Tre fyrer med kledelig skjeggvekst og en mild forvirring om hvorvidt de befant seg i Paris eller Amsterdam dagen før, sitter henslengt i en kontorvennlig sofagruppe i lokalene til musikktjeneste-selskapet WiMP i Oslo. De tre musikerne, to britiske og en norsk, skal senere denne kvelden spille noen av låtene sine på WiMPs høstlansering. Men akkurat nå forteller de om sitt kommende debutalbum, «Islands», når de ikke forsyner seg med lanseringsfestens assortement av saltstenger og chilinøtter.

Trioen består av Oslo-mannen Johannes Refsdal, i bandsammenheng kjent som Joey Haynes, og de tidligere Cherbourg-medlemmene Andrew Davie og Kevin Jones. Om en knapp måned, den 20. oktober, slippes «Islands» på artiststyrte Communion Records – startet i 2006 av Kev Jones, Mumford & Sons-medlem Ben Lovett og den anerkjente produsenten Ian Grimble.

Debutalbumet, som kommer i kjølvannet av EPene «Agape» og «Without/Within» (2013) og den suksessrike singelen «Elysium» (2014), beskriver bandet som høydepunktet to-tre år med spilling sammen har toppet seg i.

- Så på en måte er det resultatet av en prosess som har vart i to og et halv, tre år. Mye av det vi har gjort disse årene har vært en slags forberedelse til albumet. Selve innspillingen tok bare mellom fire og seks uker, forteller Joey.

Den relativt raske innspillingsprosessen hadde altså sammenheng med at flere av låtene var ganske «klappet og klare» da Bear’s Den entret studio sammen med Ian Grimble. Likevel var ukene i studio en selvstendig kreativ prosess for bandet.

- Noen av låtene fikk først ordentlig liv i studio, som «Elysium». Det var en sang som trengte å bli skapt i studio først, for vi kunne ikke få til alt på den kun som en trio. Så vi trengte å spille den inn i studio for å gi den liv. Og det var andre låter som ble skrevet på noen få dager i studio. Som «Magdalene», som ble til de tre siste dagene vi var i studio. Den ble skrevet på en tirsdag, og fredag var den ferdig, minnes hovedvokalist Davie.


Ingen mann klarer å være en øy

Når man lytter til låtene på «Islands», slår de en fort som tenksomme og lavmælte. Ikke nødvendigvis i selve soundet, men det er noe i tekstene og vokalen, som alle tre bidrar til, som virker rørende og refleksjonsfremmende. Man kan se for seg at dette kan ha resonans i historien bak albumtittelen.

- Vel, det er en låt som heter «Stubborn Beast» på albumet, som handler om selvpåført isolasjon… Veldig positive vibber, hehe. Jeg skrev den låta da jeg bodde alene i Skotland i en måned. Jeg bare var der alene, prøvde å skrive og finne ut hva jeg prøvde å gjøre med… alt sammen. Og jeg kom tilbake med bare én sang, etter å ha stirret på et papirark i 30 dager, og det var den sangen. Og albumtittelen oppsummerer hele den opplevelsen, følelsen av å være en sta, isolert person, ganske godt, forklarer Davie.

Ved første øyekast kan det være fristende å se for seg at gutta i Bear’s Den er en slags villmarkens sønner, med sine tømmerhogger-aktige skjeggvekst, strikkegensere og rutede skjorter. Men skal man tro Andrew Davie, er bandnavnet i første rekke beslektet med albumtittelen og låtene, ikke et naturreservat i den amerikanske delstaten Massachusetts.

- Bear’s Den kom fra ideen om… Det hørtes ut som et sted du kan stikke av til, som et gjemmested man har, for eksempel når man er barn. Det føltes som et navn som har noe med det å gjøre. Og noen av sangene handler om folk som prøver å rømme fra noe, eller som innser at de har prøvd å rømme fra noe. Så da gav det mening, forklarer han.

Kevin «Kev» Jones og Andrew Davie møtte Joey Haynes da han hadde flyttet til London etter å ha studert musikk i Liverpool. Gjennom felles venner i det blomstrende musikkmiljøet i byen ble de tre kjent, «klikket» ifølge Kev, og bestemte seg for å spille sammen.

 photo BearsDenJF51lo_zps6f2a9092.jpg


- Vil aldri «make it»

Siden Bear’s Den ble dannet i 2012 har trioen, som umiddelbart oppleves som sympatisk så vel som humoristisk, oppnådd mye. De har turnert bortimot konstant, blant annet sammen med det suksessrike folk-rock-bandet Mumford & Sons og indie-folk-bandet Daughter, signert på 4AD, i tillegg til flere omfattende soloturnéer. Dette betyr likevel ikke at trioen har spesielt høye tanker om seg selv.

- Nå når vi slipper en fullengder, er første gang jeg føler at jeg kan si at vi virkelig er et band. Nå har vi faktisk et album; «se! Det ligger på iTunes», på en måte, innrømmer Joey mens bandkameratene humrer gjenkjennende.

- Jeg vet ikke hva det betyr å «klare det», egentlig. Hvis man spør enormt berømte personer, ville de fortsatt sagt at de ikke har klart det. Hvis man tenker at man har «made it», så stopper man vel bare, hvis man er ferdig med «making it»-prosessen. Vi har klart å lage et album, men vi har ikke klart «det», kommenterer Kev.

Ingen av de tre trodde at spillingen skulle føre noen vei, og i hvert fall ikke til hele 198 konsertopptredener på knappe to år. Men på tross av den store etterspørselen høster ikke trekløveret bugnende økonomiske frukter – i hvert fall ikke ennå.

- Samtidig som vi har kunnet turnere masse og hatt en drøss med fantastiske opplevelser, så er ikke det å kunne betale husleia en selvfølge for noen av oss. Det er ikke bare barnemat. Så på den ene siden har vi gjort masse greier og spilt masse musikk, mens på den andre siden er hver måned vi kan betale leia og ikke måtte bekymre oss, en god måned, innrømmer Joey.

- Jeg vet faktisk ikke om jeg har hatt den måneden ennå, jeg venter fortsatt på en sånn måned, skyter Kev spøkefullt inn.

Bear’s Den-gutta virker langt ifra blaserte selv om de i gjennomsnitt har spilt konserter hver fjerde dag de to siste årene, og Joey understreker at favorittbyen deres å spille i kan karakteriseres som enhver by der folk har giddet å ta turen ut for å se dem live. Noen ordentlig konsert i Oslo, eller andre steder i Norge, er det imidlertid ikke blitt foreløpig.

- Vi vet ikke om vi har noen fans her. Men vi hadde elsket å komme tilbake til Oslo, og Joey er jo fra Oslo, så det hadde vært kult å henge ut her. Vi har alltid sagt at vi har lyst til å skrive og spille inn noe her, så det blir kanskje noe vi gjør i løpet av det neste året. Det hadde vært fantastisk å gjøre et par konserter her, vi hadde digget å gjøre det, men vi vet bare ikke om det finnes noe publikum her, sier Davie – kanskje en tanke oppfordrende - før det komemr lattermildt fra Joey og Kev skyter at i hvert fall moren til Joey er en fan.


Intimitet og kameratskap

Det å turnere land og strand i USA med kjente navn som Mumford & Sons og Daughter har imidlertid styrket selvtilliten til det kledelig beskjedne bandet, og hjulpet dem med å bygge et eget publikumsgrunnlag der borte, forteller de. Når de skal fortelle hvordan turnéavtalen med Mumford & Sons kom på plass, er trekløveret derimot hakket mindre seriøse.

- Vi lå med dem alle sammen, i en hel uke, utbryter Joey – til latter fra samtlige i sofagruppen.

- Neida, det virkelige svaret, det du definitivt kommer til å publisere, er at vi er venner av dem, vi har vært venner av dem ganske lenge. Noe som hjelper. De var faktisk så generøse at de bad oss bli med på en turné en gang tidligere enn den vi dro på, men vi var ikke klare for det, vi følte at vi måtte fortjene det. Men ja, de er venner av oss og bad oss bli med, korrigerer Kev humørfylt.

Blant annet New York Times og MTV har tidligere beskrevet låtene til Bear’s Den som oppriktige, emosjonelt upolerte eller «like tidløse som kjærlighetssorg». Etter å ha hørt flere av låtene deres i forkant av intervjuet, var det nesten litt som å møte igjen gamle kjente da jeg traff dem på WiMP-festen.

- Kan dere si noe om hva dere tenker, eller kanskje heller føler, når dere lager og fremfører musikken deres? Dere fremstår som utleverende, eller ærlige, på en veldig fin måte?

- Det er en slags felles opplevelse med publikum, når vi spiller live. Og når man ser at folk reagerer på musikken, støtter en og tror på det man gjør, så må man virkelig matche dét. Man kan ikke bare stå der og gå for plankekjøring, eller late som om at man er hevet over det eller kulere enn det. For det er det ingen som er. Vi må alle leve oss inn i og virkelig forplikte oss til låtene vi fremfører, ellers funker de jo ikke. Det er vår måte å gjøre gjengjeld til de folka som gjør at vi kan få lage musikk i utgangspunktet, forklarer Davie – og bekrefter at mange av tekstene delvis er selvbiografiske.

- Det må være noe som har potensial til å ha relevans for noen andre også. Det kan ikke bare handle om… hva Davie går igjennom, om vi snakker om tekstene, presiserer Joey avslutningsvis.