Foto: Simen Skari

Simen Schikulski fra oppløste Team Me er klar med sitt nye prosjekt, The Hallway. Bandet er ute med EPen Vestad, og spiller sin første Oslo-konsert denne uka på Klubb-Øya.


Gratulerer med ny EP, fortell litt om låtene og innspillingen.

– Takk! Låtene er mitt første forsøk på å lage noe helt på egenhånd. Har laget musikk i mange år, men aldri fått noe ferdig og klart for verden som jeg har stått for 100% for selv. Så låtene er vel et lite utvalg av en jækla stor haug med demoer jeg har laget oppgjennom. Andreas Westhagen spilte og spilte inn trommer i kjelleren til mora og faren hans på Hanstad i Elverum med det vi kunne klare å oppdra av mikrofoner og utstyr. Alt resterende ble spilt inn av meg i mitt lille “studio” på industriområdet Vestad i Elverum. Uten dass og innlagt vann. Det var en litt ensom prosess, men det var sjukt skummelt å måtte stå for alt selv, så da måtte det bare bli slik. Jeg dreit meg også skikkelig ut ved at jeg spilte inn alle låtene i hvert fall to heltoner for høyt for mitt stemmeleie, så når jeg til slutt skulle spille inn vokal fant jeg ut at jeg ikke hadde sjans i havet til å synge det jeg hadde tenkt. Så det var en liten motivasjonssmell og førte til at jeg måtte spille inn alt bortsett fra trommene på nytt. Men da var jeg så drit lei og irritert og spilte inn alt fort og gæli. Men det tror jeg egentlig bare førte til at det låt kulere og mindre gjennomtenkt.


Hva skjedde egentlig med Team Me?

– 90% av det jeg kan om å være musiker og musikkbransjen generelt kan jeg takke Team Me for. Men for min del var det hovedsakelig at jeg ikke fikk utviklet meg videre som musiker de siste årene vi holdte på og da var det heller ingen motivasjon for meg å være med lenger. Det er kult å spille inn plater i proffe studioer, gjøre festivaler, turnéer osv. Men for meg er det viktigere å alltid kunne utvikle meg selv og se hva jeg er i stand til å gjøre og få til. Og det var det ikke rom for for min del i Team Me lenger. Jeg hadde vel en følelse av at jeg var i stand til å gjøre mer enn det jeg bidro med i Team Me og da ville jeg heller prøve meg på det og gå skikkelig på snørra. The Hallway er et direkte resultat av det. YOLO! Er det ikke det døm sier?




Hva er de største musikalske forskjellen på The Hallway og Team Me?

– Jeg har prøvd meg dette spørsmålet før når folk har spurt meg og da har det endt med at noen ved samme bord har sagt “NESJ, det er jeg helt uenig i”. Men etter min mening så er de største musikalske forskjellene at The Hallway kanskje er litt mindre komplisert og mer rett frem. Jeg vil også tørre å påstå at det er mer rocka og poprock i det enn Team Me. Også er vel vokalen mindre kor-basert og mer rufsete. Men nå skal det jo sies at jeg har spilt i dette bandet siden jeg var 20 år, så at det finnes en del Team Me referanser er nok ikke til å unngå. Men jeg merker at jo mer musikk jeg skriver jo lenger bort i fra Team Me kommer jeg, så det er moro å se hvordan det utvikler seg.


Journalister er flinke til å sammenligne nye artister med andre artister. Hvis du måtte beskrive The Hallway og bruke to slike sammenligninger, hvordan ville det lyde?

– Haha, fuck. Vanskelig. Tror jeg skal være så frekk at jeg sakser inn det labelet skrev i presseskrivet, som jeg synes var en alright beskrivelse. “The Hallway combines orchestrated and ambitious indie rock with hint of early 2000 emo rock. The result is a honest sound with nods to both Desaparacidos and The Smashing Pumpkins”. Jeg er blodfan av Desaparacidos, men har egentlig aldri hørt så mye på The Smashing Pumpkins, men jeg synes blandingen var arti og passende!

Dere spilte deres første konsert på Slottsfjell i år, hvordan gikk det?

– Det gikk over all forventning! Det var rett og slett skikkelig gøy. På vår andre konsert dagen etter på Total Scene (under Slottsfjell det også) føltes det veldig naturlig og som om vi hadde spilt sammen aldri så lenge. Nå skal det jo sies at jeg har spilt med Simen (keyboards) i Team Me de siste fem årene, og med Andreas (trommer) i Twin Pines Mall lenge, så vi vet godt hvor vi har hverandre.

 photo by Jon Grimsgaard_zps12a1dnav.jpg

Foto: Jon Grimsgaard

Det er mye bra norsk musikk om dagen. Hvilke andre norske artister mener du man bør følge med på?

– Selv er jeg skikkelig dårlig på å få med meg hva som skjer i musikknorge. Kanskje fordi jeg bor i Elverum hvor helgekonsertene hovedsakelig består av coverband som spiller irske drikkelåter, pub-trubadurer og country. Men jeg gleder meg til å se hva Ludvig Moon kan få til med skiva som kommer til høsten og jeg oppdaget Simen Mitlid på Volumfestivalen i sommer som jeg digga. Ellers vet jeg at Killer Kid Mozart fra Elverum har mye fett på gang(inhabil)!


Hva med internasjonale skiver, noen favoritter akkurat nå?

Standards av Into It. Over It. — Deilig emorock fra USA
The Ugly Organ av Cursive — Gammel skive som jeg gjenoppdaget etter en Y2K-sending på P13
Silence Afterwards av Eliot Sumner — Mørkt og pop’a med helt konge damevokal

Hva var den forrige låten du hadde på repeat?

Joyce Manor - Christmas Card



Noen konsertplaner fremover?

– Neste konsert er KlubbØya på John Dee Tirsdag 21:30. Første konsert i Oslo, som vi gleder oss veldig til! Men foruten om en annen Oslo-konsert senere denne høsten så har vi ikke så mange konsertplaner fremover(bortsett fra en allerede booka bransjefestival i 2017). Men vi håper det dukker opp noe og er gira på få spilt så mye som mulig. Ellers er vi i gang med vår første fullengder som vi planlegger å spille inn denne høsten, så det blir fett!

Bandet består av Simen, Andreas Westhagen (Carnival Kids, Twin Pines All), Simen Skari (Team Me, BLØSH) og Andreas Engseth (Shevils, KitFai).