- Høsten er også deLillos. Det er da vi stort sett gir ut plater. Det vekker minner og jeg ser for meg alle disse menneskene vi om høsten har snakket med i forbindelse med lanseringer, sier han.
Nå ruller toget igjen. Den 15. avgangen siden reisen begynte med Suser avgårde i 1986. Nye mennesker skal snakkes med, nye sanger skal ut til fans og kritikere, og en ny turnéliste skal planlegges. Er det like spennende hver gang?
- Det kan kanskje du svare på, sier Lillo-Stenberg og henvender seg til trommeslager Øystein Paasche.
Paasche ble i 1989 den tredje trommeslageren i bandet da han overtok stikkene etter Øystein Jevanord. Han debuterte samme året på albumet Hjernen er alene og var med frem til 2005. Da ble originalbesetningen med Rune Lindstrøm på trommer gjenforent.
- Ja, det er like spennende hver gang, men det er jo forskjellige typer spenninger. Det er lenge siden jeg var med sist, så det er ekstra spennende nå. Albumet er mer melankolsk og kanskje litt utypisk deLillos, men helstøpt innen flygelformatet, sier Paasche.
Livet er god monitorlyd
Den nye utgivelsen er kanskje litt utypisk deLillos. Det er flere mørke skygger over både tekstene og melodiene denne gangen. Mer alvor, eksistensielt, til ettertanke. Likevel er det gjenkjennelige - først og fremst Lillo-Stenbergs evne til å kombinere såre og delvis pessimistiske tekstlinjer med passe lystige og optimistiske melodier - fremdeles til stede. Albumet har fått tittelen Rett og slett livet, et utsagn med mange innfallsvinkler. Lillo-Stenberg velger å begynne med omslaget.
- Det viser to menn med bart som pleier hverandre. Jeg tenker litt på det siste bildet i Donald, du vet de få gangene det gikk bra for ham, og han sitter der med guttene på en strand med en kald juice og er fornøyd over å ha lurt fetter Anton. Dette mennesket som får omsorg. Jeg tenker at det er livet, å bli oppvartet.
- Men livet som band, det er rett og slett å stå på en scene med jævlig god lyd i monitoren. Det er livet, fortsetter han.
De øvrige bandmedlemmene nikker og er enige. Det med god lyd i monitoren er helt klart viktig. Når bandets trofaste bassist, Lars Fredrik Beckstrøm, tenker på livene deres på det personlige plan, registrerer han derimot noen ulikheter.
- Vi befinner oss på en måte i forskjellige faser i livet. Barna mine har flyttet ut, mens de her to har barn som bor hjemme. Hvis jeg spør dem, er det et annet liv de vil beskrive, sier han og peker på gitarist Lars Lundevall og Lillo-Stenberg.
Lundevall mener han i overkant lenge nå har vært i en fase som far.
- Jeg har en datter på 22 og en sønn på ni år, så jeg har vært far nøyaktig halve livet. Det begynner å bli bra nå, smiler gitaristen som ble fast medlem i 1992, men som ikke spilte i bandet fra 2005 til 2009.
- Du skal smøre matpakke i fem år til du, Lars, påpeker Lillo-Stenberg.
- Minst, legger Beckstrøm til.
- Ja, men etter det vil jeg leve som Beckstrøm.
- Nei, det er ikke sikkert du skal, understreker bassisten.
Det har skjedd mye siden bandet opptrådte som deLillos for første gang for 30 år siden. Livet har stirret på musikerne, på godt og vondt, men de har bevart spillegleden og det gode vennskapet. Slik holder man altså liv i et band gjennom tre tiår.
- Det er bare ren høflighet som gjør at vi fortsatt holder sammen, påstår Lillo-Stenberg.
- Ja, det går bra fordi vi er så dannete mennesker, legger Beckstrøm lattermildt til før han fortsetter:
- Men vi er gode venner. Det er vi jo. Vi har en kjærlighet til hverandre som mennesker og til deLillos som band.
- Vi har jo i store perioder tilbrakt mer tid sammen med hverandre enn sammen med andre. Det er klart det gjør noe med oss, mener Lundevall.
Fornyer seg selv
En annen viktig faktor for at deLillos fremdeles skriver låter, går i studio og legger ut på turné, er at de hele tiden utfordrer seg selv og lytterne. Som band er Lillo-Stenberg og co opptatt av å teste ut nye ting og gjøre livet som musikere mer interessant.
- Vi har alltid søkt en situasjon som gjør at nyhetens interesse også ligger der for oss. Det er viktig å fornye oss i låtskrivingen og plateinnspillingen, slik at det ikke går i samme tralten år etter år, sier Lillo-Stenberg.
Som et ledd i fornyingen har deLillos ofte oppsøkt forskjellige steder å spille inn plater på. Med Svett smil (1990) reiste de til Frankrike, med Stakkars (1997) til Danmark, med Kast alle papirene (1999) til Lillo-Stenbergs hytte i Vestfold og med Trist å være glad (2011) til selveste Abbey Road Studios i London. En liveversjon av sistnevnte ble for øvrig spilt inn og utgitt direkte på Rockefeller i Oslo i 2010. I tillegg har de spilt inn en konsertversjon av Hjernen er alene i Operaen i 2009.
Da Rett og slett livet skulle spilles inn, valgte de imidlertid å holde seg hjemme i Oslo og bruke våren og sommeren i Rainbow studio. Når det gjelder selve låtskrivingen synes ikke Lillo-Stenberg at så mye har endret seg siden han begynte å skrive sanger.
- Det har jo skjedd ting i livet som gir andre preferanser, men veldig mye ligner. Jeg har lært meg noen jukseteknikker som jeg ikke var kapabel til tidligere, sier han.
- For meg starter dessuten låtskrivingen med melodi og akkorder. Etterpå inspireres jeg til å skrive tekster. Musikken avgjør på et vis hva det passer å synge om. Jeg leter i musikken for å finne tematikken til tekstene. Det har jeg alltid gjort, legger han til.
Låtskriveren forteller at han forsøker å kommentere samtiden i mange av tekstene sine. Sitt eget og andres liv på et vis, men også samfunnsrelaterte spørsmål.
- Det blir ofte en naturlig oppfølging av mitt eget liv når jeg skriver. Jeg er jo ikke frontvokalist i et band som har en appell på den eller den måten, som kler et design og et uttrykk som vi skal holde oss innenfor. Jeg tar utgangspunkt i personlige og ganske private liv. Det er ikke sånn at den teksten passer ikke deLillos til å synge.
Lillo-Stenberg er en god observatør. Han sang tidlig om temaer som fortsatt er aktuelle eller som har blitt en realitet en stund etter at han festet dem til papiret og på teip. For eksempel om skomakeren som ikke lenger kan være ved sin lest og videoforhandleren som må gi tapt i Da tieren var gul fra Svett smil, om å rive ned trær og bygge parkanlegg i Parkanlegg her fra Hjernen er alene, og om Thon som har kjøpt Studenten i Hei, jeg er tilbake fra Suser avgårde. Eller Mobiltelefon fra Sent og tidlig fra 1995, lenge før den teknologiske rusen ble til overdose.
Så hvorfor skal du være så spesiell
Ikke vær flau kjøp en selv
Hele livet kan du bli tilgjengelig
Og du vil føle deg så mye mere fri
Et politisk band er imidlertid ikke deLillos:
- Overhodet ikke, men hvem andre er det? spør Lillo-Stenberg.
- Godt spørsmål.
- Ingen av de tre andre (Raga Rockers, Dum Dum Boys og Jokke og Valentinerne red.anm.) som vi blir sammenlignet med er det. De er ikke mer politiske, bortsett fra Jokke, kanskje, som representerte underdogen, fordi han kjente på det selv.
- Synes du at bandet har fått for lite oppmerksomhet for de politiske undertonene en del av tekstene har?
- Egentlig ikke, men jeg legger merke til at folk ikke vil ha så mye av det. Da jeg skrev «Mobiltelefon» for eksempel, var det mange som kritiserte meg. Som syntes det var litt teit og påpekte at nok en gang kommer nostalgikeren Lars Lillo. Som om jeg ikke så nødvendigheten av utviklingen, fremskrittene og fordelene med den fantastiske mobilen. Det var mange som ikke likte den satiren der, men også fordi det ikke kler deLillos eller meg å være litt spotsk og satirisk.
Foto: Julia Naglestad/B13.no.Lese langsomt i en bok
I boken deLillos Komplett, som ble utgitt på Cappelen Damm i 2012 og som samler alle bandets tekster frem til da, skriver Lillo-Stenberg i forordet at det var da han skrev Livet er en liten dings at han skjønte at å skrive norske tekster kunne fungere. På den tiden kom setningen mest som en måte å dempe frykten på i en ung og husredd kropp. Som en ufarliggjøring av lyder og skygger utenfor. I dag er livet for flesteparten bokstavelig talt en liten dings. Lillo-Stenberg ser parallellen og mener det er en mental øvelse å huske livet før mobiltelefonen.
- Man må virkelig sette seg ned å tenke på hvordan man klarte å gjennomføre hverdagen før, sier han.
- Det har endret mye. Du måtte planlegge og være intuitiv på en annen måte før. Du kunne ikke utsette ting like lett, men være mer privat og utilgjengelig, sier Beckstrøm.
- Du ble automatisk mer privat, fordi du ikke var å få tak i, sier Paasche.
- Det har forandret mer enn vi tror, og dette er bare starten, mener Lundevall.
- Det endrer også relasjoner og måten vi forholder oss til hverandre på, sier Beckstrøm.
Lillo-Stenberg forteller om en kronikk han har lest. Om 24-timers livet vi har beveget oss inn i og hvordan det påvirker hjernen.
- Den antydet at mange ikke slapper helt av i søvnen og egentlig aldri er slått av. De har ting gående med andre folk på kloden og sjekker mail på natta hvis de er oppe på do for eksempel. Det er interessant å tenke over.
For musikerne handler det ikke om å være på siden av denne utviklingen eller tviholde på en slags nostalgitripp. De ser potensialet i nye metoder og kanaler for spre musikken sin, i elementer som kan ha positiv effekt for dem som band. Samtidig er de opptatt av å bruke litt mer tid på perrongen og ikke konstant kaste seg på togene som kommer.
- Man er jo for så vidt på et tog hele tiden, men av og til kan det være behagelig å stå litt lengre på perrongen. Bruke tid, tenke seg om, sier Lillo-Stenberg.
Det var en gang en sommer i 1993, hvor deLillos sang om en verden som var diskret.
Om dagen kunne man lese langsomt i en bok
Om kvelden satt vi rundt et bord
- I dag kan man jo bytte ut lese langsomt i en bok med lytte til et album.
- Jeg opplever ofte at nostalgi blir noe negativt. Det trenger ikke være det for meg. Jeg kjenner litt på det at en tid er forsvunnet, sier Beckstrøm.
- Selv om salgstallene er marginale, tror jeg ikke at albumet vil bli borte. Vinylen er jo fortsatt her og albumet vil eksistere på et vis. Endringene er samtidig noe vi må omfavne og gjøre det beste ut av. Vi kan ikke gi oss, legger bassisten til.
- Det åpner jo opp for å spille inn sanger for en billigere penge. Lage og gi ut noen sære musikkstykker som varer i 13 minutter uten å måtte snakke med plateselskapet først. Vi er nødt til å tenke positivt og jeg tror dette er en type kultur som også treffer oss, sier Lillo-Stenberg.
- Utviklingen setter oss i nye situasjoner, hvor vi må tenke annerledes, men vi kan ha mye glede av det også, mener Lundevall.
Lillo-Stenberg kommer med selvkritikk:
- Det tristeste er ikke at bransjen endrer seg og at folk ikke kjøper plater lenger, men at jeg selv ikke lytter til album på samme måte og i like stor grad som før. Det blir ofte til at jeg tar frem macen og leter opp noe på Wimp, uten at jeg får hørt ordentlig på det. Som lytter har jeg forandret meg, jeg også.
- Men jeg kan lytte til vinyl på hytta, høre album i hodetelefoner hvis jeg sitter på et tog eller når jeg kjører bil i lange strekk, sier han.
- Det skjedde noe etter at jeg fylte 30. Da nådde jeg et slags metningspunkt, fastslår Lundevall.
- Kan man bli mett i en alder av 30?
- Jeg hadde ikke den samme entusiasmen som før. Det var ikke like spennende lenger. Ofte var det ting jeg hadde hørt før og som minnet meg om noe annet, sier gitaristen.
- Det er jo ikke enten en låt eller et album. Kan man ikke ha to tanker i hodet samtidig?.
- Jo, jeg har gått tilbake til å høre mer på album. Nå tar jeg meg tid til å sette meg ned og spille en vinyl. Da har jeg fine øyeblikk, sier Paasche.
- Det er jo fantastisk, Øystein, og nettopp det jeg savner, påpeker Lillo-Stenberg.
- Men du må øve på det. Jeg er opptatt av å gi av meg selv som lytter. Konsentrere meg om musikken jeg hører på. For meg er det som å lese i en bok, og det er lettere å gjøre i et fysisk format, fortsetter Paasche.
- Samme her. Når jeg setter på en plate, så er det for å høre på den. Fra a til å, sier Lundevall.
- Det er viktig å investere i en plate. Ofte kan den være litt skuffende i starten, men etter fire-fem gjennomlyttinger begynner det å skje ting. Da kommer den, sier Lillo-Stenberg.
- Det er også de beste platene. Verdien blir ikke den samme med strømming av musikk. Det er enklere å finne noe annet å høre på dersom det ikke slår an umiddelbart. Jeg tror man går glipp av mange gode album ved et slikt lyttemønster, hevder Paasche.
- Før kunne jeg dra ned til byen selv om det var 20 kuldegrader ute fordi jeg bare måtte kjøpe det albumet, erindrer Lillo-Stenberg.
- Når du lytter til album kan du også oppdage låter utover i albumet, istedenfor å bare klikke deg videre hele tiden. Men jeg har også kjøpt noen plater jeg angrer på. Tenkt: hvorfor kjøpte jeg den? sier Lundevall.
- Jeg brukte å kjøpe mye brukte plater på Ringstrøm. Det var ofte plater jeg hadde lest om og notert at jeg burde sjekke ut. Slik gjør jeg nå også med Wimp og Spotify. Jeg skriver ned og sjekker ut, sier Beckstrøm.
- Det er jo også mye moro med å ha så mye musikk tilgjengelig. Du kan lage spillelister og dele med venner, på samme måte som vi gjorde før med kassetter. Tips om lignende artister som den du hører på kan gjøre at du oppdager et helt nytt univers, sier Lundevall.
Nå kommer Tøff i pyjamas
For mange er deLillos sin sangkatalog et eget univers. En hel verden av små og store spørsmål. Enkle og dype svar. Kjente og fremmende karakterer og omgivelser. Karrieren rommer mye, men ofte er tosomheten sentral. Den gir ifølge bandet et godt grunnlag til å skrive tekster.
- Vi synger ofte om de mellomfølelsene, de som snor seg rundt de sterke, men det er jo i disse tosomme relasjonene at de sterkeste følelsene oppstår. Harme, fornærmelse, sinne, lykke og varme for eksempel. Vi vil jo at musikken skal være engasjerende og bevege deg som lytter. Å synge om sterke følelser gjør ofte det, men jeg vet ikke om vi har vært de flinkeste til det, sier Lillo-Stenberg.
Mange låter har blitt identitetsbærere ved deLillos som band. Sanger de kanskje ikke kommer utenom å spille på konserter. Tøff i pyjamas, Min beibi dro av sted, Suser avgårde alle mann fra debuten, Glemte minner, Kokken Tor og tittelsporet fra Neste sommer og Smak av honning fra Sent og tidlig, for å nevne noen. Hva betyr slike låter for bandet?
- Når vi spiller konserter, spesielt festivaler og ikke har hatt lydprøve, når ting er litt kaotisk, blir jeg rolig når jeg ser på settlista at neste låt er «Tøff i pyjamas». Da tenker jeg at nå ordner det seg. Denne kan vi, sier Lillo-Stenberg.
- Men «Neste sommer» slet vi lenge med å få til. Den var vanskelig å spille.
- Vi hørte ingen detaljer, det var altfor mye lyd, legger Lundevall til.
- Men nå sitter den den bra. Vi er veldig takknemlige for disse låtene. De har en status, folk kjenner dem og det er fantastisk å eie dem sammen med publikum, sier Lillo-Stenberg.
- Er dere overrasket over at tekstlinjer som her kommer dumme dumme dumme dum og tøffe tøffe tøffe tøff skaper slik begeistring blant folk?
- Ja, på et vis, men jeg har spilt den både i barnehager og på eldresentre og den slår an hver gang, sier Lillo-Stenberg.
- Den har blitt en del av barns dannelsesreise, fastslår Paasche.
Hedrer sin far
At låtene skulle utgjøre en teaterforestilling på selveste Nationaltheatret, var imidlertid aldri en tanke i Lillo-Stenbergs hode eller bandets ambisjonsplan. Det var en stor opplevelse for musikerne da forestillingen «Livet er en liten dings», dramatisert av Ole Anders Tandberg, hadde premiere i mars 2013.
- Det var ikke derfor jeg begynte å spille gitar, men det var gøy å stå på scenen på Nationaltheatret. Spesielt med alle vokalistene. Låtene ble veldig annerledes, og det ble sagt mye i tekstene som gjorde seg på teater, synes Lundevall.
- Det hele var sydd sammen på en veldig poetisk måte. En slags reise i tid. Det løftet tekstene og satte dem i et nytt perspektiv. Men det var surrealistisk å gå på jobb på Nationaltheatret, sier Beckstrøm.
- Vi gjorde ikke så mye annet den perioden. Den var en rar erfaring, ifølge Lillo-Stenberg.
- Du skjønte at du var med på noe spesielt. Jeg husker at jeg tenkte: er jeg med på dette her? Vi har reist rundt overalt og spilt, men nå er vi her på Nationaltheatret, minnes Paasche.
Det var også under forarbeidet og fremføringen av forestillingen at kvartetten fant tilbake igjen. Teaterkulissene ble på mange måter starten på en ny epoke for bandet. Etter at sceneteppet ble trukket for og lysene slukket, opprettholdt deLillos motivasjonen og begynte forberedelsene til Rett og slett livet. Albumet er dedikert til Lars Lillo-Stenbergs far, Per, som dessverre gikk bort i mars i år. En av låtene, To på café, har han skrevet tekst til. Hva betydde faren for sønnen som musiker og menneske?
- Han har betydd mye. Vi spiller alltid låter som far har skrevet tekst til, først og fremst «Smak av honning» og «Glemte minner». Jeg har til og med mottatt priser for hans tekster. Når jeg spiller alene kan mine tekster ofte bli litt for sære rett og slett. Da er jeg kjempetakknemlig for fars. De omfavner mer universelt, og på en rundere og elegant måte. Fars tekster når ut til flere mennesker, noe som også har gjort at deLillos har nådd ut mer bredt, sier Lillo-Stenberg.
Flere anmeldelser og intervjuer så langt har fokusert på en større grad av alvor i deLillos sine tekster denne gangen. Spesielt døden trekkes frem som noe som tar større plass på Rett og slett livet enn på tidligere utgivelser. Det har imidlertid ingen sammenheng med Per Lillo-Stenbergs bortgang.
- Ingen låter ble laget etter at far døde. Det er også litt for tett innpå til å vite hva det har hatt å si for plata, sier Lillo-Stenberg.
Bandet poengterer at døden ikke er noe som nylig har dukket opp i tekstene, selv om den virker mer fremtredende nå.
- «Klokken er mye nå» på «Varme mennesker» for eksempel er veldig direkte, sier Paasche.
- «Uendelig trist» på «Neste sommer» og for å ikke snakke om «Døden» på «Huskeglemme», sier Lillo-Stenberg.
Tenk en dag så skal jeg også dø
denne tanken gjør meg ofte sprø
Milliarder av minner i en kjempelang kø
jeg vil aldri rekke å si adjø
på den dagen da jeg skal også dø
- Døden betyr jo to ting, antyder Lillo-Stenberg.
- Det ene er å si ha det til livet, og forlate alt det kjente og kjære. Det kan være mennesker eller enkle ting som for eksempel at jeg aldri mer skal få krem til kakaoen. Det andre er slik som teksten i låta «Døden», hvor jeg-personen tenker lite på hva som skal skje, men har en rad av minner og denne redselen for ikke å rekke og si adjø før en forlater.
- Menneskeheten har alltid vært opptatt av hva som skal skje når vi dør, det er jo grunnlaget for religion, men mange får faktisk ikke tenkt ordentlig på det før de får en dødelig sykdom. Da begynner de å bekymre seg, og det oppstår en dødsangst. Ofte blir prester tilkalt i siste øyeblikk, fordi døende ikke har fundert over det før de ligger der med angst for hva som skal skje nå. Men dette snakkes det ikke så mye om oss mennesker imellom, kanskje fordi man frykter å havne i religiøse diskusjoner, sier han.
- Det er kanskje enda noe tabubelagt over døden. Noe du helst ikke skal prate om, selv om det er det helt sikre vi vet her i livet, sier Paasche.
- Jeg tror lyrikk og poesi kan bidra til å gi oss et mer avslappa forhold til det, mener Beckstrøm som selv skriver om temaet i låten Drøm på bandets nye utgivelse.
Nå er det Rett og slett livet deLillos skal feire. Det starter med en fullbooka lanseringsfest på Café Mono i Oslo mandag 13. oktober. Ved slike anledninger er livet til stede for musikerne. Men i hvilke andre sammenhenger er livet det?
- Når jeg er sammen med sønnen min og han ser meg i øynene. Da er livet der for meg, sier Lundevall.
- Livet er jo veldig til stede når du sitter der i en flyvemaskin og lengter ned mot jorden og kjæresten din. I dette kan det jo også være sønnen din, som du Lars (Lundevall red.anm.) sier. Når du er alene og er utsatt for noe skummelt, har denne sterke ensomhetsfølelsen og lengselen, da er livet til stede, mener Lillo-Stenberg.
- Det er mange ting å svare på det, men for meg har det med relasjoner å gjøre. Jeg har hatt og har fortsatt sterke opplevelser alene, men de mest verdifulle har jeg sammen med andre. Det kan være å sitte og snakke med kona, eller spise middag sammen med begge barna mine. Og så har du jo intense kjærlighetsfølelser da du kjenner at livet er til stede, sier Beckstrøm.
- Jeg har lenge prøvd å være mer til stede i livet selv. Det har jeg øvd meg på i mange år, det å stoppe opp uansett situasjon å kjenne etter hvordan har jeg det akkurat nå. Det å sitte på scenen midt i en vellykket konsert, kjenne at her er jeg nå, er en følelse hvor livet er til stede, sier Paasche.
- Jeg er med deg på den, Øystein, avslutter Lundevall.
Les mer om deLillos her.
