Anneli Drecker da Röyksopp varmet opp for Jean-Michel Jarre på Festningen i Oslo i 2010. Foto: Hogne Bø Pettersen


Det er ikke mange artister i Norge med Anneli Dreckers posisjon. Og det er kanskje ikke like mange som spiller på like mange strenger. Hun er nå ute med en oppfølger til Rocks and Straws som kom i 2015. Vi tok en prat med Anneli om egen karriere, om det legendariske bandet hun var med å grunnlegge, Bel Canto, om det å synge den nordnorske nasjonalhelten Arvid Hanssens dikt på engelsk, om barndomsdrømmer som har gått i oppfyllelse, om det å være skuespiller uten å kalle seg det, om det å rette på sine egne sangtekster etter å ha googlet dem og om det er å være forsker! For det er hun også!

Men først: Rocks and Straws . Ikke bare ble den nomimert til tre spellemannspriser. Den ble også hyllet av kritikere, og kom også inn på VG-lista. Anneli Drecker er naturlig nok fornøyd med en slik mottakelse. – Det var flott å få nominasjoner til Spellemannsprisen. Ikke minst det å bli årets komponist, produsent og popsolist. Men kom platen på VG-lista, altså? Det visste jeg ikke.

Javisst. Jeg har sjekket. Den lå fire uker med tolvteplass som høyeste plassering.

– Det er jo fantastisk, i så fall. Jeg har ikke vært inne og fulgt med på den, så jeg visste ikke det.

Nordnorsk nasjonalhelt


Da Rocks and Straws kom ut var det hele ti år siden forrige soloalbum Frolic kom ut. Anneli hadde jobbet med den uten noe plateselskap som pustet i nakken. – Jeg jobbet under radaren og uten noe forventningspress fra noen.

Rocks And Straws var bygget rundt engelske oversettelser av Arvid Hanssens tekster. Det var opprinnelig et bestillingsverk til en markering av at det var 30 år siden filmatiseringen av Hanssens bok, Søsken på Guds Jord . Urframførelsen fant sted sommeren 2012 på Dyrøya på Berg i Troms. Det var faktisk også Anneli som spilte hovedrollen, Margit, i filmatiseringen. Hun var da 14 år. Hennes tilknytning til øya, og Hanssen, var derfor allerede sterk.

Roy-Frode Løvland har gjendiktet mange av Hanssens dikt til engelsk, med etterkommerne av Hanssens velsignelse, og det var disse tekstene Anneli tok tak i da hun begynte å jobbe på verket i 2012. – Vi hadde flyttet tilbake til Tromsø da, så jeg satte meg ved pianoet og begynte å jobbe. På det tidspunktet hadde jeg ikke gjort noe siden 2005 verken som soloartist eller noe med Bel Canto.

Anneli Drecker

Foto: Stian Andersen


Ikke meningen å lage oppfølger


Fra 2002 til 2012 jobbet hun derimot med mange andre artister, og turnerte verden rundt både med A-ha og Röyksopp. På toppen av det hele har hun også i denne perioden jobbet som skuespiller ved Hålogaland teater i Tromsø.

En av ulempene med å legge sin egen karriere på vent så lenge er at dørene er ikke like åpne som før. Rocks and Straws gikk flere runder hos plateselskapene, men ingen var interesserte, før Rune Gramofon beit på.

Hun hadde egentlig ingen intensjon om å gi ut en oppfølger. Det har likevel den nye platen Revelation For Personal Use blitt. Nok en gang er det Arvid Hanssens tekster, i engelsk språkdrakt av Roy-Frode Løvland, som tolkes. – Det begynte med at vi turnerte den forrige plata. Og på lydsjekk spør de gjerne om du har noe nytt, så jeg jobbet fram noen nye låter. Når jeg i tillegg innså at de to forrige soloplatene mine ikke passet inn i dette konseptet forlenget vi konsertene litt med overskuddsmateriale som ikke hadde kommet med på Rocks and Straws.

Mens Anneli jobbet med musikken til den siste platen dukket det opp en diktbok med flere av Arvid Hanssens tekster, som hun følte passet veldig med det hun jobbet med nå. Hun tok flere av disse med til Løvland, som så oversatte dem til engelsk. – Det var spesielt fire tekster som traff meg slik at jeg lagde melodi til dem veldig fort. Så denne gangen var det Arvid Hanssen som fant meg, og ikke omvendt.

Hva er det med Arvid Hanssens dikt som gjør at de treffer deg slik?

– Først og fremst er det Løvlands oversettelser som er så bra. Det gjør også at jeg får den rette distansen til tekstene for å gjøre dette. Jeg ville ikke klart å gjøre dem på nord-norsk, slik som Tove Karoline Knutsen i sin tid gjorde. Til det har jeg for stor respekt både for det arbeidet hun gjorde med Hanssen, og ikke minst Hanssens posisjon i nordnorsk kultur. Man vil ikke tråkke noen på tærne.

James Bond


Anneli mener også at det blir mer universelt når hun synger tekstene på engelsk. – Man når mer ut, ikke minst fordi man kan kjenne igjen mange av temaene i både Hamsun og diktere som John Donne. Sistnevnte har jeg også tolket sammen med Kjetil Bjørnstad, som tonesatte Donnes dikt. Jeg hadde nok aldri tonesatt Arvid Hanssens dikt om jeg ikke hadde gått i Bjørnstad-skolen for hvordan man tonesetter den type litterære verk.

Jobben som skuespiller har også vært viktig for disse to plateprosjektene. – Den viktigste oppgaven som skuespiller er å ta noen andres tekst og gjøre den til din. Og det var jeg nødt til å få til med Rocks and Straws og den nye platen.

La oss snakke litt om musikken på den nye platen. Det er litt mer fart i sangene. For eksempel får jeg med stryke- og trommearrangementet på Days litt vibber til ELO fra platen Eldorado.

Anneli humrer. – Ja, kanskje det. Jeg synes kanskje det er litt mer James Bond over åpningen av den. Låten var opprinnelig i tre ulike deler som jeg satte sammen til én. Jeg skrev også litt ekstra tekst, med velsignelse både fra Løvland og Hanssens sønn, for å få det til å passe.

Opprinnelig var låten tenkt å skulle være en av de roligste på platen. – Men Sindre Hotvedt lagde da et strykearrangement med som gjorde den helt annerledes. Jeg slutter aldri å bli overrasket over det han kommer opp med. Vi hadde tenkt helt ulikt rundt dynamikken i låten, men jeg syntes hans tolkning av musikken var veldig interessant.

NOSO

Anneli Drecker turnerte "Rocks and Straws" med Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester (NOSO). Foto: Marius Fiskum


Forsker på stemmen


Du har også med Eivind Aarset på begge disse albumene. Han har jo også spilt med en rekke internasjonale artister. Hva har han hatt å si for prosjektet?

– Han har vært en solid støttespiller hele veien, og har gitt meg tilbakemeldinger konstant. Eivind fikk også kreditering som medprodusent på singelen Raindrops. Påvirkningskraften hans både på meg og lydbildet er enorm. Faktum er at han har ikke bare vært med meg på de to siste platene. Han har vært med på svært mye av det jeg har gjort av plater, konserter og bestillingsverk. Han er et unikum, som alltid kommer opp med nye lyder på gitaren.

Det er også Aarsets fortjeneste at Rocks and Straws in det hele tatt kom ut. – Han satte som kriterium at det skulle ut på plate dersom han ble med.

Du bruker også stemmen på helt andre måter enn du har gjort før

– Ja, grunnen til at jeg synger litt rart her og der på platen er at jeg de siste årene har begynt å synge rarere og rarere. Men det er faktisk jobben min. Jeg får betalt for å lære meg å synge rart.

Jobben hun refererer til er som stipendiat ved kunstnerisk fakultet på Universitetet i Tromsø. Her driver hun forskning på gamle tradisjonelle stemmeteknikker fra ulike deler av verden. Dette ønsker hun å inkorporere i populærmusikkens verden.

– Forskjellen fra det man vanligvis tenker på som World Music er at jeg vil gjøre det med min egen stemme. Mitt syn på det er at ingen kulturer eller plasser her på jorden har enerett på én bestemt måte å synge på. Alle mennesker har i utgangspunktet den samme stemmemuskelen for å synge med. Og et av målene mine er å se hvor langt klarer man å nå med en viss type stemmebruk, selv om man ikke er født inn i den kulturen hvor den måten å synge på er vanlig. Hvor kulturelt betinget er måten vi synger på?

Tanken er også å utvide sitt eget instrument, nemlig stemmen. – Du kan vel si at jeg leter etter min egen urstemme og prøver derfor en rekke tradisjonelle sangteknikker fra ulike plasser i verden.

Hun var lenge lei av sin egen stemme. – På toppen av all den skjønne sangen på radio, autotunet som den er, hørte jeg hele tiden folk si hvor vakkert jeg sang. Men jeg ble lei av det, jeg ville ikke synge det jeg kaller skjønnsang lenger. Stemmen min har utviklet seg veldig annerledes de siste årene, og jeg følte det var naturlig å ta med det på denne platen. Men det er bare på et par låter at jeg synger litt utradisjonelt.

Jubileer galore


Anneli kan markere flere jubileer i år. Det er 35 år siden nevnte Søsken på Guds jord, det er 30 år siden Bel Canto ga ut sitt første album, det er 25 år siden gjennombruddet til gruppen og jaggu har hun ikke jubileum som skuespiller også.

– Jeg har gjort ti teaterstykker nå, som jeg kan sette på CV-en.

Det er ikke så mange som tenker på ordet skuespiller når du sier Anneli Drecker?

– Det begynner å ligne på noe, synes jeg. Vet du, jeg fant en sånn minnebok fra barndommen, sånn som vi pleide å skrive til hverandre i. Sånne ting som ”hva er din yndlingsfarge” og slikt. Og der så jeg at under ”Hva vil du bli” hadde jeg, da jeg gikk i sjuende klasse, skrevet ”komponist og skuespiller.”

Joy Division vs Whitney Houston


Da Anneli Drecker spilte inn Søsken på Guds Jord var hun fast bestemt på at det var dette hun skulle gjøre. – Jeg skulle bli skuespiller. Men vi var på Dyrøya hele den sommeren, og da hørte jeg på musikk hele tiden. Spesielt Roxy Music. Og jeg spilte på orgelet i stuen i huset hvor vi bodde. Jeg kommer også fra en svært musikalsk familie, begge foreldrene mine var flinke med musikk. Mamma sang Amazing Grace for flere tusen avgangselever på skolen hvor hun var utvekslingsstudent i USA.

Brorens bidrag til påvirkning var platesamlingen hans. – Han hadde den kuleste platesamlingen i Tromsø, for han reiste til London og kom hjem med det nyeste innenfor den voksende bølgen av synthpop. Så jeg har vokst opp med Joy Division mens venninnene mine gikk og hørte på Whitney Houston, he he.

Festspillene i Bergen

Anneli Drecker opptrådte i 2016 med forestillingen Carte Blanche under Festspillene i Bergen. Foto: Magnus Skrede


Ikke ekte skuespiller


Da Anneli var 12 fikk hun piano i bursdagsgave. – Og da begynte jeg å komponere og synge selv. Men det var komponist jeg skulle bli, ikke sanger.

Så barndomsdrømmen gikk i oppfyllelse?

– Ja, det er jo helt fantastisk. Spesielt siden jeg følte at døren til skuespilleryrket ble mer og mer lukket fordi jeg satset for fullt med musikken. Det var hele tiden en ny plate og en ny turne. Til slutt var jeg sikker på at jeg var blitt for gammel.

Ifølge Anneli er det tilfeldigheter som gjorde at hun klarte å få foten inn i skuespilleryrket igjen. – Jeg flyttet som sagt tilbake til Tromsø og kjente teatersjef Iren Reppen etter et prosjekt jeg var involvert i på Det Norske Teater på tidlig 2000-tall. Hun grep tak i meg og ville ha meg med på et prosjekt. Og så ble det et til, og enda et og så videre.

Hun vil likevel ikke kalle seg som skuespiller. – Skuespiller er ikke noen beskyttet tittel, men jeg går ikke rundt og beskriver meg som det. Når jeg får lønnslipp fra Hålogaland Teater, og jeg kikker på nøkkelkortet mitt til teateret og vet at jeg har en egen garderobe der, da føler jeg meg litt som skuespiller. Men jeg har sånn respekt for yrket at jeg tør ikke si jeg er skuespiller.

Noen påpekte for Anneli at hun var jo egentlig heller ikke utdannet musiker. – Det har de jo rett i, så jeg vet ikke helt hva jeg her, he he.

Gjenforening av Bel Canto


Vi må snakke Bel Canto. Ikke bare fordi du var med der, men dere skal jo gjenforenes og spille konserter i sommer.

– Jeg vet ikke om flere enn den ene konserten vi skal ha på Øya i sommer, altså. Vi gjør det i forbindelse med jubileumene våre, selv om vi ikke har fokusert på akkurat det i media. Men det var i den forbindelse vi ble kontaktet av Øya.

Siste plate med Bel Canto kom i 2002 (så der har vi jo enda et jubileum) men Anneli sier at bandet ikke har vært fullstendig i dvale i alle disse årene. – Vi har gjort noen konserter og eventjobber nå og da. Blant annet spilte vi i Parken i Bodø for noen år siden (i 2010 hadde de også en liten gjenforening med Geir ”Biosphere,” Jenssen som forlot bandet i 1990 –journ. anm). Men å spille på Øya blir virkelig store greier.

Hvordan er det når Nils (Johansen) og du kommer sammen som Bel Canto etter mange år, sitter alt som om det var i går, eller må dere jobbe med å repetere?

– Jeg kan begynne med å si at når jeg googler mine egne tekster, så finner jeg svært mange feil på disse nettstedene med sangtekster. Så da retter jeg på dem! Og for at rettingene skal kunne godkjennes må du bekrefte epost-adressen din. Da har det ofte blitt stille i den andre enden når de på adressen ser at det er artisten selv som er inne og retter. Det er litt artig.

Og Anneli mener hun kan tekstene sine. – Men jeg får litt panikk, for det begynner å bli en del av dem, så det ligger mye på harddisken i hodet. Strengt tatt har jeg ikke så mye problemer med det. Men stemmen min har forandret seg, så utfordringen er å finne tilbake til måten jeg sang låtene på før. Eventuelt må man finne en ny måte å synge dem på.

Festningen

Anneli Drecker synger med Röyksopp. Foto: Hogne Bø Pettersen


Shimmering Warm and Bright


Nils Johansen er for øvrig akkurat i slutten av sin utdanning som lege. Så Anneli mener en slik konsert også blir en fin markering av det. – Det er grunnen til at vi ikke har jobbet så mye sammen de siste årene. Jeg har kjørt solo og gjort teater, og han har tatt legeutdanning. Men når vi møtes så snakker vi om alt annet enn musikk, for han er bestevennen min. Så vi har en tendens til å skravle oss bort.

Dere skal markere 25-årsjubileet til Shimmering Warm and Bright, for den var gjennombruddet. Men den største salgssuksessen dere hadde var oppfølgeren Magic Box.

– Sier du det? Ja, jeg liker den platen veldig godt og trives med å synge sanger fra den. Det jeg husker best med den platen er vi måtte vente lenge før vi kunne gi den ut. Den kom jo ut hele fire år etter Shimmering Warm and Bright. Dette skyldtes plateselskapet i holdt på å bygge opp en ny label de skulle gi oss ut på. Og det tok tid.

Å måtte reise rundt å promotere låter man skrev for 2-3 år siden var lite inspirerende, ifølge Anneli. – Men musikken på platen var veldig bra, den har noen virkelig fine sanger. Særlig Bombay.

Det er der du synger din hyllest til produsent Jah Wobble?

– Ja, wobbeli wobb. Ha ha, han skjønte det aldri. Men det var fantastisk å jobbe med ham som produsent.

I den perioden sang du også på hans prosjekt Jah Wobble’s Invaders of the Heart hvor du sang på en vanvittig vakker låt kalt Becoming More Like God.

– Ja det stemmer. Jeg har fortsatt mye kontakt med gitarist Justin Adams som også var med på den platen. Jah Wobble har jeg nesten ingen kontakt med. Vi har mailet litt av og til. Kanskje jeg skal maile ham den nye platen min?

– Vår A-ha-plate


Jeg fant andreplaten til Bel Canto, Birds of Passage, på vinyl på en platebar i San Francisco nylig. Det er min favoritt med dere, men jeg leste til min fortvilelse i et intervju at du ikke liker den platen noe særlig.

– Å nei, det var ikke det musikalske det gikk på. Det var omstendighetene rundt hele utgivelsen som gjør at jeg i dag har vanskelig for å høre på den. Det var gnisninger internt i bandet, vi var dritleie av å subbe rundt i Brussel og vi ville hjem alle sammen. Platen ble spilt inn i Daylight studio, men vi hadde ironisk nok kun råd til å bruke studioet om natten. Og der stod jeg klokken tre på morgenen og sang og måtte bare levere. I dag kan man jo sitte i hjemmestudio og gjøre dette. Det er en helt annen tid.

Bel Canto var på denne tiden en trio, med Geir Jenssen som grunnla bandet sammen med Nils og Anneli. Under turneen for å promotere platen annonserer Jenssen at han ikke vil mer, og forlater bandet. – Den platen er egentlig vår A-ha-plate, sier Anneli.

Ha ha! Det er en glimrende beskrivelse. Hver gang A-ha skal promotere en plate, så snakker de stort sett om hvor misfornøyde de er med den.

– Det var litt sånn for oss også. Det var mye gnisninger i bandet og det var tydelig at Geir ville noe helt annet enn Nils og meg. Jeg pleier å si det til folk: Been there, done that. Jeg vet hvordan det er å være i band.

Bel Canto

Originalbesetningen av Bel Canto. Fra venstre: Nils Johansen, Anneli Drecker og Geir Jenssen. Foto: annelidrecker.no


Per Eirik


Bel Canto reiste hjem til Norge og endte opp i Oslo. Nils gikk på Bjørknes for å forbedre karakterene fra videregående (ifølge Anneli var karakterene allerede ”dritbra”), mens Anneli forsøkte seg på en kunstnerutdannelse. En dag traff Anneli nå avdøde Per Eirik Johansen på en bar. Johansen regnes som en av de viktigste artistutviklerne i Norge på 90- og 2000-tallet og tok også Lene Marlin og Sondre Lerche under sine vinger.

Han mente Bel Canto burde fortsette som duo, med Nils og Anneli. – Det er takket være ham at Shimmering Warm and Bright ble en realitet.

Det er først nylig det har gått opp for meg hvor utrolig fin åpningslåten på den platen er, Unicorn.

– Å, ja! Jeg elsker Unicorn. Den er fin! Vi hadde også en storkrangel med det gamle plateselskapet rundt den låten, ha ha. Crammed Discs ville ha et helt annet lydbilde enn det vi ønsket. Da vi lagde demoene til de to første platene hadde vi masse klang og reverb på. Da den franske produsenten var ferdig med låtene våre var lydbildet et helt annet. Et stort rom for ham var en bakgård for oss. Så vi fikk ikke det store lydbildet vi ønsket oss.

Arbeidet med Shimmering Warm and Bright foregikk i Oslo. Crammed Discs kom for å høre hvordan det gikk. Bel Canto og tekniker Ulf Holand satte på Unicorn. – Og den har jo bøttevis med klang, og når vi da stopper låten midt i tar det jævlig lang tid før lyden ebber ut. Da sitter representanten fra Crammed der og sier ”Are you really going to use that much reverb?!?” Nils og jeg snur oss og sier: ”Yes we are! And we are finished with you!” Ha ha!

Shimmering Warm and Bright kom ut i 1992 og ble en salgsmessig og kritikermessig suksess. Bel Cantos karriere fortsatte over de neste ti årene, med foreløpig siste utgivelse i 2002.

Nådde dere de kunstneriske målene dere hadde med Bel Canto? Er du fornøyd med måten dere sluttet på?

– Jeg tror ingen artister eller band som blir spurt det spørsmålet vil svare at de er fornøyd. Det er alltid noen som har gjort det større og bedre enn deg, og en angrer alltid på mulighetene man ikke grep. Spesielt jeg, for jeg hadde mange muligheter til å samarbeide med folk og gjøre gjesteopptredener. Og da var jeg så idiot at jeg sa nei til det meste. Det kunne nok åpnet mange dører for oss.



– Det var The Corrs og oss


Anneli sier at det at de var så sure på plateselskapet i USA da de gjorde promo for Magic Box er noe hun skulle hatt ugjort. – Plateselskapet hadde to artister i USA, oss og The Corrs, som da var på vei oppover. Og siden de var blide og hyggelige, og vi var sure, satset de mer på The Corrs, ha ha.

Musikalsk sett er det lite hun angrer på. – Det er mer det at Nils og jeg skulle vært flinkere til å lære oss sjargongen og vært litt mer ydmyke, spesielt når det gjelder satsingen i USA. Og når jeg tenker tilbake i dag på alle de produsenter og artister som ga meg en papirlapp med telefonnummer og kontaktinformasjon som jeg bare mistet... I dag er jo alt sånn mye lettere på grunn av Facebook og slike tjenester.

En annen ting Anneli synes er litt synd er at bandet ramlet mellom to stoler. – Vi var ikke spesielle nok til å bli et spesielt kultband. Samtidig var vi ikke pop nok til å bli et stort popband. Selv om både Nils og jeg elsker den gode poplåten. Kanskje hvis vi hadde vært på et annet selskap… jeg vet rett og slett ikke. Og sånn som jeg tenker nå, slik tenker alle band i anfall av etterpåklokskap.

Egen sound


Den musikalske arven etter Bel Canto er hun i midlertid veldig fornøyd med. – Låtene står seg bra den dag i dag. Det er mye bra der. Og ikke minst er det artig å oppleve at de blir gjenoppdaget av den oppvoksende generasjon av musikere. En periode er lydbildet vårt umoderne, men så kommer det tilbake. Slik er det alltid. I dag er artistene langt mer åpne rundt lydbildet sitt. For eksempel er det mange som lager et åttitalls lydbilde med hensikt i dag.

Revelation coverVi begynner å snakke om det å lage musikk nå, kontra det å lage musikk på den tiden Bel Canto startet. – Man var kanskje mye mer dedikert før, sier Anneli. – Nils hadde en Yahama DX7, som var en svindyr synth til 30 000. Og vi måtte konstruere lydbildet selv. I dag kan ungdommen sitte på rommet sitt og lage musikken akkurat slik de ønsker det. Det er mye enklere. Og det er bra, for all del! Men før hadde hvert band og hver artist sin egen sound. Det er enkelte som har det i dag også, men det er mye vanskeligere å få til i dag enn da vi startet, nettopp fordi alt er tilgjengelig.

Når det gjelder egenartet sound har i hvert fall ikke Anneli Drecker noe å bekymre seg for. Det er ingen problem å høre at det nye albumet er laget av og med henne. Platen Revelation for Personal Use er ute akkurat nå på Rune Grammofon.

Bel Canto spiller på Øya onsdag 9. august.