– Kall meg gjerne Moses, sier hun.
– Hah! Det var jo ganske ydmykt, ler Åsa Ree, som spiller fiolin og piano. På andre siden av bordet flirer bandets cellist, Sunniva Shaw of Tordaroch.
– Vi har alle kallenavn, eller artistnavn om du vil, i bandet, forklarer Fay.
– Sunniva kaller vi Sumina. Og Sofie er Hysa. Espen er Epsen eller Eppen, og meg kan du kalle Mjøse, eller Åsa The Hill. Jeg vet ikke, nøler Åsa.
– Hva synes du er best?
Nødvendig diktator
De tre jentene skal spille som trio for første gang på Over Oslo på Grefsenkollen onsdag 18. juli. Dette er én av de eneste gangene de har tid til å øve før konserten. Fay understreker at dette ikke er vanlig, for de er et band bestående av seks-syv personer.
– Er det vanskelig å holde styr på så mange folk?
– Det er vanskelig å få beskjeden like tydelig ut til alle sammen. Vi er en gjeng med litt svimete ungdommer, så det er jo en utfordring. Men det går, sier Fay.
– Det er mye lettere på øving nå enn det var før. Jeg husker at det kunne bli kaos der det kunne være tre samtaler på gang og plutselig hører vi bare «stille!», sier Åsa.
Åsa forteller at de aldri har kranglet seg i mellom, men at både hun og Fay har vært strenge enkelte ganger.
– Men det må til for å få det til å gå rundt, sier Fay bestemt.
– Vi har aldri krangla. Det har skjedd mye interessant på tur da, men da har vi mest tatt vare på hverandre. Vi er en veldig sympatisk gjeng, trivelige og joviale. Når vi er på tur er vi egentlig som bestemødre og bestefedre.
– Er du litt diktatorisk?
– Hun er det når det trengs, smiler Sunniva.
– Vi er jo et band, men hun er lederen. Det er en skikkelig god følelse at det er noen som har oversikt og vet hvor det er på vei, forklarer Åsa.
– Enkelte ganger, når det blir litt løst, er det nødvendig å ta tak. Stramme inn tøylene litt. Det er jo vondt, fordi det er vanskelig å være veldig god venn og sjef over venner som er både eldre og yngre enn deg. Men jeg føler ikke at jeg misbruker sjefsrollen bare for å sjefe. Jeg sjefer bare når jeg må sjefe, mener Fay.
– Men jeg tenker ikke at du sjefer heller. Du er mer som en leder, sier Åsa, og ser bort på henne.
– «Vi skal den veien, folkens» eller «vi må gå litt fortere for å rekke dette». Det blir mer sånn at jeg skal vise vei. Så ja, kall meg gjerne Moses, ler Fay.
P3-vind i seilene
I februar presenterte P3 en liste over artister og band de trodde ville sette sitt preg på 2014. På den listen befinner blant annet Angel Olsen og SOHN, som begge har sluppet album til sterke karakterer og mange stjerner i boka. Her ble også Wildhagen trukket fram, med sammenligninger til Bon Iver og Ane Brun. Hun sier det gav henne mot til å fortsette etter mye hard jobbing, i en periode der det var litt stille.
– Det gav jo vind i seilene. Hele vinteren er det gjerne litt rolig, i forhold til sommeren som blir helt ekstrem. Med musikk kan man gjerne føle en dag at man kan ta over verden, og den andre tenker man «herregud, hva er det vi driver med? Hvorfor bruker vi så mye tid på dette?». Så når man får slike anbefalinger, spesielt i en rolig periode der vi ikke hadde noe å komme med av innspillinger, gjør det at «hypen» varer litt lenger.
Da bandet spilte på Musikkfest i Oslo for et par uker siden, merket hun ordentlig at noe hadde skjedd siden sist hun opptrådte året før.
– Vi spilte på Birkelunden i fjor. Det var mye folk, men det var bare noen få helt foran som fulgte med på hva vi spilte. For de andre som grillet og koste seg i sola var vi bakgrunnsmusikk. Derfor hadde jeg ikke store forventninger til konsertene i år, og tenkte at det kom til å bli som i fjor. Men alle som møtte opp var stille og fulgte med, og klappet og jublet. Det gav oss utrolig mye energi, og det var så gøy!
Fay la ut hennes første låt i fjor på Urørt. Into The Woods sier hun selv er en skikkelig hjemmesnekra demo, med både blokkfløyte, ukulele og digitale trommer, som hun ikke hadde planer om å vise fram. Hun forventet ikke at noen skulle høre på den.
– Jeg la den ut i april, og den ble fanget opp av Urørt like etter. Det var ikke akkurat helproft arbeid, men den fikk oss jo til Slottsfjell.
For henne er fremtiden klar: hun vil satse 100 prosent på musikken.
– Jeg kan ikke gjøre noe annet. Musikk har blitt en større og større del av mit tliv og meg. Etter jeg sluttet på videregående, og alle vennene mine reiste hit og dit, var det musikken som ble mitt nye hjem. Det har bare tatt større og større plass. Jeg må bare gi gass og se hva som skjer, og jeg har ingen drømmer eller forventninger eller forhåpninger. Men jeg ser hvor det går, også tar jeg det som det kommer.
Da Fay var liten var hun i kor, og gitaren tok hun fatt i en alder av ti. Som 11-åring spilte hun én konsert i bandet Afro Chickens med, blant annet, den egenkomponerte låta Singland. Selv om hun skriver alle sangene alene, arrangerer Fay materialet hun har med resten av bandet som kommer med sine idéer. Det meste gjøres sammen i fellesskap, selv hun ofte har en visjon for hvordan det endelige utfallet skal bli.
– Bandet er så viktig. Jeg har ikke bakt denne kaka alene, for å si det sånn.
Bensin på bålet
Fay forteller videre at musikkbransjen har vært veldig varm og god mot henne og resten av bandet, og at hun ikke hadde klart det uten medvinden de har gitt. Hun har dog merket seg en tendens i dagens musikksamfunn.
– Det er mange yndlinger som blir plukket ut, og bransjen behandler de veldig godt. Musikere som blir booket til konserter og får signert før de knapt har sluppet noe. At det er slike yndlinger trenger ikke å være en negativ ting, men jeg tror at det kan være vanskelig for noen. For de som jobber så hardt for å få til noe og ikke blir lagt merke til. De som kanskje til og med jobber hardere enn meg med å promotere seg selv og få til konserter, innspillinger, også bare får de det ikke til fordi de ikke er tiden eller at de ikke har flaks. Det er forskjellige instanser som på treffe på riktig tid og sted, sier hun.
– Jeg har et utelukkende positivt forhold til musikkbransjen, for all godheten og hjelpsomheten de har vist. Jeg er utrolig takknemlig for hvordan vi har blitt tatt imot.
Jentene er enige i at med musikken som eneste formål gir dette god motivasjon til å fortsette. For kort tid siden kunne de avsløre at de har fått plass på årets Øyafestival, og skal spille egen konsert på Herr Nilsen om to dager, torsdag 19. juni.
– Det har jo vært en drivkraft å få så mye støtte. Da får man skikkelig lyst til å gjøre noe mer og vise sin takknemlighet gjennom å fortsette. Da vil vi gi alt, sier Sunniva.
– Det er bensin på bålet. Også får man jo mer trua, poengterer Fay.
Bach og Frk. Fryd
Samtidig som annonseringen om Øya-booking ble singelen We Are sluppet. For tiden tester bandet ut forskjellige produsenter i studio, og samler opp penger til å spille inn både låter som kommer til høsten og platen de håper på å ha ute senest i mars. Men Fay har mer enn én ting på timeplanen fremover.
– Jeg spiller jo også med Frk. Fryd, i tillegg til å lage musikk og spille konserter med mitt eget prosjekt.
– Er det vanskelig å balansere begge deler?
– Det ble litt mer stress enn jeg trodde det skulle bli. Jeg måtte lære meg 11 låter på to dager, og stikke til Stavanger for å spille med Frk. Fryd. Mai var en intens periode, med konserter, musikkvideoinnspilling, studioinnspilling, og jobbet, og sang to kirkekonserter med Bach. Så jeg løp fra avtale til avtale med bananer i lomma, for det var det eneste jeg rakk å spise, med en bunke med Bach og en bunke Frk. Fryd-låter jeg måtte lære meg om hverandre. Det gikk akkurat, smiler hun.
– Nå er alt bare fryd og gammen, da. Jeg liker ikke å stå på en scene og ikke prestere. Konserter tar jeg veldig alvorlig.
– Vi er ikke så populære
Fram til september er det scenen som gjelder, med nesten 20 konserter allerede booket. Fay forteller at hun gleder seg mest til å spille med gode venner i både Gjøvik og Senja, men at Øya fremdeles er litt uvirkelig.
– Øya klarer jeg ikke helt å ta innover meg, men jeg tror at når vi er ferdige der kommer vi til å tenke at det er det beste vi har vært med på i våre liv. Det kommer til å bli king kong.
– Hva står på raideren deres, da?
– Vi har egentlig ikke noen ordentlig raider. Vi er veldig kravstore til det tekniske der vi skal spille, men det er ikke noen ordentlig raider. Vi er ikke så populære, flirer hun.
– Ennå! Bryter Sunniva og Åsa ut.
