Britiske The Horrors slapp for en ukes tid siden sitt femte studioalbum, treffende nok kalt 'V' (uttales 'five'). Siden bandets spede begynnelse i 2005 har guttene utforsket mange forskjellige sjangre, fra gotisk postpunk på debutskiva 'Strange house' (2007) til psykedelisk elektronika på 'Skying' (2011) og shoegazing drømmepop på 'Luminous' (2014).

Nå, ti år etter debutalbumet, har bandet kommet full circle, og har sluppet et album som inneholder det beste av alle elementene de tidligere har eksperimentert med. Vi satte oss ned med guttene i studioet deres, The Church Studios i London, hvor de kunne fortelle at dette er det første albumet siden de begynte hvor de har hatt tid til å reflektere over alt de har opplevd.

- Vi har ikke egentlig stoppet siden vi startet i 2007, forteller bassist Rhys Webb tankefullt, - vi ante ikke hva slags ferd det var vi bega oss ut på. Vi bare koste oss med å spille små lokale konserter, og så endte vi opp med å spille inn et album, og det var ikke planlagt i det hele tatt. Etter det stoppet vi ikke - og vi nøt det å ikke stoppe veldig lenge.



Han forteller at etter fjerdealbumet innså de at det kanskje var på tide å ta en pust i bakken. Alt hadde blitt rutine og de hadde begynt å miste entusiasmen rundt bandet som de hadde i begynnelsen. Det var på tide å få ny energi, og å finne tilbake til gleden ved å spille musikk. >Vi hadde vært i samme studio i fem-sju… vet ikke hvor mange år, forteller Rhys og rister litt forvirret på hodet, - det er litt av problemet, alt bare blander seg sammen til én stor blubb. Der har du albumcoveret vårt, hahah! Flirer han, og referer til coveret på 'V', en stor rosa klump som inneholder ansiktene til bandmedlemmene. Vokalist Faris Badwan mener at det representerer bandet perfekt, - Det er en massiv blubb. Et femhodet monster.

Men fri fra bandet, dét tok de likevel ikke. Fri-året de unnet seg ble brukt på å skrive ny musikk og å jobbe med The Horrors. Å skrive har ikke blitt lettere med årene, mener Faris, som forteller at de alltid prøver å finne nye ting å skrive om. Etter tre-fire album er det lett å begynne å gjenta seg selv. Rhys nikker, - Vi hører på noe vi nettopp har skrevet og tenker "Hmm.. gjorde vi ikke dette for 4 år siden?". - Men heldigvis er det mange øyeblikk på denne skrive som gjorde oss akkurat like oppglødde over musikk som 'Still Life'. 'Sheena Is a Parasite' og 'Sea Within a Sea' gjorde i starten. De spontane øyeblikkene hvor en låt blir til i løpet av et par timer, og ingen stopper og tenker underveis, og alle elsker sluttresultatet… Vi har fortsatt de øyeblikkene!

- Jeg kunne godt tenke meg å spille de eldste låtene igjen, funderer Faris, - vi har jo ikke spilt dem siden 2010. Sangstilen er så annerledes at jeg vet faktisk ikke engang om jeg ville klart å synge dem nå, flirer han mens Rhys gliser med, - Den Faris’en har sprunget over alle åser.

Fremgangsmåten når de spiller inn nye album har ikke forandret seg de siste ti årene, i følge Faris:

- Vi tenker veldig lite på hvor vi er på vei under prosessen. Folk spør alltid om vi planlegger retningen til et nytt album før vi spiller det inn, men det kommer bare et point underveis hvor vi oppdager at skiva holder på å ta form og blir det den til slutt ender opp som.



Dermed har musikken fått flyte relativt fritt i de retningene den selv har villet gå, med en interessant sjangerhopping som resultat. Til tross for dette, har det aldri vært noen tvil om at det er The Horrors man hører på. Det er umiskjennelig The Horrors.

- Det er fordi vi er umiskjennelig The Horrors, gliser Rhys. - Men det er litt viktig, fordi selv om vi alltid vil pushe og utfordre oss selv… Altså, hadde vi plutselig hørtes ut som et country-band eller sinnsykt norsk black metal, så hadde det blitt helt feil. Det hadde blitt falskt. Vi er The Horrors på godt og vondt, med den dårlige timingen og den rå spillingen og de gale notene, vi er det vi er.


'V' er ute nå.