Den bergenske musikkscenen er i stadig utvikling. Et av de siste tilskuddene til denne scenen er grungebandet Sedansored, som har spilt mange konserter høsten 2014, og for øyeblikket jobber med sitt debutalbum. Bandets frontfigur, Ricardo Silva, tok seg tid til en prat med oss, og her er resultatet av vår samtale:


Alle i bandet kommer fra vidt forskjellige steder; hvordan fant dere frem til hverandre?

- Jeg begynte først med å spille for meg selv, og lette etter musikere for prosjektet mitt i rundt to år, men ikke så seriøst til å begynne med. Til slutt kom jeg i kontakt med gitaristen vår, Thomas, via facebook-gruppen Musikere i Bergen. Thomas kommer opprinnelig fra Sunnmøre, men bor og jobber i Bergen. Jeg sendte ham en demo med ett par sanger jeg hadde laget, og han kontaktet meg. Deretter begynte vi å spille sammen; senere ga en venn meg et tips om en god bassist. Felipe kommer fra Columbia; vi så han i aksjon for sitt tidligere band for å se hva han var god for. Jeg ble imponert og spurte ham om han ville bli med i mitt band, og han var umiddelbart interessert. Dessverre mistet vi vår tidligere trommis Jørgen nylig på grunn av kreative forskjeller. Vår nye skinnpisker, Kenny Larsen, er imidlertid utvilsomt en god erstatning. Han har ekstremt bra musikalsk forståelse, og kler vår spillestil utmerket, jeg har store forventninger til hans inntreden i bandet.


Du er kanskje den i bandet som bor lengst unna ditt hjemsted, siden du kommer fra Peru; hvorfor flyttet du til Norge?

- For 14 år siden flyttet jeg til Spania for å gjøre musikken til et levebrød. Spanjoler er absolutt greie, men dessverre er ikke den formen for rockemusikk som jeg ønsker å formidle som spilles mest på radio der nede. For ni år siden møtte jeg min norske kjæreste i Spania da hun var der på ferie. Vi flyttet så til Bergen, hvor vi siden har bodd.


Hvorfor valgte du å gi bandet navnet Sedansored?

- Det spørsmålet der er en klassiker, det liker jeg! Sedansored er en kombinasjon av to ord, nærmere bestemt uttrykket censored sedative (norsk: forbudt narkotika). En tidligere venn av meg eksperimenterte med ulike stoffer, spesielt et stoff brukte han mye. Da jeg ikke kom på hva dette forbudte stoffet het, kalte jeg det like godt for sedansored, som en kombinasjon av overnevnte uttrykk, da det hørtes utrolig stilig ut. Siden bestemte jeg meg for å gi bandet mitt navn etter dette uttrykket.


Grunge er ikke akkurat det som spilles mest på radio i disse dager; hvordan fikk du interessen for grungerock?

- Nok et godt spørsmål! I 1992, da jeg var ti år gammel, ble jeg introdusert til grungerock takket være min fetter Victor. Han ga meg Nirvanas første album, Bleach. Det albumet var en åpenbaring for meg rent musikalsk. Senere skaffet jeg meg Nevermind og In Utero, samtidig som jeg hørte på samtidige grungeband som Alice in Chains, Pearl Jam, Soundgarden og Stone Temple Pilots m.fl. I 1994 døde Kurt Cobain, noe som var et hardt slag for meg. Han var stemmen til min generasjon, en ufattelig betydningsfull person. Da Nirvana så ble oppløst, begynte jeg å se nærmere på Kurt Cobains inspirasjonskilder, blant annet Pixies, Sonic Youth og the Melvins. Da jeg fikk min første gitar, spilte jeg mange Nirvana-sanger. En dag fremførte jeg en Nirvana-sang på gaten i Lima, da en hjemløs mann kom bort til meg for å høre på. Han ble imponert over stemmen min, og sa: ”Hør her, med den stemmen er du født til å spille grungerock!” Det øyeblikket kommer jeg aldri til å glemme!


Tekst har alltid vært sentralt i grungerock. Hva inspirerer tekstene dine?

- Det varierer veldig. Så sent som i dag ble jeg ferdig med teksten til min nye sang Metadon. Flere musikere baserer tekster på personlige opplevelser. Selv gjør jeg det stikk motsatte; jeg baserer heller mine egne tekster på andres opplevelser. Det er som om jeg snakker med andre mennesker om deres problemer; jeg vil føle smerten deres, bli inspirert til å skrive skikkelige grungetekster. Jeg er ikke akkurat en Bob Dylan lyrisk sett; jeg forteller ikke mine tekster som en historie. Mine tekster må du derimot lese mellom linjene. Du må virkelig prøve å forstå dem, jeg forteller deg ikke hva de handler om, det må du selv finne ut.


Du ga nylig ut en sang som heter ”Die Neighbor Die”. Så skjedde dette i virkeligheten… Kan du fortelle denne historien?

- Det skjedde samme dag som vil holdt på å spille inn en demo til sangen med samme navn! Det hele er basert på en sann historie, naboen under meg klager hele tiden på støy fra leiligheten min! Hele livet har jeg hatt naboer, noen av dem har klaget på høy lyd, men jeg har respekt for dem. Men det var en nabo jeg hadde som var en skikkelig drittsekk. Han bodde i etasjen under meg, vi hadde et godt naboskap oss imellom. Jeg spurte ham til og med flere ganger om jeg spilte for høyt. Han sa hele tiden at det var akseptabelt volum. Dagen etter en slik samtalte, sendte han inn en klage til borettslaget. Naturligvis ble jeg sint, og skrev sangen som et f**k you til ham. Imidlertid ble dette virkelighet. For noen uker siden fant jeg ut at naboen i etasjen over har blitt drept av stesønnen sin. Jeg kjente ham; han var alkoholiker og narkotikaavhengig og slet derfor veldig i livet sitt. Ingen fortjener å måtte dø slik som han gjorde. Neste dag var politiet hos meg og spurte meg et par spørsmål vedrørende drapet. Så hørte politiet demoen jeg nylig hadde spilt inn, som altså handlet om min andre nabo...


Jeg så på facebook at dere jobber med en sang som heter New Jerusalem. Hva handler denne om?

- Den handler om den nye musikkbølgen jeg ønsker å være med på å etablere. Tittelen er en metafor; i Jerusalem begynte kristendommen, det var starten på alt. Sangen har imidlertid ingen ting med religion å gjøre. Sangen handler om konseptet vedrørende begynnelsen av noe stort, noe nytt innenfor musikken. Kanskje en dag vil jeg nå ut til de store massene, og sangen handler om den nye musikkbølgen jeg da vil være en del av. Sangen skal være publikumsvennlig og inkluderende; jeg er en del av denne generasjonen, og ønsker at publikum skal føle at de også er en del av den, noe de vil gjøre med denne sangen.


Hva synes du om musikkscenen i Bergen for tiden?

- Første gang jeg hørte om Bergen, var da jeg fant ut at det var hjembyen til Edvard Grieg. Noe av det første jeg gjorde da jeg flyttet hit, var å besøke hans hjem på Troldhaugen, som i dag er blitt et museum. Lokale band… et band, Kings of Convenience, har mange gladsanger, men jeg synes ikke det er noe særlig. Og så har du Datarock… For en vits! Det har ingen ting med rockemusikk å gjøre! Datapop hadde vært et bedre navn. Og så har du jo Kurt Nilsen, som definitivt har en av de beste stemmene i verden.


Dere markedsfører dere under mottoet ”Bergen is the new Seattle”. Ser du noen likheter mellom de to byene?

- De to byene er vennskapsbyer, det sier litt! To veldig like byer. Jeg må være ærlig; Bergen er en ekstremt depressiv by å bo i. Jeg er jo vokst opp med strender på alle kanter i Sør-Amerika. Så kommer jeg hit til den norske vestkysten. Dette været og miljøet gir meg inspirasjon til tekstene mine, og det kler grungestilen bandet mitt spiller. Mottoet vår kom for øvrig da jeg var på fest en dag. Jeg og noen kamerater hørte gjennom demoene mine, da en av dem sa; ”Veldig bra, du kan starte en ny grungebølge med dette”. Da svarte jeg halvveis på spøk; ”Kanskje Bergen er det nye Seattle?”. Det syntes de to andre var genialt sagt, derfor beholdt jeg dette uttrykket, og bruker det nå for å markedsføre bandet.


Det er nå 20 år siden grungens store leder, Kurt Cobain, døde. Han har vært en stor innflytelse på deres musikk; hvordan?

- Han er en svært sentral innflytelse på den musikken jeg spiller nå. Uten Kurt Cobain, ville det ikke vært noen Ricardo Silva. Så enkelt kan det sies.


Dere jobber for øyeblikket med å spille inn deres debutalbum, Grounded. Hva kan publikum forvente fra dette albumet?

- Jeg har enorme forventninger til dette prosjektet. For to år siden spilte jeg min første konsert i Norge. Da jeg bodde i Spania, der folk ikke helt forstod mitt musikalske uttrykk, skrev jeg noen av sangene som skal bli med på albumet. Ingen i Spania brydde seg om ordentlig rock, og jeg følte meg på en måte som om jeg var fanget i et usynlig fengsel. Da jeg kom til Norge, ble endelig min musikk mottatt positivt. Det føles som om min musikk ble fanget i forrige tiår, da grunge var fullstendig av moten.


Du var med som deltaker i det norske Idol i år, hvor du satte ett par rekorder; hvordan har dette blitt mottatt i ditt hjemland?

- Veldig godt mottatt. Jeg vant en lokal talentkonkurranse, men fikk ikke spesielt mye oppmerksomhet. Da jeg prøvde meg på Idol her i Norge, var stuntet mitt godt planlagt. Siden ingen hadde gjort det jeg gjorde før i Idol-sammenheng, bestemte jeg meg for å gjøre det. Ingen hadde sunget Where Did You Sleep Last Night på Idol før. Jeg var sikker på at alle dommerne kom til å si nei. Norsk TV er veldig kommersielt rettet, men jeg kom videre. I Oslo prøvde jeg å fremføre My Sacrifice av Creed, men det var ikke like vellykket. De viste ikke den fremføringen på TV. I Peru fikk jeg oppmerksomhet fordi jeg var den første i verden til å gjøre det jeg gjorde i Idol-sammenheng. Peru er et nasjonalistisk land, og da jeg var på TV i Norge, valgte landets største TV-stasjon å vise det på riksdekkende TV. Derfor skal vi gjøre en turne i Peru nå i januar.

Se Ricardo Silvas Idol - audition her:




Siste spørsmål! Neste år satser dere mot det store gjennombruddet; hva er planen for å få til det?

- Som band kjører vi et fantastisk show. Publikum skal få oppleve hele pakken, fantastisk bra musikk kombinert med et forrykende show. Jeg vil være som et virus, et virus som sprer seg raskt, og smitter over på flere, i positiv forstand. Vi har alt som skal til for å oppnå popularitet.



Hør Sedansoreds musikk her