Intervju med Knut Børre Lindbjør fra Featherfin

Foto: Lene Martine Olsen

Musikk- og kunstprosjektet Featherfin er satt i gang av 49 år gamle Knut Børre Lindbjør. Han kommer opprinnelig fra Tromsø, men er nå bosatt i Krokstadelva utenfor Drammen. Lindbjør har holdt på med musikk siden oppveksten i Tromsø. Han har vokst opp med bl.a. elektronisk musikk, post-punk og shoegaze. Under artistnavnet Featherfin har Knut Børre Lindbjør gitt ut flere EP-er og en fullengder. Fullengderen kom i fjor og heter Miles to Go Before I Sleep.

I juni i år kom han ut med en EP med fire coverlåter. Den gir lytterne en god pekepinn på hvilke musikalske forbilder han har og har hatt. Det er fire låter på albumet. En låt hver fra Jesus & Mary Chain, Psychic TV, Primal Scream og Tullycraft. Det fungerer riktig så fint, og han gjør slett ikke skam på sine forbilder.

Det som også er verdt å merke seg er at Lindbjør lager videoene sine sjøl. Det er collager av bilder, film og animasjoner i en særdeles effektfull miks.

I tillegg til å lage interessant musikk og fine videoer, kan Knut Børre Lindbjør og Featherfin stå som eksempel til etterfølgelse for de som vil lage musikk og video på gutte- eller jenterommet, men også til de som allerede har laget musikk og vil gi den ut på egenhånd. Det er aldri for seint, og man trenger ikke å ha utstyret til Pink Floyd for å skape musikk og gi det ut.


Du har platedebutert i godt voksen alder. Fortell litt om hvordan det føles å endelig få gi ut musikk.

– Skuldrene er godt senket, kan du si, og det er utrolig deilig. Da jeg startet med musikk på midten av 80-tallet, var det viktig å gjøre ting “riktig”. Alt måtte passe i denne kule, mørke, alternative pakka. Det var lyder man liksom ikke kunne bruke, og tekstmessig burde det være litt kryptisk og mørkt, og man kunne definitivt ikke lage søte kjærlighetssanger. I dag bryr jeg meg veldig lite om hva jeg burde gjøre, og det er veldig lite som ikke er lov. Jeg vet hvem jeg er, og jeg er definitivt ikke kul og kryptisk, så da trenger jeg ikke å late som om jeg er det heller.

– Albumet tok lang tid å lage, men det var en spennende prosess, både når det gjelder det musikalske, det praktiske og det visuelle. Jeg tok meg av den digitale delen av utgivelsen, mens det spanske indie-selskapet Kocliko Records sto for utgivelse av CD-en. Jeg designer coverne til utgivelsene mine selv, men jeg har aldri laget cover til en CD før. Malene kom på spansk, et språk jeg ikke kan, så det ble mye prøving, feiling og Google Translate.

Hvorfor har du valgt akkurat de låtene du har valgt på den nye ep-en?

– Jeg hadde en lang liste over låter som har gjort noe med meg i løpet av livet, og egentlig hadde jeg lyst til å covre alle sammen. Lista inneholdt musikk i mange stilarter og fra mange tiår. Fra Karen Dalton, Margo Guryan, The Monkees og Velvet Underground, via The Cure, Cocteau Twins, The Magnetic Fields, The Pastels og Postal Service til Limahl, Wham!, The Bangles, Fun Boy Three og Howard Jones.

– Jeg hadde lyst til å velge låter som kunne passe til min stil og som jeg kunne lære noe av, men som jeg samtidig kunne ødelegge litt, sparke litt i og ommøblere på en respektfull måte. Man skal krangle litt med originalen, synes jeg. Etter min mening skal en coverversjon vise fram kvaliteten i originalen fra en ny vinkel, og den skal gjøres i cover-artistens stil, ikke nødvendigvis original-artistens. Du skjønner kanskje at jeg synes den nye cover-plata til Weezer er både unødvendig og fryktelig fæl.

– Jeg har tidligere covret Joy Division, Kraftwerk og Rose Melberg (fra The Softies), og jeg lærer så utrolig mye av å gjøre det. Man tvinges ut av sin vante metode, og det er en sunn ting.



Sånn i overført betydning kan man si at du lager musikk fra «gutterommet». Hvilket utstyr benytter du deg av?

– Det er nok en stund siden jeg hadde et eget gutterom, så for meg blir “studioet” plassert der det passer i øyeblikket, - vanligvis i stua. Jeg har minimalt med fysisk utstyr. Når jeg tenker meg om, så kan kanskje “minimalt fysisk utstyr” misforståes av folk med skitne tanker, men jeg lover at jeg mente fysisk musikkutstyr. Helt sant.

– Jeg klarer meg med en gitar, en bass, en mikrofon, en iPad og et rytmeegg. Det betyr altså at hele greia kan plasseres hvor som helst, uten å ta plass eller lage veldig mye rot. Jeg har faktisk lagd musikk på toget til Trondheim, i sola på verandaen hjemme, og på en kafé i Berlin.

– Jeg bruker iPaden som hovedstudio. Det startet egentlig med at jeg oppdaget at flere av de gamle synthene vi brukte på 80-tallet, nå fantes i app-versjoner til iPad. Etterhvert har det utviklet seg, og nå finnes det utrolig mye bra og avansert utstyr der, både når det gjelder synther, effekter og mer opptak- og mikse-relatert utstyr.

– Det hender også at jeg samarbeider med musikere fra andre land, og da sender vi lydfiler fram og tilbake via nettet, og jeg arrangerer og mikser alt på iPaden.

Låten Helen Richey og videoen til den har en spesiell forhistorie. Fortell oss litt om historien bak.

– Ja, det er en fascinerende historie om ei beintøff dame, - langt forut for sin tid -, som dessverre fikk en tragisk avslutning på livet. Hun startet som stuntpilot allerede i 1930, da dette yrket var forbeholdt menn. Hun møtte mye motstand for yrkesvalget sitt fra menn, og pilot-unionen både nektet henne medlemsskap og krevde at hun kun skulle fly i pent vær. “I’m no fair-weather pilot”, sa hun, og sluttet i jobben på dagen.

– “Bad ass”-egenskapene til Helen Richey kom tydelig fram da hun i løpet av et rekordforsøk klatret ut på vingen i lufta, med nål og tråd, og fikk sydd sammen en alvorlig rift i vingen.

– Hun ble etterhvert den første kvinnelige piloten som fløy i kommersiell luftfart, og den første kvinnelige fly-instruktøren. Etter krigen var det de hjemkomne mannlige flygerne som fikk jobber, - også de Helen hadde trent opp. I 1947 følte hun at ingen hadde behov for henne, og hun tok sitt eget liv. De fleste kjenner historien til Amelia Earhart, men få vet hvem Helen Richey er. Hun fortjener en vel så stor plass i fly-historien.

– Videoen er en minidokumentar om Helen Richey, som jeg lagde ved å fargelegge et lass med gamle sort-hvitt bilder fra hennes liv, og deretter animere dem i Adobe After Effects. Den tok en evighet å lage, og det ble masse research, men den fikk meg virkelig til å føle stolthet over Helens utrolige styrke, og jeg felte noen tårer da jeg lagde den siste delen.

– På låten synger Jeremy Jensen fra det amerikanske indiepop-bandet The Very Most, og Michaël Korchia fra det franske bandet Watoo Watoo spiller bass. Takket være internett er det mulig å få til sånne samarbeid over landegrensene, og få sterke vennskap uten å ha møttes ansikt til ansikt.


«Fly, Helen, fly/Lift your wings up to the sky/Fly, Helen, fly/Let the air around your wings/Set you free.»

Hvilke planer har du med musikken din framover?

– Jeg har begynt å lage låter til det som enten blir en EP eller et nytt album. Foreløpig er det bare skisser, men jeg er i gang. Alison Eales og Jeremy Jensen, som har sunget på to av låtene mine, skal møtes i Glasgow i mars, og de har foreslått at jeg burde konsertdebutere der med Featherfin da. Jeg smaker litt på tanken. Ellers er det deilig å bare skape, uten å tenke på hva ting skal brukes til eller hva som skal skje framover. I min situasjon, med mine avslappede ambisjoner og selvvalgt uten label, så kan jeg gjøre akkurat som jeg vil og når jeg vil. Det passer meg utmerket!

– Mine største mål i dag, er rett og slett å fortsette å utvikle meg, utfordre meg selv og å ha glede over å lage musikk. Jeg er så overveldet og takknemlig over at den musikken jeg lager i stua mi, blir hørt på og likt av folk fra hele verden.



Finn ut mer om Featherfin her