Skotske Biffy Clyro har gjort det svært så godt her til lands, og Norge har vært et av landene som til stadighet popper opp på turnélista til trioen. Ofte med to eller tre konserter i samme slengen, og bandet har til og med spilt på Kronprinsparets egen 40-årsfestival på Skaugum!

Bandet har 6 studioutgivelser bak seg, og slo på stortromma da de i 2013 slapp dobbeltalbumet Opposites med hele 22 låter. Nå har bandet hatt en lang pause, men er i juli klare med en ny plate som har fått navnet Ellipsis (tegnet "…" for de som måtte lure). Første singel fra skiva, Wolves of Winter er allerede ute, og bandet ruster for tiden opp for en lang festivalsommer, hvor de blant annet besøker Bergenfest. I den forbindelse tok vi en prat med de muntre gutta i Warners hovedkvarter i London, og det var en avslappet gjeng som tok imot Musikknyheters utsendte!

Vokalist Simon Neil, bassist James Johnston og trommis Ben Johnston stråler av stolthet over den nye skiva, og har tydelig hatt godt av den lille pausen de endelig har unnet seg, selv om det nok samtidig har føltes litt som om de har ligget i hardtrening for endelig nå å kunne springe ut og ta over verden. James forteller at han føler det er viktig å ta seg fri for å revurdere alt og se alt med klare øyne av og til: «Jeg tror alle går igjennom en liten eksistensiell krise nå og da; 'hvorfor er jeg her, hva handler alt dette om?'»Biffy Clyro


«Men hvorfor er DU her?» bryter Simon inn og gutta skoggerler. «Ja, hvorfor er du ALLTID i nærheten??» kimer Ben inn og ler rått.

«Men altså, nå vet vi akkurat hvorfor vi er her», fortsetter James og prøver å ro inn samtalen på et mer alvorlig spor igjen, «vi har felles mål og felles mening, og det er spennende! Og det at dette er vårt sjuende album, og at vi er såpass spente som vi er og gleder oss til fremtiden, det er et veldig heldig utgangspunkt.»

Han mener det nok er lett for band å bli litt blaserte og blindet av sin egen suksess og av det som - til tross for at det er noe helt spesielt i yrkessammenheng - gjerne blir rutinepreget etter en stund. Man blir rett og slett litt for vant til det. Simon er enig:Biffy Clyro
«Akkurat derfor har dette siste friåret vist seg å være veldig viktig for oss. Før du vet ordet av det er dette bare noe du gjør. Og når det blir rutine eller en vane, det er da magien og romantikken forsvinner. Vi trengte nok fri mer enn vi var klar over selv.»

Han forteller at de jo storkoste seg med å turnere med den forrige skiva, men at det er lett å miste sitt "hverdags-selv" midt oppe i det hele. Plutselig er intervjuer og konserter alt man gjør i løpet av en dag, og man lever i en situasjon hvor man er "James fra Biffy Clyro" heller enn faktisk "James Johnston", og det var veldig godt for bandet å bli minnet på hvordan det hele var da de startet: «Vi vi bare øvde, lissom! Tre dager i uka! Eller… » han blir avbrutt av nok et latterbrøl, «… jada, vi jobbet steinhardt, haha!»

«Tre dager hver dag», foreslår Ben mens Simon høyner til: «Fire år hver uke». Han roer seg ned igjen: «Men som James sa, det var bare veldig nødvendig og veldig sunt for oss.»

Dette er den første ordentlige pausen gutta har hatt siden de startet det som etterhvert ville bli Biffy Clyro i 1995. De hadde en slags tvungen pause i 2006 da de byttet plateselskap, men det var mer 6 måneder med stress og bekymringer mens advokatene slåss, heller enn en avslappende pause. Det var nesten så de fikk litt panikk da denne pausen begynte, for hva i all verden skulle de gjøre nå? I en verden hvor hver eneste dag er diktert av et såkalt "day sheet" som forteller tidspunkt og sted for hver minste ting som skal skje, er det ikke lett å plutselig skulle fylle dagene på egen hånd. Eller å løse hverdagsproblemer hjemme hos familien hvor ikke alt er linet opp og problemfritt.

Biffy Clyro

Simon forteller at da han, etter å ha spilt noen konserter i hjembyen Glasgow i 2014, fikk totalt skrivesperre. De hadde spilt låter fra alle skivene sine, og plutselig ble han så stolt av alt de hadde fått til, at han prøvde å skrive ny musikk i samme kontekst som de gamle og suksessfulle låtene: «Det var ikke en sunn måte å skrive musikk på, og jeg slet med identiteten min en stund. Jeg gikk liksom fra å være "Songwriter Si" til å bli "Songwriter Sigh" (Låtskriver Sukk, red.anm.)», flirer han beskt, «til og med navnet mitt ble en negativ ting.»

Han forteller videre at plateselskapet nok gjerne skulle sett at bandet slapp plata i fjor, men det følte ikke gutta seg klare for:

«Vi har ingen illusjoner om at platebransjen ikke er en business og en maskin, men hvis det å spille inn et nytt album blir en maskin også, så er det "kiss of death" for et band. Vi måtte følge instinktene våre, og de sa ‘vent’. Vi måtte riste av oss følelsen av maskineri og, ironisk nok, riste av oss noen år med suksess. Bare være tre fyrer som lager musikk igjen. Vi trengte tid til å bare være oss». «Overraskende lang tid», skyter Ben inn, «vi trodde pausen skulle vare et par uker, men det tok oss overraskende lang tid å venne oss til å bare være oss». Han forklarer nærmere: «Nå som vi snart skal ut på turné, så går vi bare og venter på det, mens når vi er på turné så venter vi bare på at den skal bli ferdig. Når vi da kommer hjem så er ikke det helt slik vi trodde det skulle bli heller. Vi er basically aldri happy.» gliser han, og Simon er enig:«Vi går i to år og sier at vi trenger litt fri, og når vi endelig får det så sier vi bare: ‘Well this is fecking shite! SÅ kjedelig!’»

Etter pausen føler guttene i Biffy at bandet har gått igjennom en liten gjenfødsel. De starter litt fra scratch. Coverarten på det nye albumet gjenspeiler dette, med bandet liggende nakne i fosterstilling, i "…"-formasjon. Hør guttene snakke om album-kunsten og tatoveringer her:



Biffy Clyro

Ellipsis omfavner et hav av referanser fra musikk guttene selv lytter på, fra hardcore punk til metall til skranglete pianopop, og er så langt fra et kjedelig album som man kan komme. Musikknyheters utsendte var så heldig å motta albumet et par måneder tidlig i forbindelse med intervjuet og når guttene får høre reaksjonen på musikken, blir beskjeden mottatt med så høylydt jubel at man nesten får inntrykk av at de denne gangen faktisk har vært skikkelig nervøse for hva publikum mener om det de har gjort: «Åh herregud, det er så godt å høre!» utbryter Simon, mens Ben ler og James klapper begeistret i hendene. «Det er akkurat det vi ville gjøre», fortsetter Simon, «Vi ville lage et album som var alt annet enn kjedelig; litt morsomt, litt aggresjon… hvert øyeblikk skal gi deg NOE. Du har gjort oss utrolig happy nå, vi har ikke møtt så mange som har hørt det enda. Dette var digg!»

Plata ble produsert av Rich Costey, en produsent som er kjent for å leke med lyd og å like å eksperimentere med både utstyr og effekter. Sammen har de laget et svært eklektisk album, med mørke og lyse sider som delvis omfavner hverandre, og delvis slåss mot hverandre. Hør guttene forklare dette, her:



Biffy Clyro spiller på Bergenfest i sommer, og er selv veldig åpne om hvor glade de er i Norge og å spille live her. Hvor mange ganger de har vært her? Nei dét er de ikke helt sikre på: «…12 ganger?» foreslår Simon, «De siste fem årene har vi vært mye i Norge. Dere har vært supersnille mot oss. Det er vi ikke helt vant til, så vi har bare fortsatt å komme tilbake», ler han. «Uansett hvor vi har dratt ellers har det vært en liten kamp å bli hørt og sett, men det føles som om dere skjønte hva vi driver med helt fra starten av, så vi har følt oss ekstremt lykkelige og selvsikre i Norge. Vi går med haka litt høyere - jeg vil ikke høres arrogant ut eller noe, men… vi har litt ekstra swagger der.»

Biffy Clyro

Han forteller at for Biffy er Norge et av de letteste landene å legge en turné innom. Ikke bare elsker nordmenn musikken deres, men det er også et utrolig vakkert land på alle mulige måter. «Selv om det er dyrt?« skyter Musikknyheters utsendte inn, og gutta flirer: «Vel, Skottland ser ut til å prøve å modellere seg selv etter Norge nå for tiden, så… Men ja, vi elsker det. Og nå har vi begynt å få masse venner der også, vi har vært der nok til å faktisk rekke å bli ordentlig kjent med folk.»

Og med et teknisk vanskelig album på vei, hvilke låter fra det nye albumet er det guttene gleder - eller gruer - seg mest til å spille for publikum i sommer?

«Altså… det er et par som vi virkelig kastet oss inn i da vi var i studio», forteller James, «vi ville bruke studioet for alt det var verdt, og prøve å ikke tenkte på at det en gang skulle spilles live. Det var jo flott for albumet, men…» Gutta flirer.

«Det var ikke like flott da vi møttes i øvingsrommet etterpå», fortsetter James, «men kanskje… Friends and Enemies tror jeg. Det er den jeg snakket om nå nettopp». «Allsangpotensiale», hvisker Musikknyheters utsendte, og James flirer: «Får da endelig håpe det! For vi kommer til å være opptatte med helt andre ting!»

Så lar vi avslutningsvis Simon og Ben selv forklare hvilke låter de gleder seg mest til:



Ellipsis er ute 8. juli, og Biffy Clyro spiller på Bergenfest onsdag 15. juni.

Read the interview in English here!