Foto: Tord Øverland Knudsen

Oslo-bandet Spielbergs består av Christian Løvhaug på trommer, Mads Baklien på vokal og gitar og Stian Brennskag på bass og vokal. De slapp nettopp sitt debutalbum This is Not the End. Albumet har høstet gode kritikker, ikke bare innenlands, men også i utenlandske publikasjoner som Pitchfork og NME. De spilte en fin konsert på Trondheim Calling på releasedatoen (1.februar) for plata, og de spiller på Revolver kommende lørdag. De skal videre ut på turné til England denne måneden. Musikknyheter snakket med de tre medlemmene dagen etter konserten på Trondheim Calling.



Hvordan er dere fornøyd med konserten i går?
- Det var en kjempebra start på turnéen! Mye folk og bra stemning. Vi hadde også bra forhold oppå scenen.

Jeg la ellers merke til at dere hadde en ekstra mann på keyboard. Hvem er det?
- Det er han som driver Furuberget plateselskap sammen med André Lersveen. Han heter Ole Torstein Hovig. Det var de som signa oss først, sånn at vi fikk gitt ut de første låtene her i Norge. Han blir med på turneen på keyboard, og har blitt fast live-mann. Han skal fylle ut lydbildet og sikre overganger bl.a. Vi skulle gjerne hatt med en gitarist til, men det blir vanskelig økonomisk.

Vi som skriver om musikk er ofte opptatt av å plassere musikk og artister i båser. Dere har blitt satt i veldig mange forskjellige båser. Musikken deres har blitt kategorisert som powerpop, indie og hardcore bl.a. Syns dere det er en styrke at dere er vanskelig å plassere?
- Vi vil ikke bli plassert i noen bås, og vi er helt bevisste på å ha et variert uttrykk. NME satte oss i post-hardcore-båsen og det irriterer oss litt. Det er ren latskap, for vi har vel egentlig bare én låt som tenderer mot post-hardcore. Vi syns ellers det er en positiv ting at folk assosierer oss med mange forskjellige stilarter.

Dere skal jo turnere i et utvalg store byer i England og Skottland. Hvordan kom det i stand?
- Vi har en booking-agent i England som har satt opp turnéen for oss. Det kommer antagelig flere datoer der utover vårparten, vi skal bl.a. spille på The Great Escape. Vi har en engelsk label, så for dem er det naturlig å promotere oss mot England. Vi ser mot Tyskland og USA på sikt, for det er viktig for et band som oss å spille mye live. Vi ut å spille for å selge plater.

Siden jeg er stor fan av byen Liverpool, må jeg spørre: Hvorfor spiller dere ikke der?
Christian: - Jeg bodde i Liverpool sammen med Tord fra Wombats en periode. Det er både den jævligste og den beste byen i England. Jeg har blitt jaget ut av Everton Valley en søndag morra av tolvåringer som kasta stein på oss. Da var det bare å løpe. Flere ganger da vi tok flybussen gjennom Toxteth, var det masse kids som pælma stein på bussen vår. Visse steder gikk jeg ikke på kveldstid, men det er også den vakreste byen i form av vennlige folk. Det er store ytterpunkter. Folkene i Liverpool er, etter min erfaring, heller ikke så flinke på å støtte ny musikk. I første omgang er det ikke noen planer om å spille i Liverpool, men det kan jo bli etter hvert.

Dere hadde gått lei av å spille og turnere i de forrige bandene dere spilte i. Nå er dere i gang igjen. Hvordan føles det denne gangen?
Mads: - Vi har litt forskjellige følelser. Jeg er jo en av de som helst bare ville bodd i studio og lagd låter, men jeg er innstilt på å reise på turné nå som ting skjer. Ting er jo bedre lagt opp denne gangen. Så er det andre i bandet som kanskje liker å turnere bedre enn meg (latter).
Christian: - Det er jo viktig at vi legger til rette i større grad. Vi har booka billighotell så vi sover ordentlig, vi har fridager og space til å gjøre andre ting enn bare å spille og bo på hotell. Det er viktig at vi har det bra som mennesker, for vi vil ikke tilbake dit at vi hater musikk, sånn som det var en periode.
Mads: - Det var deilig å få en pause, for jeg har alltid spilt i band, men det var også deilig å starte opp igjen. Det var noe som mangla uten musikken. Det fine nå, er at det er mer fokus på at vi trives og at det er lystbetont å øve og lage musikk.

Lysten har tydeligvis kommet tilbake igjen?
- Ja, og det merkes på musikken. Vi har mer overskudd og skapelsesprosessen blir bedre. Vi har mye lavere skuldre nå.

Det var et svensk band for noen år siden som het Quit Your Dayjob. Er det der dere er? Satser dere alt, eller jobber dere ved siden av?
- Vi jobbe ved siden av for å få det til å gå rundt. Det som er den store forskjellen er at apparatet rundt er mye mer profesjonelt. Før gjorde vi nesten alt sjøl, men nå er ting lagt til rette for oss av folkene som jobber rundt oss.


Foto: Simen Skari.

Drømmen er å leve av musikk?
- Selvfølgelig er det det! Vi var på et foredrag med Bent Sæther i Motorpsycho. Han snakket om at han jobba med musikk på heltid og i en strukturert setting. Det høres deilig ut, men vi er realistiske og har vært i bransjen så lenge at vi vet hva som kreves. Vi går ikke rundt og drømmer om å bli store. Vi har en annen innstilling til dette enn da vi var 25. Vi kan si «Ok, så går det ikke, folk er ikke interessert. Neivel, men da har jeg jobben min og kan likevel fortsette å lage musikk». Vi har en mer avslappa holdning til det hele. Vi har forresten en plan om å gradvis gå over til blues (latter)! Det virker som det er en uunngåelig endestasjon å ende opp i tolvtakteren. Vi har tittelen på plata klar: «Sitte vondt i en god sofa!».

Neste helg spiller dere på Revolver. Hvordan er det å spille på en klubbscene i forhold til å spille på en bransjefestival?
- Det blir bra, da kan vi spille lengre sett og også spille de lengre, dronete låtene våre. Vi elsker band som Motorpsycho og Trail of Dead som bruker lange, dronete låter for å bryte opp og vise musikalsk bredde. Det vil vi også gjerne gjøre. Vi ER jo også de lange låtene. Vi tulla litt med labelen og sendte en fiktiv settliste med Familiar, McDonalds, Sleeper og alle de rolige låtene. De ble nok litt svette da. Det var gøy! (latter).

Hvem i bandet er det som skriver tekstene?
Mads: - Det er mest meg, men vi skriver jo tekster til våre egne låter. Det er jeg som har skrevet de fleste tekstene på plata.

Vil du si at det er noen rød tråd i tekstene?
Mads: - Det er jo mye meg, meg, meg (latter), men det handler litt om å være engstelig, og om hverdagsproblemer som blir veldig store.

En av låtene handler om å stikke av/flykte?
Mads: - Det er Distant Star. Den handler vel egentlig om at hvis jeg skal stikke vil jeg gjerne ha med meg noen. Jeg vil ikke stikke alene. Det er en konseptuell låt, der jeg starter med det nære og går lenger og lenger ut. Ellers er noen av tekstene basert på stream of consciousness.

Har dere låter klar til neste utgivelse?
- Vi har masse idéer, men akkurat nå har vi ikke tid til å sette oss ned og jobbe med dem. Det er viktig at vi får tid til å ikke stresse inn en andreskive. Da kan vi fort gå på en smell. Vi vil jo at neste skive skal bli enda bedre enn denne. Det tror jeg plateselskapet har forståelse for. Hvis vi sier «stopp», eller «dette trenger vi», så hører de på det.

Siden dere heter Spielbergs, har dere noen favorittfilmer av Steven Spielberg?
- E.T., Hook, Nærkontakt av tredje grad. Sistnevnte var filmen som inspirerte låten Ghost Boy, som vi kalte «Spielberg-låten» vår. Da vi aldri greide å bestemme oss for bandnavn, sa Tord Øverland Knudsen fra Wombats (produsent), at «hvorfor kan dere ikke bare kalle dere Spielbergs?». «Åja», tenkte vi, «kanskje det». Så da ble Spielbergs navnet vårt.



Spielbergs spiller på Revolver lørdag 9.2.


Les vår anmeldelse av debutalbumet til Spielbergs her