Alle foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Velkommen til Norge! Hvordan har du det?Jeg har det bra, takk!
Dette er én av tre konserter i Norge rett etter hverandre. Er det noe med Norge som får deg til å ville komme tilbake?
Ja, Norge er ganske eksotisk for amerikanere, ihvertfall for meg som har vært her på ferie flere ganger med familien min. De er her nå, faktisk. Fjordene er jeg også glad i.
Mens vi snakker om favorittsteder… Du og Adam Granduciel fra The War on Drugs uttrykker ofte kjærligheten deres for Philadelphia og hva som gjør stedet så spesielt for dere. Kan du fortelle mer om dette?
Det er hjemmet mitt og jeg er glad i hvor jeg bor. Nå bor jeg i nærheten av skogen. Byen er røttene mine, jeg bor der fortsatt, og det er verdenen min.
Er videoen for «Loading Zones» filmet der?
Det er riktig.
I sangen ser vi deg besøke forskjellige steder og butikker, som et vaskeri og en frisør. Er noen av disse steder du faktisk pleier å besøke?
Du ser mesteparten av boligområdet mitt, Kensington, som er på grensen til Fishtown hvor mesteparten av oss i musikkindustrien holdt til, men du ser ingen av mine lokale butikker og sånt. Du ser mer av «ghettoen», selv om det blir litt feil å kalle det for det. Videoen er ikke ulik Bruce Springsteen in “Philadelphia” (Streets of Philadelphia). Den har et familiært urbant forfall, men den har ærlig talt forfalt mindre og mindre fra gentrifisering og de greiene der. Den er vakker og den er hva jeg kjenner og elsker.
Gir dette deg mye inspirasjon til musikken din?
Jeg får inspirasjon av hva som helst. Når jeg går rundt eller generelt bare ved å bo der. Inspirasjonen treffer meg overalt.
Et av «Bottle it In» sitt høydepunkt er sangen «Bassackwards». Kan du fortelle meg hvordan sangen oppsto og hva som foregikk i hodet ditt da du observerte tingene beskrevet i sangen?
Jeg var mest sannsynligvis mentalt utmattet og sangen bare falt ut. Jeg tappet inn i følelsen der jeg var nede og forsøkte å komme meg ut av det. Jeg har skrevet en stund nå, så jeg kjenner til disse bildene, inn og ut. Jeg var ikke på syre, selv om det høres ut som det.
«Bassackwards» er en av tre over ti minutter- lange sanger på albumet. Er det noe spesielt du er glad i med det lange formatet?
Ja, det er et av utløpene mine, ikke noe nytt. Det viste seg å bli et av disse sprudlende og hypnotiske øyeblikkene. Jeg ville sagt sangene her er løsere, mer fragmentert og lengre enn sanger som Wakin on a Pretty Day og Goldtone, men de en klarere struktur. De er nærmere spirituell jazz, selv om de ikke er jazz. Jeg visste ikke de ville bli så lange, og trodde jeg ville kutte dem ned, men det skjedde ikke.
Føler du at sangenes lengde gir deg et større rom for ditt kreative utløp?
Det er bare en spesifikk type sang. Noen ganger kan en to minutter-lang sang føles ut som den er ti minutter lang. Musikk kan transportere deg et sted uansett hva. Jeg liker tanken på å ha et album med kortere sanger, men jeg svaier frem og tilbake om å ikke lage det. Det er kunstnerisk å være i stand til å ha en to og en halv minutter-lang sang som tar deg med på en reise. Jeg føler meg fri i den forstand at jeg ikke er bevisst på tid. Jeg føler meg fri nok til å slippe en sang hvis og når jeg vil. Det er mitt valg.
Når du bestemmer deg for å spille inn et nytt album, ønsker du å prøve ut noe helt nytt eller heller hva som faller deg inn akkurat da?
Tingen med å gå i studio og jamme er at hvis du har en idé om at en sang har potensialet til å bli en fengende popsang eller en slags hit, går du inn og jammer, og sjansen er at du blir knyttet til den. Jeg ønsker å lage en klassiker hvor hver sang er solid, men allikevel kan jeg ikke garantere at jeg lager flere sanger som ikke er 10-minutter lange.
Du har tidligere sagt at du ønsker å vokse deg større og spille for større publikum?
Ja. For hvert album jeg slipper, spiller jeg for et større publikum. Det vokser alltid litt.
Med Pretty Pimpin’, som er en av dine mest populære og kommersielt suksessfulle sanger, føler du at dette er noe du ønsker å gjenskape?
Jeg er åpen for å lage flere hitsanger og håper jeg kommer til å gjøre det. Jeg tviler på at jeg produserer nok en Pretty Pimpin’, men vi får se. Det er ingen garanti. Skulle gjerne hatt en topp ti-sang da.
Synes du det vanskelig å produsere denne typen singler?
Jeg tror ikke jeg synes det er så vanskelig, men jeg tror jeg rett og slett ikke har kommet over noe siden Pretty Pimpin’. Litt usikker på hvordan det fungerer, men tror kanskje du må være høyere opp i musikkindustrien. Vi får se.
Du er kjent med å jobbe med andre artister som Steve Gunn, The War on Drugs og Courtney Barnett. Kan vi forvente flere samarbeid i fremtiden?
Definitivt! Jeg elsker å jobbe med folk! Det er så mye moderne musikk akkurat nå som jeg er så glad i. Cate Le Bon, Chris Cohen, min venn Julia Shapiro fra Chastity Belt. Jeg skulle ønske jeg kunne jobbet med andre legender også. Møtte nylig Terry Allen. Fantastisk artist!
La oss late som du kan samarbeide med hvem som helst. Hvem er drømmevalget ditt?
Hvis jeg skulle valgt noen bortsett fra heltene mine som Neil Young og John Prine, ville jeg jobbet med noen store som Miley Cyrus and backe henne på en eller annen måte. Jeg ville laget en sang med dype røtter der jeg kunne bidra mye med gitar og sånt. Jeg kunne gjort hva som helst. Jeg beundrer stemmen hennes. Hun er nummer én. Miley har alltid vært talentfull, men hun har nylig funnet seg selv med noen av sangene hennes. Det hun holder på med nå er kjempekult og jeg så henne nylig på Primavera Sound.
Jeg husker da jeg var liten og så på Hannah Montana, og sist uke så jeg henne på Black Mirror (Netflix-serie) covre Nine Inch Nails’ Head Like a Hole.
Ja, jeg så halvparten av den, men så startet jeg å få panikk over verdensbildet. Kan ikke vente med å bli ferdig med den da! Elsker den sangen der hun spiller på pianoet og den der hun er sånn «Ikke fuck med friheten min», som er på den første sangen på hennes nye EP. Nothing Breaks Like a Heart er et mesterverk (Mark Ronson feat. Miley Cyrus).
Du liker å prøve ut nye ting i musikken din uten å vike altfor mye vekk fra sjangeren du er mest komfortabel med. Tror du at du noensinne vil bli lei av sjangeren din?
Jeg vil nok si sjangeren min er nokså mangfoldig og jeg kan gå i allslags retninger. Det er prosjekter du ikke har hørt og ting som ikke har sett dagens lys som jeg kan bestemme meg for å gi ut. Jeg er sikker på at jeg kommer til å prøve forskjellige ting.
Noe nytt materiale på vei?
Jeg har to EPer med materiale på vei som kan komme ut innen neste år. Snakker vi om et nytt album, er jeg fortsatt involvert med Bottle it In, men det vil definitivt komme noe nytt ut før den tid.
Så hva er det neste som skjer for Kurt Vile?
Jeg spiller for et større publikum, men siden Bottle it In manglet en stor sang som Pretty Pimpin’, så det er vanskelig å si hvilken retning jeg går i. Til min egen standard, kommer jeg alltid til å forbedres og forhåpentlig spres videre til folk. Jeg føler meg elsket.
Er det ganger du heller skulle ønske du la musikkarieren på hylla og ble boende i Philadelphia for å slå deg til ro med familien din?
For ett år siden fant jeg ut at jeg aldri presser fram musikk. Jeg spiller alltid på gitar og verdenen min er omringet av musikk, så jeg er ikke redd for at jeg ikke jobbet. Jeg tar pauser. På den måten lager jeg musikk som ikke er tvunget fram.
Foretrekker du å være i studio eller spille live?
Jeg elsker å spille live når vi (Kurt Vile & The Violators) kan lage et utrolig bra show, men det er heller ikke noe mer givende enn å spille inn noe du vet er et personlig mesterverk som gir deg gåsehud. Det er en stund siden jeg har vært i studio, så det er vanskelig å forestille seg. Jeg tar det roligere denne gangen siden jeg ønsker å nå nye høyder.
Hvilket album ser du på som nærmest din egen visjon av det du alltid har hatt lyst til å lage?
De er alle meg på hver sin måte. Hvert album er meg som vokser. Når jeg ser tilbake på noe som Smoke Rings for my Halo, synes jeg den er vakker fordi den har noe melankolsk ved seg siden den er meg slik jeg var på den tiden. Jeg er stolt av enhver singel på hver sin måte.
Hvilket øyeblikksbilde vil du si "Bottle it In" er?
Det er et disig og episk album. Det er meg som kommer tilbake til en episk og eksperimental greie. Jeg vil si det er bro mot noe som jeg ikke helt kan forklare. Det er nye territorier, men som også har røtter in mitt tidlige bråkete materiale, kombinert med en retur til lengre gitarsoloer. Det er et rart album. Den har «bangers» og høres veldig bra ut. Den er samtidig ganske psykedelisk. Det er en bro mot noe mer klassisk eller noe sånt. Vi får se.
Kurt Vile ga ut sitt nye album «Bottle It in» i fjor og spiller for tiden på festivaler rundt om i Europa.
Kurt Vile på Piknik i Parken - Anmeldelse
