– Herregud, så fett! Skule ønske jeg kunne få den følelsen igjen.
To grafittipyntede campingvogner og regnbuefargede lysballer på snor står får inngangspartiet til en intim møteplass bak Roskildes gjerder. Å være bak kulissene på festivalen er ikke nytt for brødrene Thomas og David Bratlie. Siden 2003 har de vært en del av Rumble in Rhodos, og spilte på Roskilde for første gang i 2008. Begge er gamle travere her, og for David er det tolvte gang han setter føttene innenfor portene. Selv om de har spilt på festivaler verden over, fra Canada til Japan, er det Roskilde som får mest skryt.
– Norske festivaler kan være både underkua og strenge. Det er en innkokt stemning der. Det er heller ingen andre festivaler i Europa hvor du bare kan være deg selv, bortsett fra her. Artister og størrelse kan alltid diskuteres, men du får ikke denne stemningen noe annet sted. Roskilde er hjertevarmt, proft og menneskelig på én gang, sier David.
Opp mot Stones
På festivalens første dag fikk Rumble in Rhodos headline Pavillion-scenen. Thomas forteller at med Roskildes sterke historie og tradisjon over mange generasjoner, var det en stor ære å få avslutte scenen på åpningsdagen.
– Konserten var helt fantastisk på alle mulige måter. Det å komme hit og føle på festivalen hadde jeg glemt litt hvordan var. Den følelsen kommer umiddelbart tilbake igjen. Roskilde er én av «de» festivalene der du går inn og blir truffet av noe. Det finnes ikke i Norge.
Thomas la imidlertid ikke skjul på at kvelden bød på en vanskelig situasjon. De ble nemlig satt opp til å spille samtidig som verdens største rockeband: The Rolling Stones.
– Så klart ble det ikke fullt på konserten vår på grunn av det. Likevel var det bra stemning, og vi fikk den Roskilde-vibben av de som var der fordi de lagde så sykt liv for oss. De få som hadde droppa Stones for Rumble fikk en skikkelig kul pakke i går. Vi gjorde en god konsert, og koste oss skikkelig. Helhetsvurderinga er enorm for oss. Bare det å møte folk og presse, samt få interesse fra Europa har en stor promoverdi for oss.
Var dere bekymra for hvor mange som kom til å møte opp?
– Vi var veldig spente. Dette er jo en situasjon som vi ikke rår over et eneste sekund. Verdens største rockeband spiller på Orange Scene. De har aldri spilt på Roskilde før, og har en tiltrekningskraft det var umulig å kjempe imot. Vi gikk på og tenkte «det beste vi kan gjøre er å levere det beste vi kan». Det gjorde vi i går, sier Thomas.
Synes dere det var litt kjipt å gå glipp av Stones?
– Personlig? Ikke i det hele tatt, sier David.
– Jeg er ikke fan. Jeg vet flere i bandet er store fans. Selv storebroren til gitaristen valgte å se Stones istedet for sin egen bror på Roskilde. No show, Hallgeir!
Hehe, de kunne jo vær døde i går da?
– Ja, det er faktisk en realitet, så det får være lov. Er det Stones så er det Stones, flirer han.
Første «Orange feeling»
Roskilde er et sted hvor alt kan skje. Den erfaringen fikk brødreparet tidlig. David husker godt hans første møte med festivalen i en alder av 17 år.
– Utenom Pearl Jam-ulykken noen år senere, husker jeg å sitte i køen og vente på at festivalen skulle åpne i 98’. Jeg var veldig spent og godtroende, og ante ikke hva jeg kom til. Mens jeg sitter der, ser jeg på køen som går langs østsiden. Ved gjerdet er det en utrolig vakker og smekker blond dame. Hun sitter i hockey og driter sånn at alle ser det. Da tenkte jeg «faen, dette er liberalt!». Det var en «in your face»-opplevelse.
Med det skjønte David hva han hadde kommet til, og at man måtte gi slipp på alle hemninger for å la festivalen integrere seg i hjertet, som han har gjort helt siden da. Festivalen selv bruker slagordet «orange feeling», om den spesielle følelsen festivalen gir deg.
– Jeg kjenner at dette er en del av meg, og at det er riktig. Dette er Europas beste festival, konstaterer han.
Hva med deg, Thomas?
– En kamerat av meg, som jeg var med her første året, hadde ikke fått med seg at siste dagen er det ville «riots» på området, og gikk på do. Plutselig er det noen som dytter den dassen over ende med døra ned. Så han sitter låst inne der og hører all dritten komme mot ham. Der ble han en halvtime. Scarred for life siden, smiler han.
Septikmannen
Røverhistorie eller ei; brødrene Bratlies mest sjokkerende opplevelse utkonkurrerer det meste. De har begge sett noe svært usedvanlig vandre rundt på Roskildes støvete campingområde.
– Du hører jo rykter om bæsjemannen som dypper seg i septikbassengene og gir folk klemmer, sier Thomas seriøst.
Har det skjedd?!
– Jaja, bekrefter David.
– Jeg har sett den mannen. Han er en svær fyr med masse dreads. Skikkelig møkkete fyr. En gang lå han med trakt og slange inn i kjeften med en fyr som pissa oppi den. Det er det sjukeste jeg har sett i hele mitt liv.
Ja, det er definitivt det sjukeste jeg har hørt i mitt liv.
Thomas fortsetter med å fortelle om siste dag-galskapen. Opptøyene som skjer før festivalen lukker portene. Digre bål der man kaster på telt med sekker og alt annet, og hvordan han en gang så en fyr krabbe ut av ett av teltene som ble slengt på et slikt bål.
– Om natten er det «another town out there», advarer David.
– These guys are working out!
For 11 år siden stod bandet et helt annet sted i karrieren. I 2003 fikk de deres første festivaljobb, som også var deres tredje konsert noensinne. Med avklipte olabukser og trailercapser følte de seg som punkere, estetisk sett, og hadde mange budskaper de ville spre. Thomas sier at det var «Ås-martens»-stemning. «Spille der du spille kan». Gode venner av dem arrangerte festivalen, og backstage bestod av én campingvogn. Introduksjonen de fikk før de gikk på scenen har de ennå ikke glemt:
– No doubt, these guys are working out!, gliser de.
Hvilken norske festival er den beste?
– Det er vanskelig å si, men vi er veldig glad i Træna. Vi setter pris på natur og lokalvri, samt at det er fin stemning. Det å ta konsert som format inn i en ny setting, som natur, liker vi godt, sier Thomas.
I sommer skal Rumble in Rhodos blant annet innom Giske, Vinjerock og Varnafestivalen. De gleder seg også til Fres-festivalen, der de selv får hjemmebrygget Rumble in Rhodos-øl. På Vinjerock har de tidligere fått en filt med strikka logo, for å vise festivalens takknemlighet.
– Disse menneskene vet hvordan å ta vare på folk, og det er sånne ting som folk husker og gjør at de kommer tilbake, sier David.
– Mange festivaler i Norge blir litt som en maskin: du blir bare kjørt igjennom. Det er ikke som på disse festivalene der folk virkelig bryr seg.
– Det er så bra med folk som jobber hardt i ti år for å bygge opp sin lille festival. Sommerfestivaler i seg selv er en kremtid som musiker. Alt er bra, og det finnes budsjetter til god promo, det er god oppvartning, og du møter masse kollegaer. Det er kjempegøy! Også møter man så vanvittig mye andre bra folk, sier Thomas.
Eksplosivt musikkmiljø
Fremtiden for kvintetten består av å fullføre sommerturnéen, og fortsette med konserter i Europa. Samtidig prøver de å kartlegge nye låter, for de er ikke klare til å gi seg ennå.
– Vi føler oss ikke ferdige med Rumble in Rhodos. Vi har masse giv, og jeg synes vi er i vår beste form noensinne livemessig, sier Thomas.
Er det forøvrig noen norske artister dere nylig har lagt merke til?
– Det er så mye fete ting som kommer nå. For ti år siden møttes folk på kryss av sjangre fordi det var lite som skjedde, men nå har det bare eksplodert. Jeg vil gjerne trekke fram Bow To Each Other, Psyence Fiction, og AWAY fra Moss.
– Jeg er enig i at norsk musikk aldri har vært så spennende som det er nå, og vil gjerne trekke Obliteration fra Kolbotn på metall-siden. Og Støv må du også følge med på, sier David.
Brødrene fikk ikke lang tid i deres anarkistiske sommerparadis før de måtte reise videre til nye scener. På deres éne fridag håpet de på å kunne rekke å få med seg konserter med Phil Anselmo, Future Islands, Darkside og Warpaint.
– Du må se Warpaint live for å digge musikken deres, forsikrer David.
– Det er litt sånn mørkt og Red Hot Chili Peppers-aktig.
– Say what, utrykker Thomas skeptisk.
Skal dere innom campen, da?
– Må jo prøve å ta en tur ned dit! Jeg håper på å få sett septikmannen, ler Thomas.
– Ja, bare tenk om vi hadde klart å ta noen dritfete bandbilder med ham, sier David håpefullt.
Foto: Nicolay Woldsdal
