Britiske Enter Shikari er for tiden på en stor verdensturné hvor Danmark dessverre er nærmeste stopp for nordmenn, vi tok en prat med bandet i dagene før det hele braket løs. Vokalist Rou Reynolds hadde vært begravet i programmering av showet i flere døgn da han dukket opp for luft og en prat med Musikknyheters utsendte, og det var en blek men fattet Rou som smilende takket for distraksjonen.

Bandet slapp for en måneds tid siden sitt nyeste album 'The Spark', til generelt gode anmeldelser. Bandet, som i alle år har blitt sett på som bråkmakere, og sinte skrikebøtter har etter noen personlig tøffe år tonet ned sinnet og fokusert tankene. Resultatet er et album som ikke bare er deres desidert mest modne album til dags dato, men også et album som takler temmelig tunge temaer som depresjon og angst, tap av nære og kjære, og selvsagt også politikk. De ER jo fortsatt Enter Shikari!

- Jeg forventet nesten mer pepper fra anmeldere, gliser Rou under et vell av bustete blondt hår, - men hele den greia med at de klager på mangelen av breakdowns og skriking og harde partier, det har vi fått på hvert eneste album vi har sluppet!



Han forteller at bandet rett og slett er lei av å bli stemplet som bråkmakere av media, som om de hører hjemme i ghettoen og bare betyr trøbbel. Han mener at alle som har fulgt bandet ordentlig siden starten vet at de alltid har vært mangefasetterte med røtter i mange sjangre. Folk har gjerne hørt bare singlene eller har sett bandet live og forbinder intensiteten de opplever der med musikken.

- Til og med på det første albumet vårt hadde vi låter som 'Adieu' og 'Today Won’t Go Down in History', den siden av oss har alltid vært der, minner Rou om, - så nå har vi forhåpentligvis mistet de som ønsker at vi bare skal være et metalcore-band. De har sikkert gått lei av å gå rundt og si "uuuugh", haha. De har stønnet seg selv tomme og har null interesse av oss lenger. Og så må man minne seg selv på at negative anmeldere ikke har større verdi enn noen andre som lytter på plata.

- Vi har fått mye mer selvtillit de siste to årene, legger han til, - også for meg personlig, som sanger og låtskriver. Tidligere har vi prøvd å klemme inn så mange ekstreme elementer som mulig på én gang, så denne gangen prøvde vi å være mye mer fokusert og å få melodiene i front.

Dermed blir også konsertene en ny og frisk opplevelse for gutta som etterhvert har holdt på i nesten 20 år! Rou forteller at han gleder seg enormt til å spille de nye låtene live, spesielt 'Airfield', som han føler kommer til å bli noe helt spesielt live. Men det han er aller mest oppspilt ved tanken på, er akkordene fra 'The Spark' og 'The Embers', som er som skapt til å gå på og av scena til.

- Jeg gleder meg så helt vanvittig til akkurat det, ler han henrykt, det er noe med den akkord-sekvensen som bare ødelegger meg - på beste mulige måte. Jeg kommer til å le eller gråte når det skjer tror jeg. Begge deler på en gang.



Og selv om bandet ikke besøker Norge på denne turnéen, forsikrer Rou oss om at han har gode minner fra tidligere turer og har veldig lyst til å komme tilbake.

- Vi har dessverre ikke så stor fanskare der, og det gjør det vanskelig å få tatt turen på sånne storproduksjons-turnéer som denne, forteller han. - Men det betyr ikke at vi ikke kommer tilbake ved en senere anledning, vi må bare ta det en gang vi har en noe mindre produksjon.

Han forteller at manageren til bandet er bergensk, så bandet har vært på besøk der flere ganger også.

- Norge er seriøst et av veldig få steder i verden hvor jeg ikke har noe imot å måtte kjøre i timesvis for å komme frem fordi det er så fantastisk vakkert utenfor vinduet uansett hvor man ser.

En såpass lang turné som bandet nå har foran seg, kan likevel være tøff for hvem som helst. Rou forteller at hans overlevelsesmekanisme underveis er å passe på at han får litt alenetid innimellom, enten det er å gjemme seg bort i turnébussen og lese, eller å gå lange turer for seg selv for å samle tankene og koble av.

Rou har de siste årene vært en forkjemper for åpenhet rundt mental helse med spesielt fokus på angst, hvilket han personlig har slitt voldsomt med. 2015 var et veldig vanskelig år for ham, og midt oppe i alt sammen måtte han turnére videre, og hadde liten lyst til å avlyse konserter og festivaler. Han sov ikke, og søvnmangelen gjorde at angsten tok over totalt. Angsten på sin side førte videre til depresjon og tvangstanker, og alt ble til en eneste stor smørje. Men samtidig følte han at det eneste stedet han slapp unna alt sammen, ironisk nok, var på scenen. Der koblet han av. Så det som ga ham utmattelse, insomnia og angst var å være på turné, men samtidig var det å være på scena det enest som fikk ham til å slappe av.

- Det er et rart paradoks, smiler han tankefult. - Det ble et elsk/hat forhold.



Siden den gang har han fått hjelp og er nå på et mye bedre sted mentalt. Han har lært seg å takle presset og intensiteten turnéene medfører seg, og har lært seg å sette ord på det han føler og tenker.

- Jeg er nok en ganske sånn stereotyp mann som ikke tar seg tid til egenpleie. Jeg ble aldri lært det som barn. Ingen snakket om bevissthet rund mental helse heller, så jeg visste ikke engang hva angst var før jeg var midt i tjueåra. Det er jo galskap! Man trodde bare man var rar og alene og den eneste som hadde disse problemene i hele verden.

I kjølvannet av Rous åpenhet rundt dette har mange stått frem med sine egne problemer. Ungdommer som kanskje heller ikke skjønte hva som skjedde med dem, hvorfor de følte som de gjorde og slet med hverdagen. Dermed har Rou nærmest blitt hyllet som et forbilde og en helt, og dette får ham til å stusse litt.

- Folk snakker om det at kjendiser står frem med mentale lidelser som en beundringsverdig ting, men for meg, da alt gikk til helvete og jeg begynte å twitre om det, så var det et rop om hjelp! Det var bare meg som desperat trengte å vite "Har noen andre noensinne følt seg sånn? Fordi… jeg føler meg sånn". Han ler litt beskjemmet, - det var nesten en egoistisk ting i utgangspunktet, men så endte det opp med å hjelpe andre folk på veien.

Han føler det er det som er så fantastisk med mellommenneskelig kontakt, hvis vi bare er ærlige med hverandre, og fortsetter å være åpne om slike ting, så vil stigmaet rund mentale lidelser oppløses.

- Da kommer vi alle til å være på et mye bedre sted, hvis vi bare kan snakke oppriktig om hvordan vi føler oss og hva vi går gjennom. Bare snakk med noen. Det hjelper.