– Er det der i det hele tatt noe godt?, spør jeg skeptisk.
– Å ja! Faktisk er det veldig bra hvis du er bakfull.
– Er du bakfull nå?
– Nei, rister han på hodet, mens han tar seg en god slurk.
– «I laid low last night».
Norge rundt
Kvartetten fra Long Beach i California har reist Norge rundt, fra topp til bunn. I løpet av tre år har de spilt så mye som 15 konserter i landet i syv forskjellige byer. Denne sommeren har de vært innom RaumaRock i Åndalsnes, Notodden Blues og i dag Øyafestivalen. I november kommer de tilbake nok en gang for å gjeste Rockefeller.
– Norge lar oss komme tilbake gang på gang, og det er kjempeflott. Flinke promotører hjelper oss for å la det skje. Skandinavia har generelt sett den beste og villeste fansen, mens vi først nå begynner å bli fanget opp i USA. Ikke fordi de ikke liker rock ’n’ roll, men fordi de er treige. Det er et vanskelig marked, fordi det som er rock-radio i dag er ikke rock ’n’ roll. De tar «roll» ut av rock ’n’ roll, sier Michael.
Michael er en klassisk trent trommeslager, inspirert av jazz, funk og klassisk musikk. Han utnevner seg selv som nerden i bandet med en bachelorgrad i musikk fra hjemmestedet i baklomma. Allerede som fireåring lærte faren Michael den letteste trommerytmen som finnes, og gjennom resten av oppveksten ble han fôra på musikk fra Den britiske bølgen på 60-tallet som Cream, Led Zeppelin, The Beatles og Wings. På videregående oppdaget han Miles Davis, Coltraine og Zappa etter han begynte å spille i jazzband.
– Jeg har vært omringet av musikk siden jeg kom ut av livmoren. Familien min er veldig musikalsk, og jeg kommer fra et hus der musikk var på hele tiden. Det ble spilt rock, blues, funk, RnB og gospel. Jeg har holdt på med trommer seriøst, og med det mener jeg tiden jeg har øvd åtte-ti timer daglig, i 15-20 år nå. Det har blitt en del av mitt instinkt, sier han.
I Long Beach møtte han det nåværende bandet: den karismatiske bluessangeren Jay Buchanan, briljante Scott Holiday på gitar, og deres nyeste medlem i familien: Dave Beste. Hans forgjenger, Robin Everheart, forlot Rival Sons for et år siden. Etter årevis med intensive turnéer, følte Everheart at livsstilen ikke passet ham lenger.
– Men å få inn Beste var fantastisk. Jeg har alltid ønsket å spille med ham, og han er en venn jeg har kjent lenge. Overgangen var uanstrengt. Han er en veldig intuitiv spiller, og passer veldig bra inn i bandet.
Gjør som de gamle
Ikke bare høres musikken klassisk ut i forhold til mye annen rock vi hører om dagen, men prosessen Rival Sons bruker når de lager album er også «umoderne» på flere vis. For Great Western Valkyrie, femtealbumet som kom i juni, tok bare seks uker å spille inn.
Synes du at det er noen ulemper ved å jobbe slik som dette?
– Ikke i det hele tatt. Ingenting kunne fått meg til å forandre den måten å jobbe på. Når jeg først jobber, jobber jeg hardt, og jeg ville gått på veggen dersom jeg måtte være i studio i seks måneder. Vi vil få sangene spilt inn, få det ut til folket, og komme oss tilbake på veien.
– Når jeg jobber, kan jeg spille noe til et riff Scott spiller, og produsenten vår, Dave Cobb, sier plutselig «jeg spilte inn det». Slik får du hørt den aller første tanken som du kommer på, og det høres derfor instinktivt ut, forklarer han.
Mange av de gamle albumene laget på samme måte, sier han selv. De var ikke så bekymret for å gjøre én tabbe eller to. På, for eksempel, gamle Beatles-album er det mulig å spotte rusk i gitaren, eller på Motown-skiver som høres skitne og trashy ut med gale toner.
– Det er en kvalitet ved det. Ikke en polert kvalitet, men det har en smak som ikke er som dagens maskinerte musikk, som er pussa med sandpapir, oljet og polert til det blir en fin ting. Vi lar musikken puste. Hele greia blir som en levende organisme, slik det pleide å være. Jeg tror det er mye av grunnen til at vi har fått retro-merket på oss, mener han.
Broderlig friksjon
Selve navnet «Great Western Valkyrie» er trukket ut av teksten til Belle Starr, en låt om den selvutnevnte banditdronninga fra Missouri, som i andre halvdel av 1800-tallet var notorisk for å stjele storfe og hest.
– Jeg tror det var mitt forslag. Det hørtes majestetisk ut. Dessuten har det «great western» i seg, og vi er jo fra vesten i USA. Og å bruke valkyrien, en nordisk gudinne som bestemte hvem som fikk leve og dø i kamp, er et utrolig rått. Jay syntes at det var mer spøkefull greie, tror jeg, siden hun var kriminell, og ved å kalle henne nettopp en «great western valkyrie» gir man en tittel til henne som, med vilje, er for stor for henne. Det er det samme som om jeg sier «du er Supermann», ler han, og dytter knoken borti kneet mitt.
Må dere ofte krangle over slike ting som albumnavn?
– Vi har nesten endt opp i slåsskamper over det, smiler han.
– Det er alltid litt spenning mellom oss, siden vi er fire artister/alfa-hanner. Produsenten vår er som et skjult femtemedlem, og også han har sine meninger. Men selve spenningen mellom oss er en broderlig friksjon, og gjør umiddelbarheten med musikken vår såpass farlig, fordi brødre elsker hverandre, men de vil også drepe hverandre. Jeg antar at det er Rival Sons sitt aspekt på musikk, flirer han.
– Folk trenger fikset
I en tidsalder som overtas av Skrillex og Justin Bieber, virker ikke Michael nevneverdig bekymret for fremtiden til rock ’n’ roll’, så lenge Rival Sons fortsatt står på beina.
– Jeg er faktisk ganske spent på framtiden. Det er en litt morbid tanke at alle de klassiske rockebandene er gamle og nedstøva. Hvor mange flere somre kommer The Rolling Stones til å spille? Eller hvor lenge er det til Aerosmith og AC/DC er borte? Vi har allerede fem album ute, og jeg tror at vi kommer til å ende opp på toppen av rock ’n’ roll-sjangeren med The Black Keys og Jack White. Folk kommer til å trenge å få det fikset, sier han mens han klasker seg på håndleddet.
– Jeg husker da Jerry Garcia døde, i tiden jeg var en hippie. Da tok Phish over, og gikk fra å spille for lokaler som rommet 1500 folk, til arenaer med plass til 30 000. Alle hippieungene trengte et sted der de kunne ta ecstacy og sopp og syre. De ble som nye Grateful Dead, sier han.
Men tror du historien kan gjenta seg på dette tidspunktet?
– Det gjør heller at vi fyller et behov. Markedet klør etter denne musikken.
Late sammenkoblinger
Kanskje det også er grunnen til at bandet jevnlig sammenlignes med rockegudene Led Zeppelin, en kobling Michael ikke er overrasket over, men synes er lat.
– Vi har samme ingredienser, som at vi er basert i blues, soul og gospel. Vi vokste opp i den kulturen de ble påvirket av i USA. Da vi dannet bandet diskuterte vi at «det er ingen som lager blues lenger», hvordan alt var så metall. Og dette var i 2005, så det nærmeste du kom noe denne stilen var Jack White, der du kunne høre bluesen mellom hans rap-sangstil. Vi så en nisje i markedet, et sted som var tomt.
Band som The Animals, The Yardbirds og Small Faces er referanser Michael føler passer Rival Sons bedre. Han kaller deres musikk «farlig», og sier samtidig at Jay ligner mer på Steve Merriot (Small Faces) enn Robert Plant.
– Robert Plant er sin egen greie. Jay har aldri gjort som ham og, for eksempel, sunget «b-b-b-babeh, b-b-b-babeh!», og stønnet slik som Plant. Hvordan kan folk engang sammenligne oss med det når vi ikke gjør det?
Det er vel for å fylle et tomrom som er der etter at de slutta å spille?
– Ikkesant, og derfor kaller jeg det lat journalistikk. Grav deg dypere i musikken vår, og du vil høre at Scott er mer Jeff Beck enn Jimmy Page, og jeg prøver å være mer som Keith Moon og Ginger Baker bak John Bonham sitt trommesett. Men vi elsker dem, alle fire, så ikke misforstå, konstaterer han.
– Vi må fortjene vår plass i musikkhistorien. Zeppelin fikk grusomme anmeldelser da de kom. For meg som trommis, og at folk trekker den parallelen, betyr at jeg deler en likhet med Bonham. Takk for det, han var en av de mest svingende, funkye, groovende, jazzete trommisene gjennom tidene. Jeg har mine negative dager da, der jeg sier «faen ta dette, jeg burde være tannlege». Men alt jeg har gjort, og alt jeg vet, er å spille trommer. Forhåpentligvis så forblir det slik.
Foto: Nicolay Woldsdal, bilde nederst av Øyafestivalen
