A Su Can Panther er tittelen på Heyerdahls andre album. Albumet markerer slutten på en to år lang musikalsk og tekstlig oppdagelsesreise, og har blitt spilt inn hjemme i Oslo, i den engelske strandbyen Brighton og under åpen himmel i en skråning ned mot sjøen ved Årefjorden i Østfold.

Resultatet er et album der rytmen og teksten står i sentrum. Tekstuniverset er en videreutvikling av debutalbumet, både i tematikk og karakterer. Universelle tema som selvpålagt isolasjon, eskapisme, anti-urbanisme og utfordring av personlige grenser blir utforsket med en til tider abstrakt tilnærming. Vi sendte avgårde noen spørsmål til Kenneth Ishak

Nytt album, fortell litt om albumet og innspillingen.

— På slutten av forrige plate så fant vi på mange måter et sound, en vei å gå, men da var vi ferdige fløy vi til Berlin- mastret platen og spilte masse showcase gigger og vanlige konserter etterpå og snakket oss ihjel med journalister om å spille inn på fyret- vi mistet tråden, syntes det var vanskelig å fungere like godt som et band utenfor studio og visjonen om ny musikk forsvant. Men så når alt hadde lagt seg og vi ikke hadde spilt på lenge begynte vi som smått å lage nye ting. Nye, ivrige folk ble med og vi fant på en måte tilbake til den gode kreative følelsen rundt prosjektet.

— Det var vanskeligere nå å gjennomføre innspillingen for folk var mer opptatt med andre prosjekter og diverse barn som har dukket opp, så selve tiden vi brukte sammen var veldig fokusert. Jeg har reist litt rundt, tatt med filer hit og dit, jobbet med noen venner i Brighton, spesielt Faye Houston som korer endel på albumet, Ryan aka Ruby Suns hørte f.eks min demo av "desert boy" som egentlig bare var noe som skjedde hjemme fordi jeg akkurat hadde kjøpt meg en gammel space echo, han digget den og tok med seg filene og la diverse ting- jeg hadde ikke i tankene at det skulle bli en låt. Så man fulgte bare en slags gut feeling og samarbeidet med diverse folk man beundrer som også kanskje lager musikk man selv ikke har erfaring med å lage. Hele tiden snakket man om disse karakterene, denne historien som er Heyerdahls grunn til å eksistere. Låtene har klare karakterer som denne gangen beskriver sin tilværelse i et nytt liv, hvor forrige gang handlet det om reisen- nå handler det om hvor de ha havnet og hvordan de har det.
Det er gøy og veldig givende å sette seg inn i den verdenen, det er som en film for oss. Men det er bare pop musikk, kanskje litt vel elastisk og dynamisk- mye å tygge på.


Du har mikset og produsert albumet selv. Hva er de største fordelene og ulempene ved å ikke hente hjelp utenfra til dette?

— Fordelene er at ens ideer ikke blir utvannet, det har jeg alltid følt tidligere når jeg har jobbet med eksterne produsenter/miksere- at det alltid blir en snillere- finere, kanskje til og med en mer tilgjengelig plate enn det man ville lage. Gjør man det selv blir det litt mere kantete, jeg vet ikke, at det får mere personlighet.

— Ulempen er at det er lettere å være selvkritisk enn å gi seg selv ros. Om man synes noe er blitt kjempe bra, tenker man bare, "ok, det funker" og går hjem. Går ting dårlig så tenker man at man burde gjøre noe annet her i livet. Det er ganske hardt. Det hjalp veldig å spille av ting for de andre og de som ble med underveis- de likte veldig godt hva de hørte og alle ble overrasket når de hørte hva jeg hadde laget.

Da jeg intervjuet deg i 2009, fortalte du at du akkurat blitt trommis i et band med høy hipster faktor og at bandet het Teen Wolf og var en blanding av Talking Heads og Paul Simons Graceland. Jeg regner med at dette er forløperen til Heyerdahl? Har bandet blitt slik som dere tenkte da?

— Nei, akkurat da så gjorde vi ikke annet enn å spille Tores låter i en slags afrobeat version, mens vi drakk oss passe bort på rom. Men jeg tror vi hadde likt hvilken retning ting tok musikalsk. A su can panther er nærmere det vi var til å begynne med.


Hva er den største forskjellen på dette albumet og det forrige, synes du?

— Heyerdahl fikk påklistret en slags identitet før vi var ferdig med "ØEN", det kom nok noe fra oss- for så vidt ikke meg, men uansett. Det var en slags forventing om hva dette skulle være- det tror jeg styrte ferdigstillelsen noe- litt som jeg nevnte tidligere, ting ble litt utvannet- man la ting for å skjule noe annet feks- men det hører kanskje ikke andre.

— Lydbildet hadde mer stor klang, det er mer tammer i trommene- mer gitar, jeg vet ikke- det nye albumet er kanskje mer utfordrede, men samtidig mere dansbart.


Hva var den forrige låten du hadde på repeat?

Ted Gärdestad - oh vilken härlig dag




Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske artister mener du man bør følge med på?

— Det er en artist som ikke har gitt ut noe enda, Jenny Konradsen- jeg har jobbet litt med henne- det er kjempe bra, de som har vært innom studio og fått en liten smakebit maser om utgivelses dato men hun tar det med ro. Ellers er jeg kjempefan av Verdensrommet og Pandreas.


Hva med internasjonale skiver, noen favoritter akkurat nå?

— Ingen nye for øyeblikket men jeg skal se Radiohead i Paris på bursdagen min, jeg gleder meg til deres nye skive.

— Ellers hører jeg nesten bare på Arthur Russells "love is overtaking me". Jeg var kjent med de mere dansbare og minimalist skivene men dette albumet, litt rar pop-disko-country, har så vanvittig bra låter- i mine ører.





Foto: Line Slotnæs