Fra debutsingelen «Lyset» (2015) til hans hittil siste «Tårnet» (2017), og ep-en «Før det blir for seint» (2016), har Kristian Kristensen blitt en av landets virkelig store karakteristiske stemmer.

Han reiste hjem til Harstad på gutterommet sitt hvor han fant inspirasjonen han trengte for å lage musikken som nå har blitt til hans første album. Han har prøvd å skrive med andre og testet ut forskjellige ting, men det har ikke funket for han, men når han kom hjem til nord og fikk sitte ensom på rommet sitt falt alt på plass.

Resultatet har blitt albumet «Kor vi ende» som slippes 29. mars. Det er Eivind Helgerød som har produsert albumet, og listen over stjernemusikere som har bidratt på albumet er lang. Gjermund Larsen, Gabrielle og Kristoffer Lo bare for å nevne noen.

Vi har tatt en prat med Kristian og ba han også sette opp sine topp 5-lister.

Endelig kommer debutalbumet. Hvorfor har det tatt så lang tid?

- Godt spørsmål. Jeg har ikke følt for å «gønne på» med å lage et helt album før. Kanskje ikke følt meg klar. For meg har det kanskje bare vært en modningsprosess. Når et helt album først skulle komme ut, ville jeg være sikker på at jeg har gjort mitt beste for å skape et nytt og fint lydbilde, en helhet som henger i hop men også at sangene kan stå sterkt alene. Derfor var det digg at jeg kunne sitte et halvt år alene på gutterommet og svette meg halvt ihjel mens jeg prøvde ut alt mulig, for å så sitte et halvt år til å svette meg halvt ihjel med produsenten som også var gira på å leke med sangene og lydbildet. Den balansegangen mellom å ha tid til å eksperimentere, men også ha en ca deadline har vært veldig digg her.


Hva handler «Kor vi ende» om?

- Masse! Du kan si at den røde tråden er selvgranskning og reflektering for året 2018. Den handler mye om frykt. Frykt for å bli avvist, for å feile, for det sosiale, for å miste kontroll, for å ikke ta vare på de jeg bryr meg, eksistensiell frykt, for å ikke være god nok, for å ende opp alene, og det meste er bunnet i dødsangst. Det er nesten som en session med selvterapi, tungt inspirert av Carl Jung, utrolig nok!


Hva gleder du deg mest til i forbindelse med å slippe albumet?

- Ajaj, så rart at det skjer nå! Det blir gøy å høre hva folk synes, og ikke minst prøve ut låtene live. Kanskje prøve å snu dem litt på hodet, krydre dem med noe rart... vi får se!


Det er mye fokus på singler og hits i disse streaming-tider. Tror du albumformatet overlever og har en fremtid?


- Ja, absolutt! Nettopp fordi singelkjøret bare øker og øker, tror jeg pendulums-kula bli å slå hardt tilbake i fremtiden, og folk kommer til å sette pris på et fullverdig besøk hjemme i musikkverden til artisten, og ikke bare et visittkort. Jeg tror hvis spotify bestod bare av masse singler, kunne det blitt litt ensomt og upersonlig, at det bare blir et hav av fabrikerte hits hvor du føler at du aldri blir godt kjent med artisten/bandet.


Det er fire år siden du ble årets urørt. Hva er de største forskjellene da vs. nå?

- Aner ikke. Jeg har mindre skjegg, blitt litt tynnere, kortere hår, jobber hardere... kanskje litt roligere og mer sårbar.


Hva er planene fremover? Og hvor kan vi se dere live fremover?

- Det blir flere festivaler, spille rundt omkring hele norge til høsten, også tenker jeg å få litt ting ut på youtube, både covers og egne sanger i akustisk format. Bare fortsette å leke og eksperimentere med musikken!




Topp5:


Å spise:

- pizza

- spaghetti bolognese

- burger

- lasagne

- taco



Album:

- voodoo - d’angelo

- solid air - john martyn

- grace - jeff buckley

- carrie and lowell - sufjan stevens

- shadow theater - tigran hamasyan



Beste låter

- untitled - d’angelo

- a case of you - joni mitchell

- spencer the rover - john martyn

- river man - nick drake

- grace - jeff buckley