Norgesaktuelle Explosions In The Sky er ute med sitt nye album The Wilderness, og i forbindelse med deres påfølgende verdensturné og konsert på Rockefeller den 13. juni har vi tatt en prat med trommis Chris Hrasky.

En rolig maikveld tok vi en telefon over dammen og traff på Chris som var ute på tur til den første konserten på turnéen, nemlig i Denver.


Musikknyheter: Gratulerer med det nye albumet. Hvordan har mottakelsen vært så langt?

Chris: Den har faktisk vært god. Vi var en smule nervøse, for det virket som en overgang fra det folk forventer av oss. Vi får se om et års tid når den har satt seg litt hvordan den stiller seg i forhold til de andre skivene våre.

MN: På denne skiva utforsker dere videre det stilskiftet som har funnet sted i musikken deres over de siste 10 årene, fra ren, gitardominert postrock og over til mer filmmusikk-inspirerte lydlandskaper. Er dere lei av hele postrock-scenen og alle bandene som helt åpenbart kopierer deres tidligere album?

CH: Ja, vi er litt lei. Ikke en overdrevent negativ form for lei, vi er jo selvsagt glade for å ha påvirka en hel sjanger, men vi har vært et band i 17 år nå, og vi har vært redd for at det skulle bli litt uinteressant om vi brukte de samme triksene gang på gang. Vi ville bare virkelig, virkelig ikke lage den typen musikk mer, så det var et bevisst stilskifte vekk fra det aller mest åpenbare, det vi har gjort før. Det var ikke så mye en forkastning av sjangeren som det menneskelige behovet for å fornye seg.

MN: Hvordan er den kreative prosessen når dere skriver materiale til et nytt album? Har dere en kreativ lederskikkelse i bandet, eller er det mer en felles innsats?

CH: Nei, vi har ikke en lederskikkelse. Jeg tror skivene våre ville tatt kortere tid å lage om det var tilfelle. Låtmaterialet er nesten utelukkende et samarbeid mellom oss, og det kan være et slit å kome opp med ting som vi alle fire liker. Vi bygger dette sammen, og det er en slags tilfredstillelse i det, i motsetning til om en person skulle hatt det kreative overoppsynet. Vi sender noen ganger små klipp og idéer til hverandre, men ikke noe særlig mer enn det.

MN: Dere er i startfasen på en verdensturné nå, og som tidligere nevnt er dere jo et band med mye fartstid. Har dere noen favorittsteder å spille?

CH: Det er rett og slett så mange at det er umulig for meg å si. Når man har turnert så lenge som oss så blir alle stedene blandet sammen i en tåkete masse, og bare glir forbi. Det handler egentlig mer om folkene vi møter enn de faktiske plassene vi besøker. Det som betyr mest er hvem vi blir venner med, og vi har definitivt fått mange nye venner i for eksempel Italia og Belgia.

MN: Jeg ser dere har med dere Low, en av gudfarene innen slowcore, på konserten i Oslo. Var dette et bevisst valg fra dere, eller var det mer en plateselskapsavgjørelse? Jeg regner med dere har en viss innflytelse på hvem som varmer opp for dere.

CH: Faktisk så oppdaga vi at de hadde en konsert samme kvelden i Oslo, og vi spurte om de var interesserte i å varme opp for oss. Vi har hatt de som oppvarming før, på en konsert i New York i 2011. Det er definitivt et band vi liker, og vi ser veldig frem til å ha de med oss. Jeg elsker det bandet, og det har jeg gjort i mange år. De er fantastiske.

MN: Kan du avsløre litt relatert til setlisten for turnéen? Spiller dere mest nytt, eller slenger dere inn noen av klassikerne også?

CH: Det er stort sett halvt om halvt. Vi gjør rundt elleve låter i et sett nå, og fem eller seks av de er nye. Vi snakka om å kun gjøre de nye låtene, men vi må være ærlige med oss selv og innse at folk vil høre de gamle låtene også. Vi har mange album nå, og det er vanskelig å få til en fin balanse mellom gammelt og nytt. Vi legger mye arbeid i å sette sammen et koherent sett med en miks av de to.

MN: Hva er favorittlåta deres å spille live?

CH: Av de gamle låtene så er min favoritt “The Only Moment We Were Alone” fra The Earth Is Not A Cold Dead Place. Det har alltid vært en morsom låt å spille. Den er veldig lang med mange forskjellige partier, og publikum havner som oftest i ekstase når vi starter på den. Av de nye låtene så har jeg egentlig ikke noen favoritt enda. Vi er fortsatt i den prosessen der det føles mer som en hjemmelekse enn en konsert, vi har så mye mer å gjøre på de nye låtene enn de gamle. Midi-prosessorer skal trigges og pedaler skal trampes på, det er komplisert. Først når vi kommer til det stadiet at vi ikke trenger å tenke når vi spiller låtene er da det blir gøy.

MN: Hvem av dere ødelegger mest utstyr på en turné? Jeg vet dere liker å ta den helt ut på noen av klimaksene i låtmaterialet.

CH: Det er nok Munaf, haha (Journ. Anm: en av to lead-gitarister). Har går fullstendig bananas, hopper på pedalene sine og slenger gitaren rundt over alt. Han vinner med god margin. Dette var et enkelt spørsmål.

MN: Har du noen tanker rundt fremtiden til postrock-sjangeren? Er det i det hele tatt noe uoppdaget tematikk igjen her?

CH: Dette høres kanskje merkelig ut, men for å være ærlig så hører jeg ikke på så mye av det. Jeg mener, jeg hører på noe av det, men… Vi hører så mye på musikk, og vi har aldri vært opptatt av å høre på en spesiell sjanger. Jeg vet ikke engang hva fremtiden inneholder for oss, annet enn å turnere i ett års tid og så ta en pause.

MN: Kan du anbefale et band til våre lesere?

CH: Det er et amerikansk band som ikke høres ut som oss i det hele tatt og de er ute med ei ny skive nå. De heter Car Seat Headrest (Journ. Anm: anbefales på det sterkeste) og de er helt fantastiske. Så det er vel det nyeste bandet jeg har hørt på i det siste.

MN: Så, for å runde av, har du noen siste ord? Jeg må forresten si at jeg ser frem til å se både dere og Low på Rockefeller den 13. Juni.

CH: Ingenting annet enn at jeg håper folk kommer på konserten, jeg håper vi spiller bra, og jeg håper at folk liker det.