Foto: Alyssa Nilsen


Moddi (Pål Moddi Knutsen) slapp tidligere i september albumet Unsongs, et album som er mye mer enn bare underholdning. Dette er en samling ulovlige sanger; tekster som av forskjellige årsaker har blitt bannlyst eller tiet ihjel både egne og andre land. Moddi har tolket, oversatt, satt melodi til og spilt inn nye versjoner av låtene alt ettersom, og resultatet har blitt både sterkt og hjerteskjærende.

Det hele startet da Moddi på grunn av det politiske klimaet så seg nødt til å kansellere en konsert i Israel, en avgjørelse han slet veldig med både i for- og etterkant. Desillusjonert med musikk og musikkens kraft i verden, slet han med å finne veien videre. Men fire dager senere, tok den norske sangerinnen Birgitte Grimstad kontakt og fortalte om Eli Geva - sangen hennes om den unge israelske offiseren som nektet å lede troppene sine inn i Beirut. Hun hadde blitt advart på det sterkeste mot å synge den da hun skulle opptre i Israel i 1982, så til de grader at den norske ambassadøren advarte henne om at han ville måtte forlate salen hvis den ble fremført i Jerusalem.

Dette ble starten på en ny retning for Moddi. Der han tidligere kun hadde skrevet låter om seg selv og sitt, så han nå utover, langt utenfor egne følelser, erfaringer, og landegrenser. Hvilke andre sanger eller artister hadde lidd samme skjebne?



Det er travle dager for Senja-artisten som fortsatt er midt i albumturnéen. Vi møtte en opplagt Moddi for en prat i London i forrige uke, bare noen timer før konserten hans i kirken St. Giles in-the-Fields skulle gå av stabelen. At det lille prosjektet hans, som i utgangspunktet var tenkt som et sideprosjekt skulle bli så stort, hadde han ikke sett for seg. Han trodde at han, dersom han var heldig, ville finne en to-tre sanger til som var av samme kaliber. Til å begynne med virket det som at nettopp dét var situasjonen, med Tibetansk munkesang og øst-tyske sanger som resultat. Men etterhvert som han gravde, skjønte han at han måtte revurdere sin egen forståelse av sensur:

"Det måtte ikke bare omhandle dem som har blitt tatt, dem som har blitt satt i fengsel. Det er en veldig lite effektiv måte å sensurere musikk på, da blir det bare mer oppstyr".

Han forteller at dersom man er populær i utgangspunktet, blir man nærmest en helgen hvis man blir drept. Dermed er det en utrolig dårlig måte å sensurere musikk på. Moddi skjønte etterhvert at de metodene som faktisk fungerer, er de stille. De som du ikke får høre om, som du ikke googler deg frem til, og de som ikke lager særlig gode historier. De bare fjernes. Da han gikk gjennom alt dette nye materialet, viste seg at det var ikke hundrevis, men tusenvis av sanger som plutselig var aktuelle for prosjektet. Dermed ble det et album med tolv låter istedenfor to, men Moddi mener det lett kunne vært tolv album med tolv låter. Så mye materiale var det å ta av. photo IMG_0014MN.jpg

Mange av sangene på albumet er fortsatt høyaktuelle, og mange av områdene sangene kommer fra er fortsatt sønderrevet av krig, diktatorer og regjeringer med stålkontroll. Moddi forteller at han raskt skjønte at han måtte gå stille i dørene, for å ikke ergre på seg folk som kunne stoppet prosjektet før det i det hele tatt hadde kommet i gang. Men takket være internett og internasjonale fans fikk han hjelp fra uventet hold:

"I begynnelsen var det fans som kom med tipsene", forteller han, "20-30-årige fans fra hele verden som hadde tips til hvor jeg kunne lete og hvem jeg kunne spørre. Det er også de som har hjulpet meg med å oversette sangene, forstå den kulturelle konteksten, å få med alle de små detaljene, og ikke minst med å lage videoene".

Han forteller at fansen har fungert som kontaktpunkter, som tolker, som guider på de forskjellige stedene, og til dels som videoprodusenter.

Men reaksjoner fra selve landene sangene kommer fra, det er han ikke så redd for. "De må holde seg til internasjonale regler. Jeg var ikke noe redd da vi dro til Vietnam for å intervjue Việt Khang selv om det var ulovlig, og uten politiet sin velsignelse".

Việt Khang ble arrestert og fengslet i fire år etter å ha skrevet låta Where is My Vietnam? hvor han kritiserer den korrupte regjeringen i Vietnam. Da Moddi intervjuet ham, skjedde det på et soverom uten vindu, siden han etter å ha sluppet ut av fengsel ble satt rett i husarrest. Likevel var han en av de som har vært aller mest positive til prosjektet, og var ikke vanskelig å be da de forsøkte å få til intervjuet. "Vi måtte snike oss inn, og putte minnekortene i sokkene på vei ut", minnes han.

Ved å gjennomføre dette prosjektet gir Moddi en stemme til de som ikke kan tale for seg selv, og han forteller at han i ettertid har fått tilbakemeldinger fra Vietnamesere som aldri hadde hørt om Việt Khang eller historien hans. "Han er ulovlig å spre i Vietnam, men det er ikke jeg. Jeg en vestlig - og i deres øyne relativt ufarlig popartist, så da får de faktisk historien fra Norge, og de er takknemlige for det".



Likevel er det en del hindringer som nå har dukket opp som følge av prosjektet. Å turnére i en del av landene som er representert på plata kan vise seg vanskelig, eller rett og slett umulig. Moddi forteller at en konsert i Libanon er planlagt i januar, og en kjempeturné skal gå av stabelen i Finnmark, med en samisk sanger på hver konsert, "For å ta sangen tilbake".

Andre plasser derimot, er mer drømmemål. Han forteller at han har spilt mange konserter i Russland tidligere, men vet ikke helt hvordan det blir nå. Hele plata startet med en Israel-boikott, og han er veldig usikker på hvordan han skal forholde seg til den fremover, han har tross alt har en sang som veldig tydelig forteller om et standpunkt.

Norske artister står i en særstilling når det kommer til frihet til å kunne si hva man vil, mene hva man vil, og å skrive om hva man vil i låtene sine. Det betyr likevel ikke at vi ikke har sensur også her til lands. Men her går sensuren mer i at låter ties i hjel. Man blir ikke listet på radio, låtene blir ikke omtalt i medier, og man får ikke spille på festivaler. Moddi har også merket dette på kroppen, spesielt med dette prosjektet. Da de skulle spille inn videoen til Pussy Riots "Punk Prayer" i Kong Oscar IIs kapell i Grense Jacobselv nær grensa til Russland, ble de nektet inngang, og måtte spille den inn på trappen utenfor.

"Det lå litt i kortene at vi ikke skulle få spille inn musikkvideo i Grense Jacobselv, selv om jeg hadde 100% trua på at vi skulle få lov. Jeg var helt sikker på at dette var innafor, men det var det jo tydeligvis ikke. Men at ei kirke ønsker å fjerne en låt som er eksplisitt antikirkelig, det kan jeg egentlig forstå".



Men det har vært andre barrierer både i Norge og England, Som da de slapp Army Dreamers og fikk beskjed fra Kveldsåpent på P1 om at det var en fin sang, men at temaet nok var litt for lite koselig. "Alt skal være så jævlig koselig! Og vi lot være å spille Matter of Habit på Lindmo av åpenbare årsaker, den er for spiss rett og slett".

Moddi synes det er alle de myke måtene å sensurere på som har vært de verste. "Da vi var på The BBC Breakfast Show på release-dagen var jeg dritnervøs. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne snakke om hva jeg ville, bortsett fra krig, vold, sex, rus, religion, og det faktum at BBC også har sensurliste", ramser han opp på fingrene. "Da var det én låt igjen vi kunne prate om, og det var Punk Prayer".

For å være anti-Russland er helt greit?

"Ja! Selv Eurovision er jo apolitisk per definisjon, med mindre det er en Putin/ Russland-kritisk sang."

"Så det sier noe om at sensur faktisk ikke handler om å sette moralske eller etiske retningslinjer, det er en hersketeknikk. Og da kommer man til det poenget som norske musikere bør ta inn over seg: det med selvsensur. Det skrives mye politisk musikk i Norge. Folk er av den formening at politisk musikk er død, men det er den ikke på noen som helst måte. Den lever i beste velgående med Razika, Honningbarna, Gatas Parlament, Don Martin, Karpe Diem og Kråkesølv osv osv. Det er så mange som holder på med det, men alle sier det samme: Med en gang du beveger deg inn på det området så forsvinner man liksom fra popkulturen. Du forsvinner fra spillelister, du forsvinner fra festivaler, du blir tatt inn til å holde foredrag på sidepogrammet til by:Larm, du får lov til å snakke i “Spillerom” på P2, og du får støtte av Fritt Ord. Og selv om det mange norske festivaler og utesteder som kommer til å tenne på prosjektet mitt, så er kommer de aldri noensinne til å engang vurdere å booke de som originalt skrev sangene".



Moddi forteller at de sist sommer laget to akustiske videoer i Nederland, et land som er veldig likt Norge når det kommer til ytringsfrihet, problemstillinger og debatter, men videoene så aldri dagens lys da de viste seg for politiske.

"Alt skal være underholdning og et avbrekk fra det som skjer på TV, fra hverdagen, fra terror og angst. Det skal ikke på noe som helst tidspunkt beskrive det vi faktisk driver med, eller beskrive virkeligheten", fortsetter han, "Dét skremmer meg. Det skremmer meg mye mer enn trusselen om å ikke slippe inn i Russland, eller enn radikale islamister som kommer til å true meg på livet for at jeg parodierer Algerie sin nasjonalsang. Det skremmer meg mye mer enn å bli kalt antisemitt eller at kjæresten min skal ringes opp sånn som da jeg avlyste Israelskonserten. Det er det som skremmer meg aller aller mest. At både lyttere og mainstream media ser ut til å mene at politikk og musikk eller kunst er to separate sfærer som ikke kan kombineres uten at det går ut over enten kvaliteten på kunsten eller det politiske budskapet. Så har jeg prøvd med dette albumet å vise at ikke bare kan kunst være politisk, men politikk kan være vakkert".

"Men krig derimot, det kan være TV-underholdning. Sånn som Kate Bush sin “Army Dreamers”… Det er det sykeste! Under Gulf-krigen, da den ble sensurert, ble bombeflyene utstyrt med kameraer, og så satt folk bokstavelig talt hjemme i husene sine i England, Norge og USA og så på at Irak og Kuwait ble bombet. De så på at irakiske soldater ble drept på TV, men samtidig var det ulovlig å synge om det. Så kunsten ble sensurert, mens krigen ble gjort til underholdning".

Vår anmeldelse av Unsongs