Refsnes har én fot trygt plassert i new-folk-sjangeren, hvor hun henter inspirasjon fra artister som Laura Marling, Bright Eyes og Sufjan Stevens. Samtidig har musikken hennes et tydelig preg av å være inspirert av den gyldne, amerikanske vestkysten, og artister som Neil Young, Joni Mitchell og andre storheter som saumfarte gatene i Laurel Canyon på 60- og 70-tallet.
Hun er også nominert til Luttprisen – årets artist fra Sogn og Fjordane 2015.
Tina Refsnes slipper debutalbumet «No One Knows That You’re Lost» 6. november, vi slo av en prat.
Gratulerer med albumslipp, hva er det mest spennende med å endelig få gi ut debutalbumet?
- Takk! Jeg er veldig glad for å endelig få vise det til publikum. Det er nå et år siden vi var i studio og spilte det inn, så det har jo vært klart en god stund. Jeg glemmer visst av og til at folk kommer til å få høre det for første gang nå, mens både jeg og de rundt meg har visst hvordan det høres ut kjempe-lenge.
Du har spilt inn albumet i Toronto med Robbie Lackritz, fortell litt om innspillingen.
- Jeg hadde fundert lenge på hvor og med hvem jeg ville spille inn albumet mitt med, og så snubla jeg tilfeldigvis over et album som jeg syntes låt helt knall og tenkte at det hadde vært topp om mitt album kunne høres litt ut som det. Jeg fant ut at det var Robbie som har produsert det, og også at han har jobba med mye annet som jeg elska fra før av uten å vite at det er han som står bak (bl.a. Feist). Etter litt styr med å spore ham opp sendte jeg en veldig høflig mail og spurte pent om han kunne tenke seg å jobbe med meg. Og det ville han! I desember i fjor reiste jeg og Eirik Stordrange, som har spilt med meg i flere år, til Toronto og var tre uker i studio sammen med Robbie og to veldig flinke canadiske musikere. Grunnlaget for hver låt er at vi fire spilte den inn live sammen i et veldig karakteristisk låtende rom. Eirik og jeg var ganske nervøse for hvordan det skulle bli siden vi ikke hadde møtt hverken Robbie eller Mike og Don (de to andre musikerne) før, men de har så utrolig mye erfaring med sjangeren og forstod greia med en gang. Vi er veldig stolte over at vi turte, og letta over at det ble slik som vi hadde håpa på.
Hvor og hvordan liker du best å skrive låter?
- Jeg skriver som regel hjemme i sofaen. Og jeg skriver seint. Selve idéene kommer ofte lett til meg, og da spiller jeg de inn på telefonen min med en gang slik at jeg ikke glemmer de, men så tar det som regel evigheter før jeg får skrevet tekst til og utarbeidet den endelige strukturen. Før stressa jeg en del med å produsere nytt materiale jevnt, men nå har jeg lært å bare ta det i mitt eget tempo. Dessuten har jeg som regel en masse idéer til låter hele tida, som en slags bank jeg kan velge i når jeg skal ta fatt på noe. Akkurat nå f.eks. har jeg sikkert sju låter på telefonen min som i hodet mitt egentlig er hele låter, men som strengt tatt enda bare eksisterer som lydklipp på kanskje 20 sekunder. Jeg må bare gjøre de ferdige.
Hva handler "No One Knows That You're Lost" om?
- No One Know That You’re Lost er en samling av låter som er skrevet over et stort strekk i tid. Sånn sett kan man kan kanskje da si at selv om tematikken naturlig nok spenner litt vidt om seg, så kan man i tekstene se en slags reise. Mye av det går på å prøve og forstå mer av hvordan folk henger sammen, og å bli eldre og å lære hvordan man selv fungerer sammen med andre.
Din musikk blir ofte beskrevet som en blanding av folk og andre sjangere. Hva er dine topp 3 folk-album?
- Her er det utrolig mange å ta av. Jeg kan jo liste noen som jeg kanskje ikke tror alle i Norge har hørt om da. Den canadiske artisten Bahamas, som var grunnen til at jeg hadde lyst til å jobbe sammen med Robbie i utgangspunktet, har laget et av yndlingsalbumene mine, og det heter «Barchords». Nydelig bruk av rom og fantastiske låter. Blake Mills har også gitt ut et virkelig fint album som heter «Heigh Ho». Noe av grunnen til at jeg liker ham er at han har et veldig kult eget uttrykk som gitarist. Og så er det et gammelt et av Karen Dalton som heter «In My Own Time». Hun synger helt fantastisk og var i sin tid visstnok Bob Dylans favorittsanger. Visstnok er det vanlig enten å falle helt pladask for stemmen hennes, eller så skjønner man det bare ikke og synes det er for rart og kjempestygt.
Anmeldere er flinke til å sammenligne nye artister med andre artister. Hvis du selv måtte beskrive dere selv og bruke to slike sammenligninger, hvordan ville det lyde?
- Det synes jeg altså er veldig vanskelig. Hmmm. Mange sier Joni Mitchell og Neil Young, og selv om akkurat de to ikke akkurat er de mest originale å ty til, så må jeg si jeg ser den. Om stemmen min kunne man kanskje sagt: «Med vibratoen til Neil Young, og Joni Mitchells spisse resonans."
Hva var den forrige låten du hadde på repeat og digga skikkelig ?
- Jenny Come Home av Andy Shauf. Jeg pleier ikke å kjøre ting på repeat, men den har jeg faktisk gjort det med senest i går! Han mumler noe veldig når han synger, så ikke all teksten jeg klarer å tyde, men det er bare en utrolig fin og glad og trist låt på samme tid.
Hvis du skulle spille en coverlåt på din neste konsert, hva ville du ha spilt?
- Jeg gjør veldig sjeldent cover-låter, og ser dessverre at jeg nok er litt kjip der siden jeg ofte tenker at det er poengløst siden noen allerede har gjort låta bedre enn meg. Men, så det kan det jo faktisk være kult om man gjør en låt som i utgangpunktet ligger veldig langt fra hva en selv driver med. For en tid tilbake siden hadde jeg det f.eks. gøy med å pusle med en låt som heter «Bedazzled Fingernails» av Mastodon. Jeg har aldri spilt den på konsert før, så det kunne jo vært moro.
Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske artister mener du man bør følge med på?
- Siv Jakobsen, Morten Myklebust og Bow To Each Other har alle gitt ut nydelige albumer nylig. Og så kommer det stadig fine ting fra Eera! Gleder meg til å følge med på alle disse fremover.
Hva med internasjonale skiver, noen favoritter akkurat nå?
- The Weather Station gav jo ut den helt nydelige Loyalty tidligere i år. Et helt fantastisk album med utelukkende dritbra låter. Og hun skriver virkelig, virkelig bra tekster som like fint kunne stått alene uten musikken til. Dessverre er det ikke så mange som har fått øynene opp for henne i Norge enda, men i USA og England er man heldigvis fra seg av begeistring (årets folk-album både her og der). Løp og hør!
Noen konsertplaner fremover?
- Jeg har slipp-konsert sammen med bandet mitt på The Crossroad Club i Oslo onsdag 11. november. Når jeg spiller live gjør litt ulike formater – av og til solo og av og til duo – men synes det er aller gøyest når jeg kan ta med hele bandet. Så det gleder jeg meg veldig til!
www.tinarefsnes.com
Stem på Tina for å vinne Luttprisen
