Foto: Ole Martin Halvorsen
Allerede før vi setter i gang med intervjuet om det nye albumet Ligts from the Ocean, kommer Marte og jeg inn på noe som har slått meg både angående både promobildene og plateomslag:– Du liker rødt?
– Ja, svarer Marte og smiler.
– Egentlig liker jeg helst svart og hvitt. Men hvis jeg må velge en farge, så er det rødt eller mørkerødt. Nå sitter jeg riktignok her i grønn genser, og det gjør jeg nesten aldri. Det er svart, hvitt og rødt det går i og kanskje en sjelden gang noe annet.
– Så det er ikke tilfeldig?
– Det er ikke tilfeldig i det hele tatt. Jeg tror jeg etter å ha sett x antall David Lynch-filmer har jeg blitt veldig glad i rødt. Det skaper spenning, forventning og en slags dramatikk i rommet. Det liker jeg.
Havet er alt
– Hva legger du i albumtittelen Lights from the Ocean?
– Det er et bilde på hvordan jeg har det inni meg. Noen ganger står du ved havet og alt er så mørkt at du ikke ser forskjell på himmel og vann, men du vet bølgene er der. Andre ganger er havet noe av det vakreste du vet og det gir deg ro, trygghet og glede. Eller kanskje du løper ut i det og kjenner kroppen fylles av alt på en gang. Havet kan være alt. For meg passet tittelen veldig godt. Livet forandre seg hele tiden mellom det mørke og lyse.
– Hvordan har rollen mellom Lars Voldsdal og deg vært i produksjonen?
– Vi har produsert det sammen. Jeg har sendt ting til ham underveis, helt fra den første låten jeg skrev til dette prosjektet, for å høre hva han likte. Lars har en teft for pop og country som er veldig rett fram, mens jeg kommer fra jazzen og kan gå litt mer rundt grøten. Det gir spenning, samtidig som jeg trenger noen som også utfordrer meg på direkthet og tydelighet.
Arbeidet har strukket seg over halvannet til to år.
– Hele tiden har vi vurdert: Passer dette? Skal denne låta byttes ut? Skal vi gå en annen vei? Hele prosessen har vært et samarbeid. Vi bryr oss ikke så mye om titler. Dette har vi laget sammen. Vi har også droppet flere låter som vi ikke følte passet inn.
– Ser du for deg å produsere helt selv neste gang?
– Nei, jeg liker dynamikken jeg har med Lars. Jeg trenger motstanden og tydeligheten hans. Det at han er så direkte, mens jeg har min underfundighet gjør at vi utfyller hverandre skikkelig bra.
– Denne platen er mer meg
– Du har med Pål Flaata på denne utgivelsen. Hvordan kom det i gang?
– Jeg ønsket meg en duett, og historien i låta krevde en stemme som hadde et levd liv bak seg. Etter å ha spurt meg selv hvem som synger best i dette landet, endte jeg fort på Pål Flaata. Jeg spurte Lars om hvordan vi kunne få Pål med, og da sa Lars at det var jo bare å spørre. Så jeg sendte Pål låta, og han ville veldig gjerne være med. Han var den første personen jeg tenkte på – og så sa han ja. Og resultatet ble rett og slett gull!
– Du har også med pappaen din, Jon Eberson, denne gangen?
– Ja, det er noen låter hvor jeg syntes jeg manglet den ekstra vemodigheten han har i gitarspillet sitt. Den tonen som bare understreker budskapet i tekstene mine. Der måtte hans signatur inn.
Foto: Hogne Bø Pettersen
– Jeg synes forrige album var mer preget av klubbmusikk, nesten disko til tider, mens dette albumet har en annen tone. Den er nesten over den type landskap som Sivert Høyem og Madrugada ligger i. Er du enig i det?– Den forrige var det nok noe disko over, ja. Det var en plate som ble skrevet på noen få uker, i en helt spesifikk periode i livet mitt, hvor jeg var i det humøret. Den var mer fest og moro. Den nye er skrevet over to år. Den beskriver meg mye bedre, særlig tekstlig. Pappa sa da han hørte platen at denne var mer meg. Når det gjelder lydbildet kan det godt hende det er noe mørkt Madrugada-aktig over det, ja. Men mine referanser ligger egentlig mer i ting jeg hørte på da jeg var ung: Portishead, Lana del Ray og den type ting.
– Jeg synes lydbildet er til tider veldig mektig. Det er nesten wall of sound med svært stemningsfulle øyeblikk med klokkespill og klang.
– Ha ha, jeg liker å overdrive. Hvis noe skal være mørkt, skal det være skikkelig mørkt. Hvis det skal være dramatisk, skal det være dramatikk i det. Tubular Bells gir jo full dommedagsfølelse. Jeg liker blandingen av mørke, forvrenging og ubehag, blandet sammen med det vakre.
– Det er også mye varm, deilig analog synth på plata.
– Ja! Jeg liker at du legger merke til det. Tangenter og pianobaserte lydlandskap er utgangspunktet for alt jeg gjør. Jeg har holdt på med det hele livet. Men det blir likevel ikke synthpop av det. Analogsynther er ofte ikke perfekt stemt – og i det ligger det en ubehagelig og urovekkende spenning. Når du blander det med akustiske instrumenter som gitar og piano, skjer det magiske ting.
Absolute Power Ballad
– I Wanna Get Out har en gitarsolo som tok meg rett til 80-tallets powerballader. Var det planen?
– Det er Lars Håvard Haugen som spiller der. Vi fortalte ham stemningen vi var ute etter, og hva låta handler om. Og så fikk han frie tøyler. Alle gitaristene på plata er kunstnere, de er ikke sessionmusikere som du bare kan instruere. Jeg kan ikke be faren min om å spille annerledes enn han spiller, eller å be Stian om å spille som faren min. Det er signaturlyden av deres gitarspill som hever plata.
– Hva er det karakteren i teksten vil komme seg vekk fra?
– Det handler om en drøm. Jeg så for meg et kor som står foran meg og forteller meg om og om igjen at jeg ikke er bra nok, at man har tatt feil valg. Det er ikke drømmen i seg selv, men følelsen av marerittet som inspirerte teksten.
– Har du litt “impostor syndrome”?
– Kanskje. Jeg skulle ønske jeg hadde maks selvtillit noen ganger, slik flere jeg møter har. Det virker som de bare kan riste det av seg når de har tatt feil avgjørelser. Jeg kan derimot tenke ting i hjel, selv saker som gikk bra. Men samtidig må jeg ta meg sammen og gå videre.
Helt på tuppa
– Hiding My Emotions er min favoritt. Fortell om den.
– Den kom veldig lett, både melodi og tekst. Jeg trodde først den ble for poppete, men Lars var streng: “Denne må vi ha med.” Den handler om alt som stormer inni meg – at jeg nesten eksploderer av usikkerhet og frykt, men likevel later jeg som jeg har alt under kontroll. Jeg håper folk kjenner seg igjen. Vi skal liksom alltid la at prelle av, men det gjør vi jo ikke. Noen ganger er man et vrak, og det må være lov.
Foto: Ole Martin Halvorsen
Hun sier at også her tenkte hun på analogien om havet.– Jeg tenkte på situasjoner hvor egentlig det stormer inni meg, fordi jeg overtenker ting og blir helt på tuppa. Men utad må jeg late som at alt går helt fint. Fordi jeg har jo lyst til å være en person som har følelsene mine under kontroll og er avslappet og rolig. Så dette er egentlig den tydeligste teksten som bare sier ting rett ut. At jeg av og til glemmer hvordan jeg egentlig har det.
Ikke Kubrick
– Er Eyes Wide Shut basert på Stanley Kubrick-filmen med Nicole Kidman og Tom Cruise?
– Absolutt ikke. Det uttrykket bare kom til meg og låten er egentlig en optimistisk kjærlighetssang. Man er usikker, og vet ikke helt hva man begir seg utpå. Men så bestemmer man seg for å bare hoppe i det, men med skylapper for alt som kan gå galt. Man tar en sjanse på at det skal gå bra.
– Hva er dine favoritter på plata og hvorfor?
– Reconsideration og Manhattan. Sistnevnte er den mest biografiske. Den handler om suksess, om livet og om hvordan jeg ønsker å være mot mine nærmeste. Det er den sangen som beskriver meg best. Jeg liker også Inspiration. Den handler om hvordan man kan være så sint på noen at man tenker de mest forferdelige tanker. Men så klarer man å få summet seg og begynner å tenke rasjonelt igjen. Det er noe fascinerende i den tosidigheten av å være menneske. Her synes jeg også vi fikk til den dramatikken jeg tidligere beskrev at jeg vil formidle. Instrumenteringen ble virkelig bra, så den er jeg veldig fornøyd med.
– Hva er konsertplanene framover?
– I vår blir det duo med Marius Trøan Hansen, som også spiller på noen av låtene på platen. I april spiller vi med fullt band i Kulturkirken Jakob. Dette blir releasekonserten for plata, selv om den kommer ut i dag. Til høsten drar jeg ut med Hedvig Mollestad, Ellen Brekken og Torstein Lofthus. Dette er en turné hvor vi skal spille Radka Toneff sin musikk. Her skal vi også blande inn min egen musikk. Det gleder jeg meg veldig til.
Lights from the Ocean er ute på Oslo Records fra i dag, 6. Februar. Hør platen her:
