Eyes on the Lines er Gunns første album på Matador Records etter å ha gitt ut musikken sin på ymse små labeler tidligere i karrieren. Sist på feiende flotte Paradise of Bachelors. Selv om Matador også er en indielabel så forteller Gunn at han føler og følte et visst press med å levere en ekstra god skive. Den største forskjellen han merket var at labelen ønsket seg enda litt mer konsise låter enn på de foregående albumene Way Out Weather og Time Off. Noe som for Gunn kom ganske så naturlig, siden det er den retningen han selv også ønsker å gå. Han forteller oss at han i perioden før Time Off (altså rundt 2013) begynte å bli mer og mer interessert i å skrive kortere låter. På de tidligere albumene kunne låtene fort bli godt over 10 minutter. ”Når jeg først spiller gitar for meg selv, så er det vanskelig å begrense seg” ler han. Med den mer fokuserte låtskrivingen, og at han nå har med seg et fast band – som også begynte å materalisere seg i perioden rundt Time Off, har også publikummet økt.
”Alt har vokst litt gradvis. På samme måte som at jeg blir mer og mer sikker på både låtskrivingen og syngingen min. Det er liksom en naturlig evolusjon fra plate til plate”. De tidlige albumene var gjerne kun Gunn alene, på Time Off blir vi introdusert for et noe større band, med bass og trommer – men fortsatt er låtene i hovedsak basert rundt Gunns raga-inspirerte gitarlinjer. På Way Out Weather blir el-gitaren mer og mer fremtredende. Inspirasjonskilder som John Fahey og Jack Rose er fortsatt fremtredende, det samme er låtstruktur fra østens raga-musikk, men låtene blir kortere og mer elektriske. På årets Eyes on the Lines er el-gitaren primærinstrumentet, og bandet er ytterligere utvidet med gitaristen James Elkington (som spiller med Jeff Tweedy i soloprosjektet Tweedy). Låtene er alle under seks minutter og de er nærmere både Richard Thompson og Television enn de er tradisjonell folk eller raga. ”De elementene finnes der fortsatt i måten låtene er satt sammen. Det er fortsatt gitarmelodier som er sykliske og repeterende, men jeg har tenkt mer i rock-baner når vi har spilt inn låtene” forteller Gunn. ”Jeg vil heller lage kortere låter som passer inn i album-kontekst enn lange låter som vil være vanskelig å få plass til på en vinylplate.” og han fortsetter ”jeg har vel funnet ut at jeg kan lage rom for improvisasjon og utbrodering når vi spiller live i stedet. En låt på plate og en låt live kan på en måte leve parallelle liv.”
Gunn sier også at han er veldig opptatt av at det han synger om og skriver låter om ikke nødvendigvis handler om ham personlig. Han er mer opptatt av å fortelle historier, mere oss enn ’jeg’ om du vil. ”Jeg synes mange artister er så opptatt av å lage seg en slags karakter og en rolle de spiller. Det er absolutt ikke meg i det hele tatt. Når du snakker med meg så er jeg samme fyr som jeg er sammen med vennene mine. Noe annet føles helt feil for meg”. Dette skinner også igjennom i intervjuet vårt. Gunn er en musikknerd som rett og slett er glad i å snakke om musikk.
Gunn og bandet er på en lengre Europa-turné for tiden, og blir i Europa ut måneden. Det blir dog ikke mye fritid på Gunn som allerede har flere prosjekter i emning. Det er en turné med Gunn og Lee Ranaldo som er på trappene. ”Det gleder jeg meg veldig til” gliser Gunn. ”Det blir meg og Lee, og vi skal spille litt hver for oss og litt sammen og i tillegg invitere med oss noen lokale kjenninger av oss rundt omkring. Det kommer til å bli veldig gøy, tror jeg.” I januar slipper også etter planen Paradise of Bachelors et nytt album med den britiske folk-legenden Michael Chapman. Dette har Steve Gunn produsert og det er Gunns band som spiller på plata. Gunn er tydelig veldig stolt av dette, og vi kan ikke si annet enn at vi gleder oss til å høre.
Foto: Guro Sommer Værland
