Flammen og døden på vidda

Foto: Hogne Bø Pettersen

Den 1. februar 1986 døde John-Reier Martinsen da en snøscooter kolliderte med hundespannet hans på Joatkavatnet i Alta. John-Reier Martinsen var snekker, samepolitisk aktivist og og engasjerte seg sterkt i kampen for samiske rettigheter. Scooterføreren ble senere dømt for uaktsomt drap, men både familie, venner og andre som kjente ham stilte store spørsmålstegn ved konklusjonen om at dette bare hadde vært en ulykke.

Sjokk over å miste broren

I dokumentarfilmen "Døden på vidda", regissert av Bjørn-Owe Holmberg følger vi broren, Ketil Martinsen, som forsøker å forstå både hvem broren var og hva som faktisk skjedde. Gjennom intervjuer med blant andre Mari Boine, Niillas Somby, Ande Somby og Ella Marie Hætta Isaksen setter filmen dødsfallet inn i sammenheng med den betente politiske situasjonen rundt Alta-konflikten og kampen for samiske rettigheter.

Mari Boine bidrar også med musikk i form av låten Dolla som nå er ute med både single og musikkvideo.

– Jeg har ikke spilt den inn før, sier Mari når vi snakker med henne uken etter at låten kom ut.

– Jeg har bare spilt den live på NRK Sápmi for 30 år siden. Og så la jeg den bort. Men så kom Bjørn-Owe Holmberg og sa at han ville lage dokumentarserie om John Reier og om Johns bror Ketil. Og da lurte de på om jeg ville møte Ketil, for han skulle kjøre samme reiserute som broren hans tok da han døde. Han skulle også møte folk som hadde kjent broren. Ketil fortalte meg at på grunn av sjokket over å miste broren, var det eneste han husket fra begravelsen sangen Dolla, som jeg framførte

Ungdomskjærester

Mari bestemte seg da for at hun ønsket å ha denne sangen med i filmen.

– Så vi spilte den inn, og den blir brukt under rulleteksten i dokumentaren. Jeg syntes resultatet var så bra at jeg fikk lyst til å gi den ut. Og siden Bjørn-Owe og jeg jobbet så bra sammen, spurte jeg om han kunne regissere en musikkvideo til den.



– Det er to unge mennesker i den videoen. Jeg gjetter at de skal forestill deg og John Reier?

– Det er meg og John Reier, ja. Vi hadde lyst å gjenskape det fine møtet vi to hadde som unge. Jeg ble veldig fascinert av ham, og det ble sikkert han av meg også. Det var et kort møte, men vi skrev brev til hverandre lenge. Jeg var en ung jente som var på vei vekk fra min egen kultur. Og han hanket meg tilbake, og stilte spørsmål om hvorfor jeg helst uttrykte meg på engelsk, og ikke på samisk. Så han satte i gang en bevisstgjøring i unge meg.

– Hva var Isak Samuel Hættas tanke bak låten da han skrev den?

– Det var en kjærlighetssang, og var ikke relatert til denne saken. Han skrev den tidlig på 70-tallet om sin forelskelse i en ung kvinne. De var to unge mennesker, akkurat som John Reier og jeg. Bjørn-Owe kaller ham jo for ungdomskjæresten min i dokumentaren.

– For de som ikke kan samisk, kan du fortelle hva sangen handler om?

– Den beskriver en situasjon med to unge mennesker som sitter sammen en natt og det er sterke følelser mellom dem. Jeg liker det at den heter Flammen, Dolla, som er både bålet, men også flammen som er inne i deg. Som jeg sier i dokumentaren, så har vi som har engasjert oss sterkt i en sak en flamme inne i oss, som aldri må gå ut. Det er en flamme som flere generasjoner må holde liv i. Teksten sier også «jeg elsker dine øyne, jeg elsker din gode nærhet og jeg skulle ønske at dette kunne vare og vare». Det er mange metaforer i teksten, men selve refrenget er bare uttrykk for en sterk kjærlighet.

[Mari Boine sender meg senere en melding om at man kan slå på teksting på YouTube og få den tekster både på norsk og engelsk.]

Foto: Hogne Bø Pettersen

Drept midt på vidda

– Hva var det som gjorde at du bestemte deg for å være med i dokumentaren. Det har jo i alle år vært mye kontrovers rundt den saken.

– Slik jeg fikk fortalt historien, så ble det ikke gjort ordentlig etterforskningsarbeid. Det var mye mistenkelig slurv. Og man må jo stille spørsmål om hvordan det er mulig på svære Finnmarksvidda, på det store Joatkavatnet, å kjøre ned to hundespann og drepe et menneske og så bare kjøre videre. Det er noe som er rart her. Vi har en rett til å stille de spørsmålene. Det var mye hat mot samiske aktivister da, og det er fortsatt mye hat mot dem i dag. Som det sies i dokumentaren: Stemningen er ganske lik slik den var på 70- og 80-tallet. Vi må derfor tørre å stille de spørsmålene. Dokumentaren gir ikke noe svar. Men for familien, så er det viktig å få satt ord på hvordan dette var for dem. Og det er viktig at folk kjenner denne historien.

strong>– Jeg har de siste årene intervjuet en del yngre samiske artister. Og de forteller meg historier om at da de begynte å synge på samisk, så kom spesielt besteforeldregenerasjonen og sa at det måtte de slutte med.

– Å ja, det var helt vanlig. Jeg har til og med skrevet en sang om det, som heter Mearrasápmelažžii Til sjøsamen. Jeg bodde i Porsanger på 80-tallet og der var det samiske mer fortrengt enn det var i Karasjok, hvor jeg kommer fra. Det var en sterk bevisstgjøring som skjedde blant samer på slutten av 70-tallet og starten av 80-tallet, og da kunne endel eldre spørre oss: "Hva skal dere med dette samiske? Det må dere legge bort."

Alta-saken

På starten av 80-tallet ble det en stor konflikt mellom samisk befolkning og den norske staten om planene om å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget i Finnmark til vannkraft. Samiske organisasjoner, reindriftsnæringen og miljøvernere mente prosjektet ville skade både naturen og samisk kultur og livsgrunnlag. Konflikten førte til omfattende demonstrasjoner, sivil ulydighet og stor nasjonal oppmerksomhet.

– Mange mener den oppvåkningen rundt samisk kultur skjedde i forbindelse med dette. Er du enig i det?

– Absolutt! Det var det som vekket meg. Jeg gikk på lærerskolen i Alta under denne striden. Og jeg var ikke noe opptatt av det samiske. Jeg ville bare bort fra det. Og så begynte ting å skje, også fordi vi hadde veldig dyktige lærere på skolen. Det var første gang jeg fikk høre historien vår, om hva som hadde skjedd. Da førte til en revolusjon inne i meg, og så begynte jeg å skrive. Så Alta-kampen og alt rundt den var viktig. Det skjedde også noe i media, og mange dyktige journalister skrev artikler og lagde intervjuer med viktige folk innenfor denne bevegelsen. Det gjorde at man fikk mer kunnskap, rett og slett. For det er kunnskap som må til.

Forbilde

– En annen ting de unge samiske artistene jeg har snakket med sier, er at du er et forbilde for dem. Hva tenker du om det?

– Det er fantastisk. Og det har vært mitt ønske å inspirere. Da jeg oppdaget min stemme, så studerte jeg på Høyskolen i Alta og var fryktelig beskjeden og tilbaketrukket. Jeg hadde aldri en gang tenkt på at jeg skulle bli artist. Men så begynte sangene å komme, og jeg oppdaget at jeg hadde en fantastisk stemme som jeg hadde fått i gave. Jeg visste måtte ut og vise at det samiske duger på lik linje med alt annet. Så det var mitt mål. Og da tenkte jeg at de andre kommer etter, he he. Men jeg ønsket å vise at det vi hadde, var faen meg ikke dårligere enn det andre har.

– Og du nådde jo virkelig ut, ikke bare i Norge, men også i utlandet. Og du har jobbet med Åge Aleksandersen, ikke minst på Rosalita fra albumet Solregn (1989). Han fortalte meg at da han var og spilte konsert i Finnmark, så spilte du på samme festival. Og da overvar han en konsert med deg, og ble totalt slått i bakken.

– Ja, jeg har sett han har fortalt dette. Det var på Midnattsrocken i Lakselv. Jeg vet at han la spesielt merke til at jeg sang John Lennons Working Class Hero, som var den første melodien jeg skrev samisk tekst til. Det er fascinerende hvordan ting skjer og at det ene kan lede til det andre. Og jeg synes det er fantastisk at de unge sier at det jeg gjorde betydde mye for dem. For det er sånn det bør være. Men jeg har jo ikke gitt meg enda, he he!

– Ja, for du er jo publikumsmessig større nå enn du noensinne har vært.
– Ja. TV har enda utrolig mye makt. Da jeg var med på "Hver gang vi møtes" bare eksploderte det. Og nå kommer det snart en dokumentar om meg som er på en time og tjue minutter, i forbindelse med at jeg fyller 70. Og da er jeg redd for at det eksploderer enda mer. Kanskje jeg må flykte, ha ha. Min agent i Tyskland er frustrert over at det blir så mye i Norge at jeg aldri får kommet meg til utlandet mer.

Jubileum

– Du skal ut på en jubileumsturné. Er det 70-årsjubileet, eller er det jubileum for karrieren din?

– Jeg vet ikke helt. Det er kanskje begge deler. Det er mitt management som står bak den betegnelsen. Jeg er ikke sånn at jeg skal feire jubileer. Men jeg elsker å stå på scenen, og så lenge jeg får gjort det, er det det samme for meg hva det kalles. På den annen side er det utrolig at jeg blir 70. Jeg skjønner ikke at det er sant. Og det at jeg har holdt på med karrieren i over 40 år er enda mer utrolig.

Foto: Hogne Bø Pettersen

– Det er mange norske artister som blir større jo eldre de blir. Åge Aleksandersen sa at det er nok fordi vi behandler gamlinger med respekt her til lands.

– Ja, jeg synes det er bra at det enda ikke har gått så galt her til lands. At vi tåler litt rynker og krokete folk. Men Mick Jagger, Patti Smith og Bob Dylan, de holder jo alle fortsatt på. Eller, har Bob Dylan gitt seg?

– Nei, han skal spille i Oslo snart, han.

– Har han blitt 80?

– Ja, det må han minst være. [Dylan er 85!]. Det ble også annonsert at det er mobilforbud på konserten hans.

– Det er bra.

Fotball-VM og roing

– Etter turneen, blir det mer ny musikk?

– Ja, jeg skriver daglig. Nå har jeg spilt med stort band i mange år. Men etter at vi spilte inn Dolla med bare to musikere, så har jeg lyst til å utforske det sporet mer, og gi ut noe hvor stemmen min får god plass. Men jeg skal ikke love noe slipp-dato. Jeg skal bruke tiden min, og den kommer når den er ferdig.

– Er du fortsatt slik at album-formatet er viktig for deg?

– Ja! Sist jul ga jeg ut to julelåter, og så ga jeg ut Dolla nå, det er vel første gang jeg har gitt ut bare singler. Det kan jo hende det blir bare en EP, kanskje folk ikke hører på album lenger?

– Du sa at Dolla var en sang som du har hentet fram igjen etter ikke å ha framført den på flere tiår, betyr det at den blir å høre på turneen som du skal ha utover sommeren og høsten?

– Ja, jeg har fått så mange meldinger om at "du må spille den". Det har jeg lyst til, det er en nydelig sang. Og jeg har hatt få kjærlighetssanger på repertoaret mitt. Så nå skal jeg sende melding til mine musikere at de må begynne å øve på den. Det passer fint at jeg kan komme med det nå på sommeren, og kan oppmuntre til at man skal vise hverandre kjærlighet. Det er ganske mørkt i verden akkurat nå. Så jeg tenker vi trenger både fotball og kjærlighet

– Ser du fotball-VM?

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så hektet på fotball, og bli så fascinert over all roingen. Så jeg skal selvsagt se på kampen nå på søndag.