Foto: Frode Fjerdingstad

Sverre Knudsen har drevet med musikk siden slutten av 70-tallet. Først med The Aller Værste!, så med Løver og Tigre, før han fortsatte med The Beste. Etter The Beste, konsentrerte Knudsen seg mest om å skrive bøker og manus i en periode. Sverre Knudsen har fått Spellemannsprisen to ganger. Først med TAV! i 1980 for plata Materialtretthet, og så i 2017 i kategorien «Årets tekstforfatter» for plata Vi. Knudsen har gitt ut tre soloplater, La det brenne (2009), Vi (2017) og Gud (2018). Vi og Gud, er to deler av en plate-trilogi, der del tre er på planleggingsstadiet. Da Sverre Knudsen ga ut Gud tidligere i år, kom han samtidig med en 42 minutter lang video og en pamflett med tittelen «Frie og reptile - norsk rasisme 2018». Pamfletten skapte en del debatt både i sosiale medier og i avisene. Musikknyheter gjorde et Skype-intervju med Sverre Knudsen. Under det timelange intervjuet snakket vi litt om politikk og mye om musikk. Vi snakket om plate-trilogien som sannsynligvis fullføres neste høst, og vi var også så vidt innom tiden i The Aller Værste!


Nå skal dette intervjuet først og fremst handle om musikk, men først: Hvordan var det å være i medias søkelys i noen hektiske dager og uker i forbindelse med utgivelsen av pamfletten?

- Det har vært interessant. Det som er veldig spesielt med det er at det har vært så forskjellig respons. Det har vært mye meldinger og likes på Facebook og meldinger på mail som har vært veldig positivt og fint. Så er det Facebook-diskusjonen, som har vært masete og litt absurd. Det er jo Kjetil Rolness sin lille andedam, og der kan han benytte seg av de metodene han er kjent for, og som jeg har omtalt i pamfletten. Det er mye sur ironi, løgn og fordreide fakta. Han følger den oppskriften at hvis noen angriper ham, så plukker han ut noen løsrevne setninger og argumenterer mot det og forsøker å latterliggjøre motstanderen. Så får ham med seg sine tilhengere som fortsetter i samme stil. Det er surrealistisk å se. Jeg hadde forventet noe sånt, men det som overrasker meg er hvor svak Rolness er, hvor mye feil han sier, hvor mye han bløffer og hvor mye han manipulerer. Men det holder tydeligvis i det lukkede forumet der. Der har han knallhard disiplin og klarer å holde en slags kontroll. Selv om han var skikkelig ute å kjøre det første døgnet av ”debatten” om «Frie og reptile».

- Bernt Hagtvet slakta meg uten å ha lest pamfletten, mens blant annet Marianne Solberg og Rune Berglund Steen har hatt innlegg som plukker Hagtvets surrete argumentasjon fra hverandre. Jeg lurer stadig på hvordan dette vil se ut om 10, 20 og 50 år. Det virker som om det media får med seg i stor grad er overflaten av det som skjer i debattene på f.eks. Facebook. Noe som er helt naturlig siden det er så sinnssykt mye som skrives i slike fora hver dag. Men uansett blir alt så fragmentert at det er vanskelig å gripe fatt i hva som egentlig er tidsånden i dag, og hvordan den utvikler seg. Det er noe av grunnen til at jeg skrev pamfletten.

Du hadde sikkert regnet med reaksjoner, men har du på noe tidspunkt angret på at du kom ut med pamfletten?

- Neida, det har jeg ikke. Jeg hadde forventet reaksjoner, og jeg hadde forventa bråk fra Facebook-høyre. Alt i alt er jeg først og fremst glad for utrolig mange positive tilbakemeldinger, to uker på toppen av Tronsmos bestselgerliste og noen veldig fine anmeldelser.

Er dette med at du kommer med politiske utspill noe som frister til gjentagelse?

- Jeg gjør stort sett det jeg må gjøre. Jeg holder på og pusler med mitt og så blir det til et eller annet som jeg ikke er helt sikker på hva er før det er ferdig. Det føles veldig bra å ha gjort dette – hele prosjektet Gud; også det å ha skrevet en såpass omfattende politisk tekst. Det føles som om jeg har erobret et – for meg – nytt domene. Det gir større muligheter i framtiden – uten at jeg ennå vet nøyaktig hva eller hvordan. Akkurat nå lager jeg en ny skive og nå prøver jeg å ikke være fullt så fokusert på politikk og samfunnsproblemer. Jeg har ikke ambisjoner om å lage en oppfølger eller noe til pamfletten. Jeg skal lage en ny skive og en ny video, det er det jeg tenker på nå. Men vi lever i en tid med store politiske og sosiale omveltninger, og det preger nok alt jeg gjør.

På hvilket tidspunkt fant du ut at du skulle lage både plate, pamflett og video?

- Det kom etter hvert. Det ene tok det andre. Det begynte med at jeg skulle lage en ny skive, og Lasse foreslo at det bare skulle være en låt på skiva. Jeg var skeptisk før jeg begynte å jobbe med det, men da jeg først kom i gang vokste denne helheten fram både musikalsk og tekstmessig i løpet av høsten. Jeg begynte å jobbe med video – for det fungerte så bra på Vi at jeg ville følge det opp. Mens Lasse og jeg miksa, la på sang og gjestemusikere, og jeg samtidig fikk tekstene endelig på plass merket jeg at det burde være med en ting til her. Noe mer jeg burde ha skrevet. Først tenkte jeg på et vedlegg til skiva med bakgrunnsinformasjon, så utvida det seg. Til slutt tok det helt av, slukte nesten all tiden til videoklipping, og ble en hel liten bok. Men jeg er glad for at pamfletten ble som den ble.

Før du startet med Vi, visste du at den skulle bli første del av en trilogi da?

- La det brenne ble laget veldig på sparket og det gikk ganske kjapt å få den ferdig. Etter selvbiografien i 2015 fikk jeg veldig lyst til å jobbe med musikk igjen, men visste at jeg måtte sette meg inn i ny teknologi, nye innspillingsteknikker, loops, sampling og synther. Jeg har jobbet noe med midi tidligere – Lasse Myrvold og jeg lagde et veldig triphop-inspirert prosjekt på midten av 90-tallet, men det ble med en del skisser. Jeg visste det var mye å ta igjen – i tillegg til å lytte meg grundigere inn i dagens pop og avant-pop, så jeg satte av to år der jeg prøvde å ha minst mulig annet å drive med. Etter halvannet år tok jeg kontakt med Lasse Marhaug med noen ganske gjennomarbeidede skisser, og det funket utrolig bra med en gang. Han fikk temmelig frie hender og satte et markant preg på alt sammen. På en måte var det som om jeg ble dratt det siste, viktige stykket inn i et nytt musikalsk landskap. Plata var ikke utgitt en gang før jeg hadde spurt om Lasse ville være med på to skiver til. Å lage Gud ble en ganske annerledes prosess, men like spennende. Det er flere gjestemusikere med og jeg føler meg utrolig privilegert som får jobbe og kommunisere med alle disse folka.

La det brenne kom ut i 2009, og er mer tradisjonell i formen enn de to siste platene. Med det i bakhodet: Hva skjedde med deg på de 8-9 årene etter La det brenne, musikalsk sett?

- Det jeg driver med er popmusikk, forenklet sagt. Jeg opplever at å skape en hvilken som helst form for kunst er en dialog med samtiden. Både politisk og sosialt og teknologisk, men også rent faglig innen den sjangeren man holder på med. Jeg har alltid hatt lett for å komme inn i samtidens popmusikk – i utvidet forstand - og føle at jeg får med meg hva som skjer. Da jeg jobbet med La det brenne, hørte jeg mye på dubstep og triphop, men også på alle mulige former for samtidig pop. Det var mye bra, men jeg fant vel egentlig ikke min egen plass i samtidens sound i den perioden. Men da jeg begynte å jobbe med Vi opplevde jeg umiddelbart at det skjedde mye nytt i krysningen mellom Hip Hop og «gutteromsprodusenter». Mange engelske, men også folk som Arca og Oneohtrix Point Never, flere av de som produserer for de store hip hop-erne. Jeg liker krysningen mellom hip hopens pop og litt sære elektroniske ting. Det følte jeg meg nær beslektet med, og følte at jeg kunne dykke ned i dette omfattende og vanskelig definerbare feltet; kanskje det er snakk om et sound eller bare ganske enkelt en holdning til hvordan lage, arrangere og produsere musikk. Jeg er stor fan av f.eks. King Krule. BJ Burton og Yves Tumor som jeg oppfatter som å befinne seg i det samme landskapet. Det var de to årene med Vi som brakte meg dit, ikke minst den siste tiden sammen med Lasse Marhaug. Det var en lang reise for å komme på plass, og det var mye derfor jeg ville lage to skiver til når jeg først hadde kommet meg hit.


Tekstmessig sett er Gud en ganske mørk plate. Fins det noe håp i Gud?

- Håpet i Gud ligger vel kanskje mest i humoren. Hele greia er gjennomsyra av svart humor. Jeg prøver vel å si noe sånn som at det som skjer rundt oss nå er ikke så bra, nå må vi snart gjøre noe. Vi kan da ikke la drittsekkene vinne? Jeg mener at det er en trassighet og motstand i albumet. Og at det ligger et håp i denne fandenivoldske energien.

Kan du si litt om tekstlinjen «Husker noen gutten på stranden?/Med hele kloden hvilende mot pannen».

- Det er jo det bildet av den døde flyktninggutten med hodet i sanden. Det bildet som etter hvert ble så hetset av høyresiden fordi det visstnok var så banalt og romantisk. Men vi må aldri glemme ham. Selv om det er sentimentalt så må vi holde det bildet høyt. Jeg skriver jo i en poetisk form, men dette er en veldig konkret beskrivelse av et konkret bilde av et barn som ligger død på stranden.

Er den nye måten å lage musikk på så tiltalende at det ikke frister å gå tilbake til å lage musikk med mer tradisjonelle instrumenter?

- Det har egentlig ikke så mye med teknikken å gjøre. Det går an å lage denne formen for moderne popmusikk med et trekkspill, en bongo-tromme og en mixer med bass og diskant. Det går an å lage den med hva som helst. Men etter disse tre skivene har jeg lyst å lage en skive på den gamle måten, der jeg setter sammen et band, øver med bandet og lager en skive med bandet. Det tenker jeg i hvert fall nå, men det er lenge til, så vi får se hva det blir til. Alle mine planer er svært fleksible.

Vil det konseptet du jobber innenfor nå gjøre det vanskelig å spille stoff fra de tre platene live? Har du i det hele tatt tenkt på å spille materialet live?

- Jeg har tenkt på det. Lasse har sagt at vi kanskje kunne gjøre en greie sammen live en gang, og det hadde vært utrolig spennende, men samtidig skummelt. Sånn som jeg tenker akkurat nå, blir det neppe noe på i hvert fall to år. Jeg har planer om to skiver til, og de vil ta minst så lang tid. Å øve inn et band er en omfattende jobb, samtidig som jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg vil at dette bandet skal låte ennå. Det må jeg teste ut litt mer først. Med det konseptet jeg har nå, kan jeg ha små arrangementer hvor jeg spiller skiva, viser video og prater litt. Og kanskje selger pamflett. Jeg gjør jo noen små stunt i live-verdenen, men noe band er det ikke.

Hvor langt har du kommet i arbeidet med den neste plata?

- Jeg har massevis av skisser. Jeg håper jeg kan jobbe i to måneder med nytt stoff og etter de to månedene håper jeg at jeg vet hvor jeg skal.

Finnes det noe tema eller konsept for plata?

- Både Vi og Gud har jo et slags samlende konsept. At den første plata i trilogien skulle hete Vi kom sent i prosessen, fordi jeg oppdaget at så mange av tekstene kretset rundt temaet. Hva er det som gjør oss til et «vi» og hvordan vil fremtidige generasjoner se på begrepet «vi»? Det var heller ikke planlagt at Gud skulle være så konkret politisk, men det ble sånn. Det neste albumet har jeg tenkt at skal bli mye mer personlig, men det er ikke godt å si ennå. Jeg kommer til å skisse og fomle og prøve og feile til jeg finner det samlende grepet. Akkurat hva det blir er ikke lett å si. Det er en eller annen følelse av helhet som inneholder både tekst, musikk og sound. Poenget er at jeg ikke tenker så mye konkret i øyeblikket, for jeg vet at det tar den veien det tar, jeg har aldri klare planer. Jeg driver mye med ”post-synopsis”, det vil si at jeg forklarer hva jeg hadde tenkt å gjøre etterpå. Med Vi følte jeg at jeg tråkket opp en nye vei, og så jobba jeg videre langs den veien på Gud. På den tredje skiva forlater jeg kanskje denne veien og forsvinner inn i mørke skauen.

La oss gå tilbake i tid. Hvordan var den turnéen som dere i TAV! hadde sammen med Kjøtt og De Press i Polen i 1981? Dette var jo flere år før jernteppet falt.

- Det var en veldig spennende turné som fant sted sommeren 81. Det var noen av de samme folkene som var involvert i Rock mot rasisme-turneen som også jobbet med fagbevegelsen Solidaritet og Lech Walesa i Polen. Tre norske band skulle komme til Polen og spille for Solidaritet i forskjellige sammenhenger. Ingen tjente noe på det, tror jeg, i hvert fall ikke vi som spilte i de tre bandene. Hele greia var en slags gave til Solidaritet. Det var spennende og veldig interessant å være til stede og merke at ting var i ferd med å skje. Det var et land i forandring og vi møtte mennesker med et håp om bedre tider.

En ser ofte nevnt de tre bandene i sammenheng, som en del av en slags bølge, men hadde dere noe kontakt eller samarbeid?

- Vi var venner og spilte av og til på de samme stedene. Jeg gikk og hørte på de andre når jeg hadde mulighet, men vi gjorde ikke mye sammen. Helge Gaarder hadde f.eks. mange prosjekt gående, men ingen av oss var med på de prosjektene, så vi var ikke så tette. Jeg jobba en del med Andrej Nebb i -86-87, vi testa ut et nytt band som aldri ble noe av og lagde noen låter sammen. Jeg spilte to av dem inn på The Bestes BlåttHan har kontroll og En og en.

Hvis man kan si at de tre nevnte bandene var en del av en bølge og et miljø, vil du si at dagens musikkmiljø til sammenligning er mer fragmentert nå enn den gang?

- På én måte er det mer fragmentert, men for eksempel rundt Kafé Hærverk og Blå skjer det stadig spennende ting. Musikere som driver med beslektede former for musikk innen avant-pop, impro, jazz og støymusikk. En del av dem går igjen i mange sammenhenger, men det er utrolig mange forgreninger og utvekster som jeg bare kjenner overflatisk til. For meg er det veldig spennende og inspirerende å se hvor mye liv og energi det er blant disse musikerne.


Er det noen navn eller artister som du vil nevne fra det miljøet?

- Jeg vet ikke om det kan kalles et konkret miljø; dette er først og fremst slik jeg oppfatter det. Og jeg oppfatter Jenny Hval som en viktig person; hun gjør stadig spennende ting sammen med sin medprodusent Lasse Marhaug. Hun er langt mer anerkjent internasjonalt sett enn i Norge. Hun spiller blant annet med Håvard Volden i minst to sammenhenger, og han spiller også gitar i et veldig fint band som heter Moon Relay. Den andre gitaristen i Moon Relay, Daniel Grønvold, varmet opp for meg på min release for Gud på Blå, med støyende sologitar. Lasse Marhaug jobber med masse spennende folk. Det bandet som heter MoE med Guro Moe, er virkelig verd å høre på. Og det er massevis av beslektede band og ikke minst enkeltprosjekter. Noen når heldigvis større publikum, også internasjonalt sett. Som f.eks. Supersilent og Helge Steen. Helge produserer forresten Susanna Wallumrød, som lager nydelige ting.

- På Smalltown Supersound, som har gitt ut mine skiver, finnes også Lindstrøm og Bjørn Torske. Og Carmen Villain. Og masse annet spennende. I tillegg til dette føler jeg at en del av de yngre hip hop-erne er åpen for annen musikk enn det de spiller selv. MYRA, som sang på Gud, er en del av et spennende hip hop-miljø i Bergen med mange veldig bra folk. Ikke minst Lars Vaular. Bandet Broen er også spennende. Anja Lauvdal, som spiller på min skive og i mange andre sammenhenger, spiller keyboard i Broen. Den største forskjellen mellom nå og 1980 er kanskje at det nå er en veldig flytende overgang mellom undergrunn og «overgrunn».

Når regner du med at den neste plata kommer?

- Tanken er at den skal komme neste høst, men det er ingenting som er sikkert. Jeg er heldigvis uavhengig, og har ingen forpliktelser i forhold til plateselskap eller forlag så den kommer når jeg synes den er klar.



Les vår anmeldelse av Gud her.