hva man føler. Jeg tror The Voice-deltakelsen påvirket artisteriet mitt på den måten at jeg utvidet komfortsonen min og at jeg skjønte at folk synes at jeg er verdt å høre på. Det var fint å oppleve det.
Rebecca er opptatt av at musikk for henne ikke handler om å bygge et strømlinjeformet konsept, men om å følge en indre drivkraft.
- Jeg tror vi som lever akkurat nå er veldig vant til at ting rundt oss er veldig gjennomtenkt, velutformet, og godt markedsført. At alt liksom henger tematisk sammen i en tjukk rød tråd. At man har et brand liksom som man utformer og som folk konsumerer. Kanskje det er et resultat av internett og sosiale medier.
- Jeg synes det er litt synd hvis det også skal være sånn i musikk. Fordi musikk, som all annen kunst, skal jo liksom være noe som kommer innenfra og som treffer noe inne i noen andre. At man egentlig ikke skal ta for mye hensyn til publikum. Ikke med en gang ihvertfall. Det jeg prøver å si er vel at Bundle of Bones og The Voice var begynnelsen, Untangling er fortsettelsen, og så er det Route 66 fremover nå med hva enn som dukker opp.
Skriveprosessen er alltid rar
I 2024 varmet hun opp for Malin Pettersen. Da begynte ballen virkelig å rulle. Jobben for Malin førte til flere oppvarmingsjobber, deriblant for den norske indie-gruppen Hajk og amerikanske Bayker Blankenship. Så ble det platekontrakt hos Jansen Records.
- Malin og jeg kom i kontakt på et sånt Facebook-forum for kvinner i musikkbransjen. Vi møttes og tok en kaffe og hun tok noen bilder av meg. Jeg har alltid hørt på Malin og syntes at hun har vært så rå. Det å snakke litt om bransjen, livet og musikk med en så dyktig og klok artist og dame var helt sånn sjelsettende for meg.
- Noen ganger møter man folk som det føles som at liksom åpner en dør inn til deg selv – at det å snakke med dem gjør deg litt klokere på deg selv på en måte. Hun er en sånn dame. Så sendte hun meg senere en melding om jeg kunne varme opp for henne, og etter det har ballen, som du sier, begynt å rulle. Jeg kommer alltid til å være evig takknemlig for henne og for den kvelden.
Den nye EP’en, som slippes i dag, har hun laget sammen med produsent Hans Kristian Nordin. De andre medvirkende musikerne er Elias Tafjord på trommer, Thomas Antonio Debelian på perk og Elias Fløtre Løstegaard på bass.
- Det å jobbe med Hans Kristian har vært helt nydelig. Han er en rolig og mild person og en tålmodig produsent. Jeg føler at det er veldig trygt å foreslå ting og å komme med innvendinger.
- Generelt sett så har samarbeidet med både Hans Kristian og Elias, Elias og Thomas utfordret meg fordi jeg føler at jeg har måttet være tydelig og ærlig på de tingene jeg vil ha. Det kan være vanskelig, ikke fordi jeg ikke har noen meninger (for det har jeg), men fordi jeg kan føle at mine ideer er feil. Derfor har det også vært en fin erfaring å jobbe med alle disse dyktige musikerne å oppleve at ideene mine er langt fra feil. Det er også skremmende å jobbe med noen som er så flinke som disse gutta er, men da blir også belønningen når det går bra desto større.
Hun forteller at skriveprosessen alltid er veldig rar for henne.
- Jeg vet hvordan det kjennes i kroppen, men jeg klarer liksom ikke si så mye om hvordan skriveprosessen foregikk. Det er som om jeg får kaldsvette, lukker øynene, og så er det en ny låt. Tror Leonard Cohen sa noe om at hvis han visste hvor låtene kom fra så ville han oppsøkt det stedet oftere. Sånn føles det litt. Det å sitte i studio med Hans Kristian var krevende og fint. Vi tok oss tid til å bli trygge på låtene og føle oss frem med ulike stemninger.
Å løse opp knuter
Rebecca forklarer at hun ville at Untangling skulle handle om den helt spesielle følelsen som oppstår når man er ferdig med noe.
- Jeg ville at Untangling skulle være om en godfølelse, den sødmen som kommer av det å være ferdig med noe/noen, av forelskelse, av kjærlighet og av den klarheten i at noe var kjipt, men så lærte jeg noe av det. Jeg ville at låtene skulle handle om knuter på en eller annen måte. På mange måter er jeg en litt forknytt person, og jeg ville at låtene skulle utforske de forskjellige måtene for hva det vil si for meg å løse opp de knutene. Det er ikke bare lett alltid å la seg selv knyte opp. Det å møte noen som klarer å løse opp de knutene og det å la seg selv bli knytt opp kan være vanskelig.
- Jeg føler at jeg utforsker de litt ulike sidene ved dette med EP-en min.
Det er mange ulikheter mellom hennes første EP og denne, forklarer hun.
- Jeg tror det er ganske forskjellige EP-er på den måten at med Untangling så har jeg turt enda litt mer. Jeg er veldig, veldig stolt av Bundle of Bones. Untangling har gått i en litt mer poppa retning som jeg synes det har vært veldig gøy å utforske med Hans Kristian. Jeg liker å tillate meg selv å prøve ut nye retninger, ny sjangerinspirasjon og nye lyder uten å la meg liksom binde meg selv til noe. Nå jobber jeg for eksempel med en låt som er litt mer grunge-inspirert.
- Er det noen spesielle artister du lar deg inspirere av når du lager musikk?
- Jeg blir alltid inspirert av Joni Mitchell. Måten hun skriver på og hva hun skriver om. Jeg synes bare det er så intimt vakkert. Samme med Laura Marling. David Bowie er min store helt, og jeg tror hans innstilling til karrieren sin og til musikk og kunst generelt er så beundringsverdig. Jeg liker at han er så udefinerbar, eller at en måte man kan beskrive ham på er at han er udefinerbar. Som i det Walt Whitman-diktet, «I am large, I contain multitudes», Bowie er sånn for meg, og det inspirerer meg veldig.
Hentet frem CD-spilleren
- Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske artister mener du man bør følge med på?
- Jeg følger ihvertfall alltid med på No.4, Girl in red og Susanne Sundfør, og i det siste har jeg begynt å følge med på Smerz og Otha.
- Og vi synes alltid det er gøy å lese musikktips fra artister vi liker. Hvilke favoritter har du akkurat nå?
- Oj! Det er et så kjipt spørsmål å få, fordi man må liksom prøve å fatte seg i korthet, og gjerne være litt kul! To ting jeg føler at jeg er eksepsjonelt dårlig på, hehe.
- I 2026 er mitt nyttårsforsett å leve litt mer analogt så jeg har hentet den gamle CD-spilleren og medfølgende høyttalere som stod på loftet og begynt å spille mer CD-er. For å ta tempoet litt ned tror jeg, og for å være mer til stede når jeg hører på musikk.
- Det siste albumet til Maggie Rogers som kom i fjor våres er så sykt bra. I låta The Kill, så veksler hun liksom mellom perspektiver og jeg synes det var så fett når jeg hørte det første gangen. Light Dark, Light Again av Angie McMahon er en hånd å holde i nå i kalde januar. Song for Our Daughter av Laura Marling er som balsam på sjelen min. Også hører jeg nesten konstant på Bleachers av Bleachers. Det albumet var også en inspirasjonskilde til mye av sounden til Untangling.
- Vil også trekke frem Genom Natten sitt debut-album Genom Natten. Jeg fikk opp singelen deres Förloren litt tilfeldig på Instagram i april i fjor, og ble hekta med en gang. Nå i høst spilte vi på Viva Sounds i Gøteborg og da så jeg dem opptre. De er bare helt fantastiske.
