Vreid og Djerv teamer opp

Foto: Jørn Veberg

Fem år etter forrige album er sognametal-bandet Vreid tilbake med ny musikk. I mars kommer albumet The Skies Turn Black, og på siste singel ut, Loving the Dead, har de fått med seg Agnete Kjølsrud fra Djerv på vokal. Ikke nok med det, men «Party Boy» fra «Jackass» som har blitt en skikkelig Norgesvenn, spiller også hovedrollen i musikkvideoen.

At det var nettopp Chris Pontius som endte opp i prosjektet, startet med et YouTube-klipp som plutselig fikk oppmerksomhet. Der viste han frem en vinyl av forløper-bandet til Vreid, Windir.

- Ja, det er litt av ei historie. Eit av livets mange tilfeldigheiter har ført til at eg og Chris har utvikla eit tett vennskap og har fleire prosjekt på gang saman. Chris og familien tilbringar mykje tid i Norge og vi «hit it off» med ein gang, forteller Jarle Kvåle, bassist og låtskriver i Vreid til Musikknyheter.

De to har mye felles referanser både fra musikken og filmens verden, og har funnet et kreativt samarbeid som gir mye, sier han.

Danser i sin berømte speedo

- Chris er veldig enkel å jobbe med samstundes som han er ekstremt dedikert. I sommar var han på besøk i studioet mitt. Eg spelte denne låta til han, vi jamma litt på den (han spelar gitar) og han digga den umiddelbart. Rett før jul sendte eg han den ferdige låta og konseptet til ein musikkvideo. Han elska låten og ideen og nokre veker seinare flaug han over frå LA for å spele inn videoen med oss.

Videoen ble spilt inn i Kulturkirken Jakob i Oslo over tre dager, og Agnete Kjølsrud var der i to av dem. Hun beskriver Chris som et varmt og raust menneske.

- Det er viktig på et sett – at folk både er profesjonelle og klarer å holde en god stemning. Og her klaffet det virkelig. Regissør Ulvar Gansum og Håvard Nesbø ledet det hele med ro og tydelighet. Når skuldrene er lave, men fokuset er samlet, da skjer det noe bra, forteller hun.

- Hva var det mest krevende øyeblikket under innspillingen - og hva var det mest morsomme?

- Det morsomste øyeblikket var nok i kjelleren, da Chris danset i sin berømte speedo – eller badedrakten, som vi kalte den. Han var så fri. Og det smitter. Litt som når jeg selv tar på Djerv-sminken – jeg blir større enn meg selv. Det er noe med å få lov til å gå helt inn i et uttrykk uten å holde igjen.

- Det mest krevende er som oftest det som skjer inni hodet mitt. Den stemmen som lurer på om det er bra nok. Den er med i alle prosesser. Men jeg har lært å stole mer på menneskene rundt meg. Når de sier “vi har den”, så prøver jeg å tro på det.

Fikk full frihet

Kvåle hadde jobbet med låten i en lengre periode som en del av et nytt Vreid-album.

- Rett før innspeling så ønskte eg å gjere noko meir med denne låta og eg har alltid tykt at Agnete har ein fantastisk vokal så eg høyrte på om ho var interessert. Det var ho så absolutt heldigvis.

- Hvordan var det å jobbe med Agnete, og hvordan påvirket hun retningen låten tok?

- Det var veldig spennande. Låta var ferdigskriven musikalsk og eg hadde laga teksten. Eg ga låta og teksten til Agnete og ville at ho skulle tolke den slik ho ville. Agnete bearbeida teksten og lagde nokre heilt fantastiske vokallinjer som gjorde at låta er blitt slik den er i dag. Det var heilt magisk å sjå låta uvikle seg og få nytt liv med Agnete sitt bidrag. Er enormt nøgd med korleis låta ende opp.

Agnete Kjølsrud forteller at prosessen gikk fort, og at hun hadde litt kniven på strupen fordi de hadde lite tid før albumet skulle mikses.

- Men jeg tror faktisk det kan være en gave. Når du ikke rekker å overtenke, må du stole på instinktet. Da blir det mer intuitivt. Mer ærlig. Samarbeidet har vært veldig fint. Jeg fikk full frihet til å gjøre det jeg ønsket med låta, og det er ekstremt motiverende. Når noen sier “vi stoler på deg”, så vokser man litt. Og da tør man også å gå litt lenger.

Dro frem den dypeste vokalen

- Var det noe i prosessen som utfordret deg, eller noen vokale eller tekniske valg du tok her som du ikke vanligvis gjør i Djerv?

- Utfordringen var egentlig meg selv. Jeg fant jo tid til å overtenke litt likevel, hehe. Og når tiden er knapp, er det en dårlig kombinasjon. Da måtte jeg få hodet på plass igjen. Jeg gikk i studio med Eirik Næss, en av gitaristene våre i Djerv, og vi begynte å grave. Han er veldig god på å hente fram ting i meg jeg kanskje ikke selv visste at lå der, forteller Agnete.

Hun forklarer at hun har blitt modigere med årene og at hun har kommet mer i kontakt med det som er ekte i henne.

- Jeg tør å være schtøgg. Tør å dra det helt ut i kontrastene. For meg handler det om å ikke gjenta meg selv. Når jeg får en utfordring, vil jeg ikke gjøre det opplagte. Jeg vil finne noe som kanskje skurrer litt først – men som føles riktig når det lander. Jeg sang mykere i leaden enn jeg pleier. Dro fram den dypeste vokalen min, som jeg nesten aldri bruker. Og jeg synger på norsk. Det er en side av meg som alltid har ligget der, helt siden mitt første band som ungdom, men som jeg ikke har brukt så mye i Djerv. Så ja – det er noen nye valg her. Kanskje små utenfra. Men store for meg.

- Har dette samarbeidet gitt mersmak – enten med Vreid eller andre du drømmer om å jobbe med?

- Jeg er egentlig ganske realistisk. Men hvis jeg først skal drømme litt, så hadde det vært utrolig spennende å gjøre noe med Mike Patton. Han har vært et av mine største vokale forbilder. Ikke fordi jeg vil være ham – men fordi han aldri holder igjen. Det kompromissløse fascinerer meg. Chino Moreno i Deftones er også en stemme jeg elsker. Den balansen mellom det brutale og det skjøre. Jeg tror den kontrasten er noe jeg alltid vil søke.

- Når det gjelder Vreid – dette har vært intenst og givende. Jeg tror ikke dette er siste gang vi gjør noe sammen. Om det blir en ny låt, vet jeg ikke. Kanskje det også er fint å la noe stå sterkt alene.

(Foto: Jørn Veberg)

Stor Europa-turné

I begynnelsen av mars kommer altså Vreids nye album, The Skies Turn Black.

- Eg meinar det er det klart beste albumet me har laga. Det let definitivt Vreid og er innom det mangfaldet som me har i vårt musikalske univers med kanskje eit større spekter enn nokon gang før, forteller Jarle Kvåle.

Den avdøde amerikanske regissøren og filmskaperen David Lynch har vært en stor inspirasjonskilde.

- Sidan eg som ung tenåring blei eksponert for Twin Peaks blei livet aldri det samme og Lynch er ein evig kreativ inspirasjon. Ikkje minst det musikalske landskapet som pregar Lynch-katalogen. Heilt magisk, sier han.

For første gang på åtte år skal Vreid nå også ut på en full Europa-turné. Hypocrisy – Mass Hallucination Tour 2026 starter i Tyskland 2. april, og fortsetter til Danmark, Sverige, Finland, Latvia, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria, Romania, Slovenia, Sveits, Nederland, Belgia, Frankrike og Storbritannia.

- Gledar meg enormt til å dra ut å spele igjen. Ein fantastisk turnépakke, billettsalget er svært bra og det blir rått å få spele rundt i heile Europa igjen med nytt materiale i bagasjen.

Fra duo til fullt band

Djerv på sin side har siden sist gått fra å være en duo til en sekstett. Nå er de et fullt band, der de som har spilt live med dem i årevis nå offisielt er en del av bandet.

- Det har forandret dynamikken totalt. Energien er større. Tyngre. Mer levende. Vi går i studio i april og mai for å spille inn nytt album. Vi har sluppet enkeltlåter de siste årene, men nå bygger vi noe helhetlig. Et større verk, med en tydeligere tematikk og estetikk. Det føles som starten på en ny fase. Og vi har lyst til å spille mer live. Mye mer. Vi merker at bandet har vokst, og vi er klare for at det skal merkes ute også, sier Agnete.

De siste årene har Djerv laget musikk til både Netflix-serien Arcane og actionspillet Reignbreaker, og gjort suksess med det.

- Det har vært ganske surrealistisk, egentlig. Da Riot Games først tok kontakt, var vi midt i en mørk periode. Vi jobbet med en seig, tung Djerv-plate, og jeg var på vei ut av en lang depresjon. Så kommer det plutselig en forespørsel om å lage en breial, kaotisk låt til en karakter som Jinx. Kontrasten var enorm. Men kanskje var det nettopp derfor det traff. Det å få mailen med “Congratulations, you did it” var stort. Ikke bare fordi det var Riot. Men fordi det føltes som et bevis på at vi kunne noe. At det vi gjør faktisk når ut.

- Jeg er veldig stolt av å ha vært stemmen til Jinx. I etterkant har jeg skjønt hvor mye det har betydd for folk. Når noen spør hvordan det føles å være en del av noe som har betydd så mye for så mange – da blir jeg rørt. For jeg kjenner meg igjen i henne. Det kaotiske. Det sårbare. Det eksplosive.
Det er rart hvordan musikk kan koble mennesker på den måten.

- Og til slutt; Hva hører dere mest på om dagen? Er det noen artister som har fanget oppmerksomheten deres i det siste?

Jarle:

- Det er så mangt. Har gått svært mykje i albuma til Nancy Sinatra og Lee Hazlewood siste året, høyrte gjennom nye Mayhem albumet i går, det virka veldig lovande, hatt ein god runde med Death-katalogen etter å ha lest boka om Chuck Schuldiner og tykte det var veldig gøy og nyleg oppdage norske Baphy som alle bør sjekke ut.

Agnete:

- Akkurat nå hører jeg mest på Djerv-demoer. Eller Djerv-demoner, som vi liker å kalle dem. Vi går mange runder, og jeg vil at dette albumet skal være det sterkeste jeg har vært med på. Ellers vender jeg ofte tilbake til Lana Del Rey. Det er sjelden jeg forelsker meg i ny musikk. Ørene mine er litt strenge. Men når noe først treffer, så treffer det dypt. Og noen ganger er det faktisk stillheten jeg liker best. Det er der alt starter.