Mayhem har aldri vært komfortmusikk

Foto: Agnes Koehler, Nima Taheri, Joyce van Doorn

På fredag slipper Mayhem sin nye skive Liturgy of Death, 41 år etter de debuterte som plateartister. Ikke bare har de overlevd fire tiår som et av metalhistoriens aller viktigste band, men de er større enn noensinne. Hvordan kan dette ha seg?

Jeg har tatt en god prat med vokalist Attila Csihar om om kontroll og kaos, døden som filosofisk sentrum, språk som ritualverktøy, og om hvorfor Mayhem aldri har sett seg tilbake. Vi bare kjører rett på!

Liturgy of Death antyder ritual mer enn nostalgi. Når du jobber med Mayhem i bandets femte tiår, tilnærmer du deg fremdeles nytt materiale som noe farlig og uavklart – eller veier historien tyngst i prosessen?

— Hvert nye Mayhem-album er en separat, selvstendig enhet, en individuell skapelse. Vi tilnærmer oss aldri nytt materiale fra et nostalgisk perspektiv, men alltid på en rituelt passende måte, ved å åpne en port som tilhører den aktuelle tidsperioden. Selvfølgelig er fortidens tyngde til stede, siden jeg har vært involvert i denne musikken i mer enn førti år, og det påvirker naturlig nok den kreative prosessen. Men det oppleves ikke som en byrde, mer som erfaring. Det som alltid betyr noe for oss, er fornyelse: å bevege oss fremover, presse og teste grenser, og hele tiden stille spørsmål ved oss selv. Hvis det forsvant, ville essensen av Mayhem forsvinne sammen med det.

Mayhems historie blir ofte beskrevet gjennom kaos og ekstremitet, men dagens besetning omtales ofte som uvanlig presis og sammensveiset. Hvor viktig er kontroll sammenlignet med kaos i Mayhems musikk i dag, sett fra ditt perspektiv som vokalist?

— Det stemmer veldig! Den nåværende besetningen har eksistert i mer enn ti år uten endringer, noe som er den lengste stabile perioden i Mayhems historie. For meg har forholdet mellom kontroll og kaos alltid vært en grunnleggende filosofi. Bare gjennom denne balansen kan musikken eksistere på riktig måte. Ser man på hele Mayhems diskografi, er dette prinsippet til stede i alle epoker. Hvert album var ment å være fullendt og strebe etter perfeksjon i sin egen tid. Det betyr i bunn og grunn at vi kontrollerer vårt eget kaos. Motsetninger må alltid balanseres. Uten kontroll ødelegger kaos seg selv. Uten kaos blir kontroll meningsløst.




Din vokale tilstedeværelse i Mayhem har alltid føltes kanskje mer og mer som invokasjon. Har forholdet ditt til stemmen endret seg fysisk, åndelig eller konseptuelt gjennom årene?

— For meg har fremføring, konserter og studioarbeid aldri bare handlet om å synge. Det har alltid vært handlinger, ritualer. Jeg opplevde dette tydelig første gang i 1986, da jeg stod på scenen med Tormentor. Jeg kjente at en kanal åpnet seg i meg, hvor musikken strømmet gjennom og deretter ble reflektert tilbake fra publikum. Den følelsen, den åndelige flammen, har vært der siden og er fundamentet for alt jeg gjør. Samtidig har teknikken min utviklet seg enormt gjennom årene. Jeg ser stemmen som et instrument. Tidlig på 1990-tallet studerte jeg hos klassiske sangpedagoger og lærte mye om pusteteknikk, og senere også av andre. Dette var alltid retningslinjer, ikke regler. Jeg utviklet min egen teknikk gjennom mange års praksis. Sang er en form for zen-filosofi for meg, lik kampsport eller yoga, en livslang disiplin. Stemmen er som en diamant som konstant må poleres. Siden kroppen alltid endrer seg, eldes og transformeres, må teknikken justeres kontinuerlig. Før konserter stemmer jeg alltid kroppen på nytt, som et instrument. Dette er ikke en lukket prosess, men en vei som varer hele livet.


Du har opplevd flere distinkte epoker av Mayhem fra innsiden. Føler du at bandet i dag står nærmere sin opprinnelige ånd, eller har det utviklet seg til noe fundamentalt annerledes?

— Jeg mener at Mayhems opprinnelige ånd alltid har vært til stede, gjennom alle besetninger. Det er det ingen tvil om. Når noen blir en del av Mayhem, må de før eller siden konfrontere og identifisere seg med denne ånden. Det finnes ingen annen vei. Da jeg ble med, var det etter mange år med samtaler. Det samme gjelder dagens gitarister. En langvarig forbindelse og en felles måte å tenke på er alltid nødvendig for at en besetning virkelig skal eksistere.Med tiden forandrer vi oss naturlig. Men jeg opplever det ikke som at vi driver bort, snarere som en utvidelse. Vi går dypere og bredere. Vi har alltid beveget oss fremover og aldri sett tilbake, selv når vi har stilt spørsmål ved oss selv eller laget album som bevisst gikk imot forventninger – også forventninger bygget på vårt eget tidligere arbeid. Mayhem har aldri vært, og vil aldri bli, komfortmusikk. Den indre spenningen er det som holder bandet levende.

Presseteksten jeg fikk legger veldig vekt på at Mayhem aldri har kompromisset musikalsk eller filosofisk. Hva betyr “ingen kompromisser” i praksis for deg, særlig i dagens musikkindustri?

— For meg betyr det ganske enkelt at vi alltid har laget de albumene vi ønsket å lage. Ser man på Mayhems historie, er det åpenbart. Deathcrush var fullstendig annerledes enn det som eksisterte på den tiden. De Mysteriis Dom Sathanas ble ekstremt innflytelsesrik og vellykket. Wolf’s Lair Abyss var en slags tilbakekomst, Mayhem som reiste seg fra asken. Men rett etter kom Grand Declaration of War, som bevisst og radikalt gikk imot det som ble sett på som mainstream black metal, og åpnet et helt nytt kapittel. Chimera var en ny retning, og da jeg returnerte, ble Ordo ad Chao et abstrakt, samtidskunstnerisk album. Esoteric Warfare var igjen vanskelig og konfronterende. Daemon vendte på mange måter tilbake til røttene. Nå, med Liturgy of Death, ser jeg albumet som en slags oppsummering av hele Mayhem-reisen. Gjennom hele denne prosessen var det aldri snakk om kompromisser. Mange ganger gikk vi til og med imot våre egne tidligere retninger, fordi det føltes sannferdig.

Foto: Øystein Bagle Tennebø

Mayhems innflytelse når i dag lyttere som ikke engang var født da De Mysteriis Dom Sathanas ble utgitt. Når du ser yngre publikum engasjere seg så intenst i denne musikken – hva tror du de responderer på?

— Det er et veldig godt spørsmål, og helt ærlig fyller det meg med glede. Det er ikke uvanlig å se tre generasjoner på våre konserter: besteforeldre, foreldre og barn. Noen ganger ser man et lite barn med hørselsvern sammen med foreldrene sine, og bak dem står besteforeldrene. Jeg liker også veldig godt å se unge mennesker stå helt foran scenen i full black metal-sminke, nesten ritualistisk – ikke moshing, men observerende, med hengivenhet. Det er en veldig sterk tilbakemelding for meg. For meg betyr dette at musikken vår på en eller annen måte er tidløs, at den fortsatt fungerer og fortsatt kan nå mennesker. Jeg begynte å lage musikk i 1985, og da denne veien startet for mer enn førti år siden, fantes det ingen slik bevissthet bak det. At det fortsatt lever i dag, beviser for meg at det var sannhet i det vi gjorde helt fra begynnelsen. Ellers ville vi ikke vært her i dag, og sjangeren i seg selv ville ikke ha vokst seg så stor. Det faktum at flere generasjoner knytter seg til denne musikken med samme intensitet, viser at den går utover tid.

Du har fremført Mayhems musikk i svært ulike kulturelle kontekster, fra Europa til Asia og videre. Opplever du forskjeller i hvordan publikum responderer på de ritualistiske og spirituelle aspektene ved fremføringen?

— Ja, det der er veldig interessant! Publikum reagerer forskjellig overalt, men det finnes også felles elementer. Nesten overalt finner man hengivenhet og en transeaktig konsentrasjon, samtidig som det også finnes pogo, mosh pit og headbanging. Forskjellene ligger hovedsakelig i proporsjonene. Noen står stille, nesten hypnotisert, mens andre uttrykker energien fysisk.Det finnes også kulturelle forskjeller. I Sør-Amerika er publikum ekstremt intense og ekstatiske. I Asia er mottakelsen annerledes, men like sterk. Nylig spilte vi i Kina for første gang, hvor billetter til et stort spillested ble utsolgt på få timer, og deretter på minutter til en ekstrakonsert. En tredje konsert ble til og med diskutert. Det var forbløffende. I Europa føles det ofte som å spille hjemme. I Norge er publikum mer kritisk og detaljorientert. Finland er alltid fantastisk. Sverige og Sør-Europa føles varmere og mer emosjonelle. I Ungarn, mitt hjemland, kommer det stadig flere folk på konsertene våre. Men det viktigste er at den ritualistiske, transcendente atmosfæren er til stede overalt. Formen endrer seg, men den indre tilstanden er den samme.

Black metal har ofte vært knyttet til en bestemt tid, et sted og en ideologi. Fire tiår senere – hva mener du black metal fortsatt representerer i sin reneste form?

— Jeg stod på scenen første gang i 1986 med Tormentor, så jeg kan ærlig si at jeg har vært vitne til hele utviklingen av black metal fra innsiden. På 1980-tallet spilte vi mange konserter lenge før sjangeren hadde et tydelig navn. Tidlig på 1990-tallet, med Mayhem, kom et vendepunkt som ble krystallisert i De Mysteriis Dom Sathanas. Det åpnet dører for mange band, selv om konsekvensene nesten ødela bandet selv. Siden den gang har sjangeren kontinuerlig utvidet seg i mange former. Jeg har aldri egentlig brydd meg om kategorisering. Jeg har alltid gjort det som føltes sannferdig instinktivt. For meg er ikke black metal en stil, men en tilstand av eksistens og en måte å stille spørsmål på. Det faktum at vi fortsatt er her, spiller på store festivaler og når så mange mennesker, beviser at det var sannhet i dette budskapet helt fra starten. Å stille spørsmål ved organisert religion, avvise dogmer og inspirere til en dypere, personlig spiritualitet har alltid vært en del av det. Det er det black metal representerer i sin reneste form for meg.

Liturgy of Death kan beskrives som mørk, rask og nådeløs. Fra ditt ståsted – hva skiller dette kapittelet fra tidligere Mayhem-utgivelser på et emosjonelt eller symbolsk nivå?

— Jeg føler at Liturgy of Death er et av de mest komplekse og mest fullmodne albumene vi noen gang har laget, både musikalsk og tekstlig. Det er et fullstendig modent verk som bærer erfaringen og den indre utviklingen fra flere tiår. Låtene opererer på et universelt nivå, fordi døden står i sentrum gjennom hele albumet. Alt begynner og slutter der. Samtidig var det en stor utfordring for meg å undersøke døden filosofisk, fra flere perspektiver, uten å forenkle den. Dette er temaet som berører alle mennesker på det dypeste nivået, uavhengig av tro eller verdenssyn. Derfor gikk jeg tilbake til selve grunnlaget. På grunn av dette føler jeg at dette er vårt mest komplette og mest fullt realiserte album så langt.

Gjennom albumet fremstilles ikke døden som en antagonist, men som et absolutt, nesten frigjørende prinsipp. Er døden for deg en negasjon av mening – eller den endelige formen for sannhet?

— Jeg nærmet meg døden bevisst fra flere retninger. Ett perspektiv er mørkt og nihilistisk: livet er et kort glimt sammenlignet med evigheten, fullt av frykt og lidelse. Fra dette ståstedet er døden skremmende og smertefull, spesielt for dem som blir igjen. Den bærer tap, bitterhet, depresjon og naturens grusomme ansikt. Samtidig finnes det paradokset at døden også kan være en lettelse, til og med en frigjøring. Den markerer slutten på lidelse, nederlag, smerte, forvirring og meningsløshet. Et tredje aspekt er tanken om overgang. Vi husker ikke vår egen fødsel. Søvn og drømmer er endrede bevissthetstilstander. Moderne vitenskap snakker også om klinisk død, med mange beretninger fra mennesker som har kommet tilbake og beskrevet opplevelser som ikke var et endepunkt. Gamle tradisjoner, som hinduistisk og egyptisk filosofi, ser også døden som en overgang mellom tilstander av væren.
Jeg har alltid vært tiltrukket av dette mysteriet. Liv kan ikke eksistere uten død, og død kan ikke eksistere uten liv. Døden er uunngåelig. Jeg mener at livets mål er søken etter helhet og indre balanse. En del av det er å lære å akseptere og omfavne døden – ikke som en fiende, men som en naturlig og nødvendig tilstand av eksistens. Gjennom denne aksepten kan balanse oppnås.

Albumets hovedsingle ble sluppet 4. februar:



Flere tekster trekker direkte på filosofiske ideer som avviser frykt, dom eller transcendens etter døden. Fungerer disse tekstene som provokasjon, eller som uttrykk for personlig overbevisning?

— De to kan egentlig ikke skilles fra hverandre. Disse tekstene springer ut av en undersøkelse av døden fra flere vinkler, men de er også dypt personlige overbevisninger. De stammer særlig fra observasjonen av hvordan organiserte religioner misbruker dødens natur ved å tilby falske avtaler og løfter om hva som kommer etterpå. Dette er et raffinert og manipulerende system som holder mennesker i frykt og fjerner dem fra deres individuelle vei, indre forståelse og personlige oppvåkning. Det er grunnen til at kritikken av organisert religion alltid vært til stede i Mayhem tekster. Ikke for provokasjonens skyld, men fordi denne musikken står for frihet, personlig ansvar og for å avvise kontroll gjennom frykt.

Du bruker flere språk gjennom albumet. I Ephemeral Eternity og The Funeral of Existence opptrer ungarske fraser nesten som invokasjoner. Hva gir morsmålet ditt deg mulighet til å uttrykke som engelsk ikke gjør?

— Det ungarske språket er ekstremt spesielt for meg. Det er vakkert, komplekst og svært gammelt etter europeisk målestokk. Halotti Beszéd er en av de eldste bevarte skriftlige ungarske tekstene, og det var viktig for meg å sitere den spesifikt i The Funeral of Existence. Disse linjene forklarer ikke – de påkaller. De knytter seg direkte til eksistensens endelighet. Ungarsk er helt unikt og kan ikke sammenlignes med latinske, germanske eller slaviske språk. Det er mitt morsmål og bærer indre vibrasjoner som ikke kan uttrykkes på samme måte på engelsk. Derfor fungerer det her som et ritualverktøy. Latin, på den andre siden, har alltid vært en del av Mayhem. Det var kunnskapens, maktens og vestlig religions språk, og det bærer en mørk, ambivalent betydning for meg. Engelsk forblir språket for kommunikasjon med verden. Sammen danner disse språkene ulike lag, snarere enn dekorasjon.

Etter førti år med Mayhem – hva er det som fortsatt driver deg personlig til å gå på scenen og legemliggjøre denne musikken, og hva ville gjort det umulig å fortsette?

— I dag er musikk i bunn og grunn livet mitt. Utenfor familien min dreier nesten alt seg om musikk. Jeg har vært dypt involvert i den siden barndommen – ikke bare gjennom fremføring, men også lytting, lyd, hi-fi-systemer og selve lydmediet. Jeg kan bruke timer på å høre på plater. For meg er det alltid magisk. Utover Mayhem eksisterer Tormentor fortsatt med sin originale besetning fra 1980-tallet, noe som er ekstremt sjeldent. Soloprosjektet mitt Void Ov Voices har vært en del av livet mitt i nesten tjue år. Jeg er også involvert i et ritualistisk, eksperimentelt prosjekt med Igor Cavalera, og jeg jobber nå med et nytt prosjekt sammen med Rhys Fulber fra Front Line Assembly, basert på et vennskap og en gjensidig beundring som går tilbake til midten av 1980-tallet. For meg finnes det ingen stopp. Jeg må alltid bevege meg fremover, søke og skape. Musikk er ikke et valg for meg – det er en eksistensform. Jeg vet at jeg kommer til å lage musikk så lenge jeg lever.