De amerikanske punkrockerne i Against Me! tok nylig turen innom Oslo og Rockefeller, for en konsert som ble belønnet med 8/10 her hos Musikknyheter. Bandet har vært igjennom store forandringer - spesielt for vokalist Laura Jane Grace - men også bandets lineup. Et par timer før Oslokonserten møtte vi Laura for en liten prat om alt som har skjedd.

Det er nemlig bare litt over ett år siden bandets siste – og dypt personlige – album, Transgender Dysphoria Blues, ble sluppet, og Laura forteller at 2014 for alltid kommer til å stå igjen som et av de beste årene i hennes liv. Før albumet ble sluppet var likevel ikke alt like rosenrødt:

- Det var utrolig kjipt, vi var ikke engang sikre på om albumet kom til å bli ferdig. Men da det endelig var spillt inn, og vi visste at det faktisk ville bli utgitt, så var det bare "awesome", gliser hun. - Alt etter det var rene bonuser; konserter vi fikk spille og slikt, for vi ante ikke om det faktisk kom til å skje.

Noe av skepsisen til Laura rundt skjebnen til Transgender Dysphoria Blues ligger i tematikken til albumet. Laura, som tidligere var kjent som Tom Gabel, hadde akkurat kommer ut som transkjønnet, og lagt ut på den lange og tøffe veien til å kunne få bli sitt egentlige jeg: Laura Jane Grace. Dette gjenspeiles i låtene på albumet, som alle omhandler forskjellige sider av oppveksten, problemene, fortvilelsen og drømmene til en transkjønnet person. Men til tross for Lauras tvil om hvordan det hele ville bli mottatt, ble både albumet og beskjeden om at Tom skulle bli Laura, mottatt med så godt som kun uforbeholden respekt og aksept.

Da nyheten om Laura Jane Grace sprakk, var det et par lys som gikk opp for Against Me!-fansen; Også låter på tidligere album hadde handlet om dette, men ingen skjønte det før nå, mange år senere. Laura forteller at hun frem til Transgender Dysphoria Blues alltid har følt at hun måtte sensurere seg, så selv om låtene hadde samme tematikken, var den skjult. Ingen måtte skjønne hva hun skrev om.

Selv på låter som The Ocean (fra 2007s New Wave), hvor hun faktisk forteller rett ut at: "If I could have chosen, I would have become a woman, my mother always told me she would have named me Laura", så tolket folk det helt annerledes. De trodde det omhandlet noe (og noen) helt annet enn hva det egentlig gjorde:

- Det skremte vettet av meg å skrive låtene til Transgender Dysphoria Blues, for jeg skrev det jeg skrev, og jeg visste at jeg kom til å måtte forklare meg selv og å gå offentlig med det. Og det skjedde samtidig som alt det som foregikk privat. Men jeg ville ikke sensurere meg selv lenger. Jeg visste at dersom at det skulle gå bra, så måtte jeg være ærlig.

picture

Det å endelig komme ut som transkjønnet i en alder av 31, har enormt mye større ringvirkninger enn man kan forestille seg. Laura forteller at hun hele livet adopterte trekk fra menn rundt seg for å lære å være en av dem, og at hun nå må bli kjent med seg selv nesten helt fra bunnen av:

- Det gjelder spesielt når man spiller i et band og blir signert til et stort plateselskap. I den verdenen blir man dyttet inn i en bås med en merkelapp som forteller deg at du er vokalisten i et band, du må se sånn ut, du må synge disse tingene på scenen og si disse tingene i intervjuer. Det ble bare mer og mer begrensende og jeg slet med mer og mer dysfori. Til slutt sto jeg på scenen og tenkte: «Jeg aner ikke hvem jeg er. Jeg aner ikke om publikum ville like meg dersom de visste hvem jeg egentlig er».

Et par år senere har hun endelig fått sjansen til å skrelle av lagene av masker og innlærte trekk og vaner. Noe som har vært en temmelig intens reise forteller Laura, før hun gliser:

- Det får deg definitivt til å føle deg levende. Man har ikke tid til å kjede seg.

Åpenheten til Laura har forbløffet musikkverdenen, og hun forteller at det å stå fram så åpent og ærlig (nyheten ble offentliggjort i et stort intervju i selveste Rolling Stone) var et bevisst valg helt fra starten av. Hun var allerede en offentlig person, og var det noe hun hadde peiling på, så var det å gi intervjuer:

- Jeg ville så gjerne fortsette å være en artist, men skjønte med en gang at dette kom til å være et fokus under intervjuer. Så da hadde jeg valget mellom å trekke meg tilbake og isolere meg selv, eller å stå frem.



Som resultat av sin ærlighet har Laura blitt et stort forbilde for mange transkjønnede verden over, men forteller at dét aldri var fokuset ved å komme ut:

- Om dette kan nå ut til én person og hjelpe dem, så er det fantastisk, men dette går begge veier. Hvis jeg reiser til et annet land og møter transkjønnede mennesker der, så ser jeg akkurat like mye opp til dem som de ser opp til meg.

Transgender Dysphoria Blues er "albumet som MÅTTE komme ut". Det var ingen annen utvei; både musikalsk og tekstmessig var det "albumet som måtte være". Så med vekten av et slikt album bak seg, hvor går veien videre? Laura blir tankefull et øyeblikk:

- Det er et godt spørsmål.. Det er noe jeg egentlig ikke har hatt lyst til å tenke for mye på. Det er utfordrende å... vi skal ikke slippe et nytt album som bare: "And this record is EVEN MORE personal!", ler hun.

- Jeg vil bare spille i et band og lage musikk som gjør meg lykkelig.


Against Me! håper å kunne begynne å spille inn et nytt album i september. I tillegg kommer det et live-album i løpet av året.



For the English version of this interview, click here.