Renberg har ambisjoner på vegne av debuten, Ingen nåde, men:
- Jeg drømmer ikke om å bli popstjerne. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Men jeg håper jo at flest mulig liker albumet. Det var jævlig moro under innspillingen og jeg er godt fornøyd med resultatet, sier han.
Trenger motstand
Musikk har alltid vært en viktig del av Renbergs liv og virke. Som syvåring begynte han å spille piano, som åtteåring fiolin og som tenåring gitar. I 1988 startet han sitt første band. Det fikk navnet Hekkan og hadde en glansperiode i Stavanger-området fram til bandet ble oppløst to år senere. Turen gikk da til Bergen og litteraturstudier, men Renberg beholdt band-ambisjonen og startet Lemen sammen med blant andre Karl Ove Knausgård. Samtidig begynte forfatteren i ham å ta form, og i 1995 kom debutboka Sovende floke til gode kritikker. Han ga ut et par romaner til før han i 2001 vendte tilbake til hjembyen Stavanger. Her fortsatte Renberg å spille i band parallelt med forfatterkarrieren, og etablerte Verdensrommet, Stavanger Energi og Modan Garu.
Men det tok liksom aldri helt av med musikken - i motsetning til litteraturen. I 2008 parkerte han musikeren i seg. Å spille i band med kompiser ga ham ikke noe særlig lenger. Han var lei, så han pakket vekk gitaren, satte den i et hjørne på kontoret. Der skulle den få stå i fred, nå var det bare forfatterskapet det skulle brukes tid på.
- Det var tidsklemma, vet du. Folk hadde ikke tid til å spille i band lenger, alt ble veldig sporadisk, så jeg bestemte meg for å konsentrere meg om skriving av bøker. Det er jo tross alt forfatter jeg er, sier han.
Men fem-seks år senere debuterer han under eget navn med albumet Ingen nåde. Hva skjedde?
- Jeg klarte ikke å fjerne blikket fra gitaren. Det klødde hele tiden og jeg drev og skulte bort på den mens jeg satt og skrev. Det var et trøkk inni meg til å lage sanger igjen som bare måtte ut. Låtene kom, notatene, tekstlinjene og ideene utvidet seg og tok form, sier Renberg.
Han gikk i studio sammen med en gitarist og spilte inn demoer. Så tok han i bruk gammelmåten, som han selv sier.
- Jeg kunne lagt ut låtene på Soundcloud eller noe og håpet på at noen plukket dem opp. Men jeg ville gjøre det slik som før i tiden. Sende en demo til plateselskap, se om det er mulig å få platekontrakt på den måten, sier han og utdyper:
- Av kunstneriske årsaker er jeg opptatt av motstand. Jeg vil ha noen som lytter, som gir tilbakemeldinger, som utvikler. Det er mye fint med DIY-ideologien, men risikoen er at det blir for lite ytre motstand. Jeg er avhengig av det. Slik har jeg det også med bøkene jeg skriver. Jeg trenger den motstanden redaktører for eksempel gir meg, selv om de sabler ned noe du selv har skapt.
Hekkans første konsert i april 1989. Foto: Privat. Banjo, ståbass og fiolin
Gammelmåten fungerte tydeligvis for Renberg. Han fikk napp hos Grappa Musikkforlag. Folka der mente Renberg hadde spennende ting på gang, men at han trengte en god produsent.
- I mitt hode var dette en plate med banjo, ståbass og fiolin. Det var et slikt format jeg så for meg at låtene skulle utvikle seg i. Det gjorde ikke produsenten ...
Telefonen hans ringer. Det er Tønes. Han har et ubesvart anrop fra Renberg.
- Hei, Frank! Du, jeg var innom Big Dipper og der hadde de «Sunset Tree» av Mountain Goats. Skal jeg kjøpe den til deg?
Tønes er interessert. Han har vært på utkikk etter vinylen, nå befinner han seg på hytta for å skrive låter. Det går forresten dårlig, legger han til. Renberg lover å ringe ham opp senere.
- Hvor var vi?
- Banjo
- Ja, Grappa og jeg landet etter hvert på Yngve Sætre som produsent. Og Yngve har virkelig utviklet låtene og tatt dem videre. Ut forsvant fela og ståbassen, det er helt sikkert. Han røsket i meg og forbedret hele prestasjonen. En god produsent er like viktig som en god redaktør, sier Renberg.
Renberg lagde låtene akustisk, men lydbildet er utvidet på Ingen nåde. Halvparten av låtene er tilnærmet lik slik de var i utgangspunktet, mens på Å, Ongar, Trenå Står I Brann, Hey Kiddo og Søster te Jasmin har Sætre brukt autoriteten som produsent og løftet låtene i andre retninger og i andre innpakninger enn Renberg så for seg. Men han turte å gi slipp og la Sætre ta styringa.
- Det var til tider smertefullt, men jeg stolte på Yngve. Han er dyktig og vet hva han driver med. Han fikk meg til å fjerne meg fra hvordan jeg hadde forestilt meg at låtene skulle bli. Og de ble jo mye bedre også, sier Renberg.
- «Å, Ongar» er en helt annen låt og har mer gass enn på demoen. «Trena Står I Brann» er mer minimalistisk, nærmest dystopisk, «Hey Kiddo» er blitt enn frekk rockelåt, og «Søster te Jasmin» bygger seg opp og ender i en mer rocka utgave, fortsetter han.
Samtidsfrustrasjon
Singelen Margaret er en fengende låt om den vinteren på begynnelsen av 1980-tallet. Om de små og store ting som skjedde den gangen. Renberg er imidlertid tydelig på at Ingen nåde ikke er et album med konstante tilbakeblikk. Utgivelsen er ingen nostalgitripp.
- Det er to klare spor i tekstene på albumet. Ja, tilbakeblikk, men også en samtidsfrustrasjon. Det er variert, det handler ikke bare om å se seg tilbake, men også om nåtiden.
- «Margaret» er en låt om året da blant annet onkelen min opererte hoftene, Phil Collins ga ut «Into The Air Tonight», Gro Harlem Brundtland ble statsminister. Men den handler jo egentlig om det å være forelsket. Hendelsene blir bare en ramme for den virkelige begivenheten, nemlig Margaret, påpeker Renberg.
Mens Vil Du Komma Nærmare skjer nå og har et mer tidløst tema.
- Jeg skrev låta på hytta til onkelen min, han samme som opererte hoftene, forresten. Den handler om å hva du har, hva du kan miste og hva du har å fighte for. Jeg trengte å komme meg bort for å skrive, så jeg dro på hytta alene mens Hilde og ungene var igjen hjemme. Der kom savnet og som et resultat av det også låta. Jeg tror ikke jeg hadde lagd en slik låt dersom jeg ikke var alene og kjente savnet på kroppen, sier han.
Renberg synger sine tekster på dialekt. Det er for ham den eneste måten å formidle følelsene 100 prosent på. Det er språket hans, det er slik han uttrykker seg.
- For meg er det viktig. Jeg digger dialekter. Jeg vokste opp omringet av den norske visebølgen, Lillebjørn, Ole Paus, Alf Prøysen, jeg hørte Knutsen og Ludvigsen og Trond-Viggo Torgersen før det eksploderte på 80-tallet med Åge Aleksandersen, Stavangerensemblet, Mods, The Aller Værste, Kjøtt, Raga Rockers, Dum Dum Boys, deLillos og Jokke. Alle disse synger på norsk og har sin egen måte å gjøre det på. De har vært med på å utvikle det norske språket. Det er jeg helt overbevist om og jeg er veldig glad for at jeg har gått i den skolen, sier han.
Musikk viktigere enn litteratur
Musikk får god plass i Tore Renbergs bøker. The Smiths og Jesus and Mary Chain er sentrale i for eksempel Mannen som elsket Yngve, hans store litterære gjennombrudd fra 2003. I de to første bøkene i Teksas-serien, Vi ses i morgen (2013) og Angrep fra alle kanter (2014), er det mer klassisk rock, power ballads og metal. Renberg er helt bevisst på å la musikk være synlig i bøkene han skriver.
- Jeg bruker musikk til å utforske personer. Jeg forstår verden gjennom musikk. I «Vi ses i morgen» gjorde jeg dette til en metode. Jeg lot hver av de elleve hovedpersonene ha en musikksmak, og så satte jeg meg inn i det de hørte på, mens jeg tidligere har latt karakterene mine være mer opptatt av samme musikk som meg selv. Her måtte jeg sette meg inn i alt fra moderne metal til emo til powerballader. Det er lærerikt, det holder meg gående. Jeg har en egen regel om at jeg skal høre en ny skive etter at jeg har hørt på en eldre utgivelse, sier han.
- Musikk er viktig for meg. Viktigere enn litteratur hvis jeg tvinges til å velge. Jeg bruker mye tid på det og hører på minst fire album om dagen. Musikk har det i seg at den er mer øyeblikkelig enn litteratur. Det er enormt mange måter å lytte til musikk på, den er mer transportabel og lystbetont enn litteraturen. Litteraturen er mer langsom, krever mer, gir mer motstand, noe som jo også er dens styrke, legger han til.
I 2012, omtrent samtidig som Renberg begynte å skrive låtene på Ingen nåde, ga han ut boka På fest hos litteraturen. Boka var basert på en foredragsserie Renberg holdt på Litteraturhuset i Oslo i 2009 og var en hyllest til forfattere som Honoré de Balzac, Selma Lagerlöf og Halldor Laxness. Hvis han skulle på fest hos musikken, hva ville han da ha valgt?
- Hm! Nå snakker jeg ikke om mine absolutt favorittplater, men mer om hva jeg kommer i god stemning av. «Please Please Me» av The Beatles. Like greit å starte med begynnelsen. Det blir ingen fest uten Beatles. «London Calling» av The Clash, fordi en fest må også inkludere Joe Strummer. Og «Nevermind» av Nirvana. Det er en plate som skaper fest av seg selv. Av låter ville jeg valgt «Kom Hjem» av Valkyrien Allstars, «Ulvetid» av Kvelertak og «Tenke sjæl» av Trond-Viggo Torgersen.
- Hva med musikkvideoer og platecovre?
- Jeg kommer i festhumør av musikkvideoer som «Buddy Holly» av Weezer, «Sabotage» av Beastie Boys og, på slutten av kvelden, «Everybody Hurts» av R.E.M.
- Jeg synes «Materialtretthet» av The Aller Værste! er et legendarisk cover. Det samme med «Sticky Fingers» av The Rolling Stones. Så må jeg legge til omslaget på singelen «Sheila Take A Bow» av The Smiths. Det er fantastisk! Et foto av Candice Darling, en skuespiller i kretsen til Andy Warhol. Jeg hadde en supercrush på henne da jeg var 15 år, og det gikk 20 år før jeg fikk vite at hun er transe. Jeg har en plakat av coveret på veggen hjemme. Hun er fortsatt like fin.
- Hva med ditt eget cover på Ingen nåde?
- Det er et foto av sønnen min, faktisk. Det har enn edge i seg og jeg grubla jo litt over om det er bra å ha sønnen sin på omslaget, men jeg tenkte at det var greit å bruke det så lenge han gjør en grimase. Jeg liker det, sier Renberg, som lover å gjøre ferdig bok tre i Teksas-serien, men som likevel ikke har tenkt å gi seg med musikken:
- Jeg har skrevet 100 sider av tredjeboka og den kommer, men jeg kommer ikke til å pakke vekk gitaren igjen. Jeg skal lage flere plater, artisten Tore er kommet for å bli.
Hovedbildet av Tore Renberg er tatt av Magne Sandnes.
Renberg spiller på Parkteatret i Oslo 4. februar, Folken i Stavanger 5. februar og Kvarteret i Bergen 11. februar.
Følg Tore Renberg på Facebook
