Det må være noe i drikkevannet hjemme hos familien Raabe i Ålesund. Tellef, og hans to yngre søstre, er alle musikere på hver sin måte. Johanne sin deep-house har fått fotfeste i utlandet, med hit i Marokko. Sigrid, som allerede har trollbundet mange med Sun, som hun ble Ukas Urørt med. Når Tellef møter oss, er det dagen etter han spilte en konsert under Øyanatt på John Dee.

Hva er det med familien Raabe som gjør at det avles fram gode musikere?

– Vi har alle vokst opp i musikalske omgivelser. Pappa har vært viktig, og på grunn av han har jeg vokst opp med Neil Young og lignende musikk. Mamma er også svært interessert, men mer i jazz. Gjerne Joni Mitchell, Janis Joplin og andre jazzartister. Akkurat det tror jeg har vært viktig for Johanne og Sigrid. Mormor rett oppi gata var pianolærer for Sigrid, mens morfar synger i kor. Det har alltid vært mye sang i familien, forteller Tellef.

Neil Young og svartmetall
I forkant av konserten med Neil Young & Crazy Horse tidligere i sommer, arrangerte familien Raabe Neil Young-vorspiel på Apollon i Bergen. Med andre ord er dette en gammel helt de ikke tar lett på.

– Vi har sannsynligvis én av Norges største samlinger med Neil Young som er veldig omfattende, fylt med rare bootlegs fra Japan og mye annet merkelig.

Da Tellef var elleve år, var ikke kassegitar og munnspill favoritten. Dimmu Borgir var et av hans store favorittband, selv om han ikke gikk i skinnfrakk eller farga håret. Han kaller seg selv en skapmetall-fan. Svartmetallen var noe han syntes var utrolig tøft, mens pappas musikksmak føltes veldig gæmlis og uinteressant.

– En gang dro vi på skitur sammen, og endte opp med å høre på en Neil Young-plate, for første gang. Det var et breaking point for meg. Noe nytt åpnet seg da. Den rå sounden fra åpningssporet på den selvtitulerte plata hans, grep meg ordentlig. Senere oppdaga jeg grungen, og 80/90-talls Neil, som fascinerte meg. Til slutt ble det en greie at jeg satte på en ny plate hver dag etter jeg kom hjem fra skolen, og gikk kronologisk gjennom hele samlingen vår. Han var utvilsomt en artist som formet min musikksmak, sier Tellef.

Konserten i Bergen var ikke høydepunktet for ham denne sommeren, men så var det jo niende gang Tellef fikk oppleve legenden i levende live. Første gang var i barnevogn på Kalvøyafestivalen i 1993. Han flirer når han sier at det finnes et bilde av ham et sted der han sitter med øreklokker og nikker til musikken.

Man skal tidlig krøkes, eller hva?

– Ja, ikke sant? Det er masse tegninger jeg har laget og gitt til pappa som har Neil Young-motiver. Det er noe jeg har vokst opp med. Likevel vil jeg referere til sangen min ”of Smiths friends”, som absolutt er en hyllest til The Smiths, samtidig som tittelen insinuerer sektisme. Med dette mener jeg at apostrofen i tittelen er plassert slik at det kan leses som Smiths venner, som i den religiøse sekten, og sektisme er jeg veldig kritisk til. Derfor er sangen min også kritisk til ukritisk hyllest av kultband som The Smiths eller Neil Young. Mange forherliger fortiden og setter band på en pidestall, sier han. 



– Jeg er sulten, opptatt av å se framover, og kanskje mer interessert i kontemporær musikk enn gamle helter nå.



Renselsesprosess
Da Tellef fylte 17 år, begynte han å skrive. Samme året forlot han Ålesund, og har ikke sett seg tilbake siden. For tiden jobber han med debuten sammen med bandet sitt, med Njål Paulsberg fra Young Dreams bak spakene. Mye av musikken Tellef er glad i er produsert av denne mannen.

– Han er nytenkende og nyskapende elektronisk produsent, og da er det gøy å jobbe med ham når jeg i utgangspunktet er en ganske organisk folk singer-songwriter, og som har mye tyngre musikksmak enn Njål generelt. Men jeg synes blandinga blir kul.

Musikken skifter fra å være deg og gitaren til å dra inn mer minimalistiske, elektroniske elementer.

– Ja, det er der du ser at jeg som låtskriver er mest inspirert av Nick Drake med mørke folk-låter og rare gitarstemminger. Plata blir variert. Mye forskjellige uttrykk ute og går. Jeg tror det blir en fin plate, og en vi har gjort oss flid med. Det er viktig for en ung indieartist å ha en solid førsteplate, og jeg er selv glad i albumformatet, så det betyr mye for meg å lage et helstøpt produkt, sier Tellef.

Før debuten kommer ut på nyåret, slipper han noe helt annet i september: filmmusikk.

– Jeg jobbet med et band som heter Dunkelvolt, og vi lagde filmmusikk til en film laget av noen studenter på NISS som heter «Å sove med øynene åpne». Gleder meg veldig til å få ut det. Jeg kommer til å fortsette å lage mørke og skitne greier ved siden av pop-prosjektet mittt, som er mer polert.

Når den kommer, er planen at den skal ha en rød tråd og en naturlig utviklingskurve, i følge ham selv. Rolige låter, tunge låter, melodiske låter, og poplåter.

– Den røde tråden er vel jenter, og de fleste handler vel om eks-kjæresten min. Jeg vil ikke kalle det en break up-plate, men det er en personlig plate.

Bruker du musikk terapautisk?

– Ja, jeg gjør det. Jeg skriver kontinuerlig tekst. Det er faktisk det jeg bruker mest tid på. Særlig når jeg er ute og reiser. Man kan kalle det for en slags renselsesprosess, at jeg får utløp for ting i hodet ved å få det ned på papiret. Kanskje andre kan høre musikken min og føle seg litt bedre selv om det er mørkt også?

Booka til «dansk by:Larm»
Etter Øya tar Tellef turen til København for å spille hans første utenlandskonsert noensinne. Han har riktignok spilt på noen kjipe puber da han bodde i utlandet, men denne gangen skal det gjøres ordentlig. Han er én av to norske navn som er booket til danske Uhørt, en indiefestival for nye, danske band. Det synes han er stor stas.

Har du fått sett noe på Øya i år?

– The National og Queens of The Stone Age, blant annet. To band jeg er veldig glad i, men konsertene synes jeg bare var ok. Jon Hopkins var kult, da!

Tellef har vært mye på Øyafestivalen i Middelalderparken, som publikummer og frivillig i solskinnspatruljen, som deler ut kaffe og frukt til de frivillige. Han er godt fornøyd med Øya sitt nye hjem i Tøyenparken.

– Mye bedre plass, og mindre panisk stemning og dytting. Det kunne gjerne vært bedre plass foran Amfiet, men utenom det er jeg imponert over hva de har fått til. Øya er en fin og voksen festival. Jeg har aldri vært glad i å dra på festival for å sitte på campen og pilse. Publikum på Øya er roligere, voksnere og mer behagelig, sier han

Skal du se noe i kveld?

– Ja, jeg gleder meg sinnssykt til Deafheaven og Mayhem. Det kan fort bli stort. Også Highasakite og Bloody Beach tror jeg kan bli bra. I dag er en sterk dag på programmet.

Kommer du til å headbange og kaste deg i mosh-piten, eller er du fremdeles skapmetall-fan?

– Eh, jeg tror nok ikke jeg kommer til å gjøre det. Kommer til å stå langt framme, men ikke hoppe inn i noen mosh-pit. Men jeg er på vei ut av skapet. Sakte, men sikkert, smiler han.