av Therese Aune

Bakmennene i Riot Factory, plateselskapet mitt, har utfordret meg til å intervjue min venninne Anja Tietze Lahrmann, fra det danske bandet Ice Cream Cathedral for Musikknyheter.no. De er et av de nye tilskuddene i Riot Factory-stallen og slapp for en liten stund siden plata Sudden Anatomy her i Norge.

Ice Cream Cathedral (Anja T. Lahrmann, Kristian Paulsen, and Anders Bach) spiller musikk som for meg er uforutsigbar, samtidig som den har iboende velkjente elementer. Med svevende synther og intrikate melodilinjer som stadig tar nye og uventede vendinger, blir jeg bergtatt av bandet gang på gang. Det låter fint, men aldri så fint at det blir kjedelig, for det er også mystisk, drømmende, hardtslående og til og med litt mørkt innimellom.

Så vidt jeg kan huske, har jeg ikke intervjuet noen siden barneskolen, og det er en litt smånervøs utgave av meg selv som ringer Anja på skype. "Jeg kan tenke meg at det nok er verre å være den som intervjuer enn den som blir intervjuet," sier Anja. På sett og vis virker det litt betryggende. Vi er på lag, Anja og jeg. Jeg legger nervøsiteten til side og våger meg ut på isen:

-Jeg er klar over at dette kan være litt vanskelig å svare på, men for dem som ennå ikke har hørt musikken til Ice Cream Cathedral, hvordan vil dere selv beskrive den?

-Jeg fikk et liknende spørsmål på et tidspunkt, hvor jeg ble spurt om jeg kunne beskrive musikken vår med tre ord, men så fikk jeg det kun til å fungere med to. Himmelropende - har man det ordet på norsk?

-Himmelropende?

-Ja, altså, som i shouting to the sky. Himmelropende historiefortellinger.

-Det høres nesten litt småreligiøst ut?

-Jo, men jeg tenker heller at himmelropende refererer til noe verdensromaktig. At det er noe som har med andre galakser å gjøre. Og så har historiefortelling blitt en større del av det nye albumet enn det var på The Drowsy Kingdom.

-Når jeg hører musikken deres, slår det meg hvor viktig tekstene er for uttrykket deres. De er ettertenksomme, underfundige og lekne, og så får de den plassen de fortjener. Hvordan jobber du med tekst?

-I prosessen med den platen her, har jeg eksperimentert ganske mye. Jeg har gått mer konkret til verks enn jeg gjorde på den gamle platen. I arbeidet med The Drowsy Kingdom var jeg nok veldig fortapt i vakre vendinger, vakre ord, og det estetiske i språket. Noen ganger ble nok historien eller forløpet i sangene litt underprioritert, og tekstene handlet mer om en overordnet stemning enn det var konkrete historier.

-Noen du vil trekke frem?

-Låta The Spine of Lisa Ben handler om en historisk periode fra 50-tallet, med en lesbisk organisasjon som kalte seg for The Daughters of Bilitis. Jeg leste om hvordan de utga det første lesbiske magasinet, The ladder, den gangen. Der portretteres deres kamp i samfunnet for å bli anerkjent og akseptert som lesbiske. Lisa Ben er egentlig bare et anagram av lesbian. Sånne ting har jeg blitt inspirert av.

En annen sang handler om ordet Baldakin [en stoffskjerm som skal beskytte, særlig høytstående personer, mot solen]. Det er et dansk ord jeg kom over på et tidspunkt. Jeg syntes det var flott, og tenkte det kunne vært gøy å dykke ned i hva ordet betyr, hva det kan, både rent meningsmessig, men også i forhold til hva jeg kunne få ut av å skrive en sang om ordet. Jeg ville koke det ned til kjernen.

-Jeg oppfatter den nye plata deres som kjøligere og mer direkte enn den forrige. Trommene ligger lenger frem i lydbildet og synthene er hardere. Er dette en retning dere bevisst har valgt å gå i eller er det noe som har skjedd i studio?

-Både og egentlig. Etter å ha spilt en del konserter i forbindelse med forrige utgivelse, fikk vi lyst til å skrive noen sanger som var litt mer uptempo. Vi kunne tenke oss å lage noe som var mer dansbart. Mer kroppslig. Med den gamle platen var sangene nærmest ferdige da vi gikk i studio, og vi spilte inn helt på egenhånd. Med den nye platen var vi i et skikkelig studio. Mange av sangene var halvferdige da vi begynte innspillingen, og vi visste ikke hvor de skulle hen. I studioet, Black Tornado, var det en masse gamle analoge maskiner og synthesizere. Dette la opp til at vi spilte inn så mye som mulig live, istedenfor å legge ting lag på lag. Det som låter veldig elektronisk er stort sett håndspilt.



-Plata deres heter jo Sudden Anatomy. Plutselig anatomi. Hvordan ble den tittelen til? Trengte dere å hente fram krefter dere ikke visste at dere hadde for å lage denne plata?

-Det var egentlig noe som kom løpende i takt med at vi var i studio. Vi innspilte i to omganger, og da vi nesten var ferdige, hadde vi fremdeles ikke klart å finne en tittel. Plutselig var vi på turné i USA, og med mange timer i bil hver dag, fikk vi mye tid til å tenke på hvordan forløpet med platen hadde vært og få det hele litt på avstand. Under hele prosessen med platen visste vi ikke riktig hvor den skulle hen, og underveis skjedde det en del utforutsigbarheter - blant annet det at vi valgte å spille inn nesten alt live. Ettersom mange småting dukket opp litt ut av det blå, syntes jeg begrepet Sudden Anatomy tegnet et ganske godt bilde av hvordan prosessen var. Det var liksom en plutselig kropp.

-Coverarten på plata deres er veldig fin. Et grønt psykedelisk mønster, nesten som et slør eller et silketørkle, som kveiler seg over en blålilla bakgrunn med stripekonturer. Hvem er det som har designet det?

-Det er faktisk en japansk kunstner som heter Yoshihide Sodeoka. Det var Kristian som fant fram til ham på en blogg. Kristian er veldig interessert i digital kunst og har et skarpt visuelt øye. Han var også med på å lage musikkvideoen tilWhen You Depart. Vi sendte en mail til Yoshihide, fortalte at vi lager musikk og at vi syntes han var kul, og så spurte vi om han ville jobbe med oss, og det ville han.

 photo sudden-anatomy-cover_zps2b7ab4da.jpg

-Vet dere hvordan det er laget? Er det tegnet eller er det digitalt?

-Jeg tror bakgrunnen er analog, at det er et bilde som han har manipulert. Hele veien er det en blanding mellom analog og digital kunst. Det jeg synes er fett med coveret, er at det både har en digital vibb, samtidig som det refererer til noe organisk. Om man kikker nærme, kan man se at strekene i bakgrunnen kan minne om årringene i et tre. Det er en fin blanding mellom det digitale og organiske.

- Når vi er inne på det visuelle, kommer man ikke utenom at musikkvideoen til The Swans er rimelig spektakulær. Den inneholder blant annet et romskip som styres av synthesizere, en planet med et Grand Canyon-aktig landskap og en kjempestor romhund!

-Den heter Henning.

-Er det noen av dere som eier den?

-Ja, det gjør min onkel, men vi fikk lov til å låne ham til innspillingen.

-Hvor er det den er spilt inn? Det ser nærmest ut som et ørkenlandskap?

-Det er faktisk et kalkbrudd utenfor København. Det er helt hvitt der, nesten måneaktig, og så er det sånne små pytter innimellom hvor vannet er helt blått.

-For meg fremstår dere som et band som tenker veldig helhetlig. At både musikk, tekst og det visuelle henger sammen. Er dette noe dere også tenker på med hensyn til konserter? At det skal være en visuell opplevelse like mye som det er en en auditiv opplevelse?

-Vi er i hvert fall med i alle kreative prosesser. Både i forhold til musikkvideoen og coveret har vi vært aktivt med. Jeg synes fremdeles vi mangler noe når vi spiller konserter. Ting kan bli bedre og forfines. Vi har eksperimentert med grafisk videoprosjektering, men jeg synes like mye det handler om å øve seg på å være visuell selv.

-Det med videoprosjektering kan jo også bli litt for lett? Det skaper automatisk en stemning, men kan i enkelte tilfeller bli mer en gimmick enn det egentlig tilfører musikken noe.

-Ja, det varierer så mye. Noen ganger er det bare skikkelig stygt, og som du sier - litt for lett. Men altså, vi er opptatt at det visuelle, men vi har fremdeles et stykke å gå.

-Basert på det vi har snakket om, virker som at dere jobber mye med sangene i fellesskap, på øvingslokalet. Stemmer det?

-Både og. Det er en ganske kollektiv prosess når vi skriver. Særlig i starten prioriterer vi at alle er til stede. Så er det kanskje en som kommer med et fundament. Det kan være en beat eller en akkordprogresjon, og så utveksler vi ideer og forsøker i felleskap å gjøre det til noe kroppslig, noe å bygge videre på. Men i all hovedsak er det stort sett jeg som lager alle melodier og all tekst.

-Jeg har inntrykk av at det ikke er så mange danske band som kommer til Norge og spiller, og vice versa. På samme måte er det med Sverige. For eksempel ligger Göteborg bare noen få timer unna Oslo, men allikevel kjører Oslo-band oftere i åtte timer for å spille i Trondheim framfor å reise dit. Hva tror du skal til for at det skal bli mer lukrativt for skandinaviske band å spille andre steder i Skandinavia? Er det noen tiltak som kunne gjort det lettere for band å velge å reise til nabolandene?

-Jo, det er i hvert fall en del fond som har begynt å støtte opp om prosjekter på tvers av landene, og det synes jeg er fett fordi det det legger opp til at man skal spille i hverandres land. Det tror jeg i hvert fall er en måte å bygge litt mer bro mellom landene i Skandinavia. Jeg tror også at musikere må bli flinkere til å lære seg å kikke litt utover sitt eget land i forhold til å inngå sånne avtaler som vi for eksempel har gjort med Riot Factory. Bare fordi du er dansk må du jo ikke ha et dansk plateselskap.

-Det er også noe med at man bruker opp sin egen by og sitt eget land litt? Det er jo litt begrenset hvor ofte du kan spille et sted innenfor en kort periode før folk ikke lenger er interessert i å komme på konsertene dine.

-Ja, og så er det også noe med at når man spiller i utlandet, så blir musikken verdsatt på en litt annen måte. Man blir litt mer eksotisk, selv om man bare er et dansk band som spiller i Norge.

-Dere har jo vært på turné i USA og har også spilt litt i Tyskland. Føler dere at det er stor forskjell på hvordan publikum oppfører seg de forksjellige stedene?

-Ja, helt vilt. Virkelig, virkelig forskjell. Det beste publikummet vi har opplevd tror jeg må være under noen av konsertene i Norge faktisk, samt publikummet vi har hatt i USA. Der er folk mye mer utadvendt og sier hva de mener, i motsetning til i Skandinavia hvor publikum noen ganger står med armene i kryss og ikke helt tør å takke for konserten etterpå. Kanskje er det noen som mumler at det var bra, men generelt er det sjeldnere at man får anerkjennelse fra publikum i like stor grad her hjemme. Muligens eksisterer det en skandinavisk skyhet, og det går jo utover en når man står på en scene. På den aller første konserten vi spilte i USA, da vi var kjempeslitne og hadde jetlag, spilte vi på et shabby studenthus, i ti kuldegrader. De hadde døren åpen, så vi var nødt til å spille med ytterjakker. Det var ingen lydmann og vi spilte en vannvittig merkelig konsert. Etter konserten var det en jente som ble så giret av å snakke med oss at hun endte med å utbryte: "Oh my God, can I hug you?" og det var egentlig en holdningen vi traff på mange steder i USA.

-Blir det noen konserter i Norge framover?

-Dessverre har vi ingenting planlagt akkurat nå. Vi er jo heller ikke så kjent i Norge ennå.

-Det blir dere.

Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste, og vil oppfordre dere som booker konserter her til lands til å kjenne deres besøkelsestid.