Foto: Jørn Veberg
Det går i 100 i Backstreet Girls-leieren om dagen. Eller; det gjør det alltid, men nå ser det ut til at de har fått med seg hele Norge på lasset.
For i kjølvannet av albumslippet Normal Is Dangerous trilles det høye terningkast over hele fjøla, og billetter til turneen selges som varmt hvetebrød. Da de hadde en liten feiring av slippet hos platebutikken Big Dipper i Oslo ble det så fullt at folk endte opp med å stå ute på gata. Til slutt måtte politiet komme og rydde opp.
-Heldigvis hadde vi akkurat solgt siste ølen rett før de kom, sier Petter Baarli og ler. Vi hadde nemlig satt merchandiseboden utenfor, hvor eget øl ble solgt i begrenset opplag. Men selvfølgelig hadde ingen tenkt på at vi måtte søke om å få selge alkohol.
På en café på Torshov sitter Petter og nyter et glass vin i ettermiddagssola. Iført sine klassisk trange jeans, lilla jakke, stripete skjerf og bustete svart hår ser han ikke nevneverdig ut som en mann som har passert 50, eller ønsker å innfinne seg med et A4-liv for den saks skyld. Han prøvde det en gang for lenge siden, da jobbet han som baker hos Statens kantiner. Men det funket ikke så bra med rockelivet. Etter 2 uker var det slutt.
Og for et rockeliv det har vært. Gjennom 35 år med opp- og nedturer, 15 album, plateselskaper, utskiftninger, turneer og ville historier helt på høyde med de beste verstingene i rockehistorien, har de servert ekte boogie-rock til folket.
Da er det kanskje ikke så rart at Petter på det nye albumet har gjort seg opp noen tanker om livet og endt opp med å ta et lite oppgjør med samfunnets klamme konformitet.
-Det er farlig å være normal, sier Petter i det han gestikulerer, og peker på en mor med barnevogn som tilfeldigvis passerer.
–Det er livsfarlige folk, livsfarlig kjedelige, det mener jeg!
-Jeg går og kjøper en øl klokka 10 om morgen. Så går jeg hjem til gitarene og tv’en og før klokken 12 har jeg begynt på en flaske vin mens jeg skriver sanger.
I en bisetning forteller han at han har skrevet fire- fem sanger allerede denne dagen, og klokka er bare 17.
-Men hvis de gjør det, nå peker han på en tilsynelatende streit fyr som passerer bordet vårt, DA blir det bråk og fulle sirener. Det er null kreativitet når alle skal gjøre det samme, se de samme tv-seriene og så videre. Jaja, jeg setter det selvfølgelig litt på spissen da, folk må jo få leve som de vil, smiler han og tar en slurk med rødvin. På jakka hans henger det en button som er med på understreke poenget; «Don’t grow up, it’s a trick».
Og apropos vin; Selvsagt lanserer Petter en vin om kort tid. Inspirert av turen til Sydpolen, der han fikk øye på en flokk pingviner og kom til å tenke at en flaske PingVin, det måtte da helt klart lages. Han viser oss et utkast til etikett som han selv har laget. For om du ikke visste det er Petter også en habil kunstner som maler og tegner de særeste ting. Lemmy som plukker tyttebær, Alice Cooper som halshugger Elton John, eller en lubben Elvis jorda rundt i et vinglass på 80 dager, for å nevne noen.
-Jeg får ofte kjeft for at Elvis er for tjukk, men det er jo sånn jeg ser ham da.
Hvis alt går etter planen, blir det utstilling på neste års Tons of Rock.
Men tilbake til album. Gutta fikk med seg en ny produsent ved navn Stamos Koliousis, og dro til et studio i Polen der 114 sanger fort ble til 12. Hele plata ble spilt inn på en uke, mye takket være den svært effektive grekeren.
–Stamos skjønte hva vi trengte og hvor vi ville, han fungerte nesten litt som en psykolog. Det var en utrolig god energi, og en bra gjeng. Det kommer helt klart frem på skiva, forteller Petter.
Petter og Stamos under produksjonen i Polen. Foto: Jørn Veberg
Selv om vokalist Bjørn Müller i et raseriutbrudd måtte blåse ut hjemlengselen etter tre dager ved å knekke alle saltstengene og kaste dem rundt på kjøkkenet.
-Hadde det vært jernstenger hadde jeg skjønt det, men det var saltstengene som fikk gjennomgå. Men når Bjørn får blåst ut er vi tilbake på skinner, sånn er det alltid.
Etter å ha tilbragt en mannsalder sammen, kjenner gutta hverandre godt.
Petters stalltips hvis du skal til Polen er forresten å kjøpe stråvodka. Det lukter visstnok omtrent som heroin (eller bisongress ifølge Vinmonopolet), koster ingenting, og fungerer flott som shot. I samme slengen kommer det en historie om narkotika og svenske produsenter med snåle fetisjer for 80-tallslåter. Petter er kjent for å være en mester i digresjon, med fortellinger nok til å fylle flere bøker som alle ville vært verd å lese.
Før vi vet ordet av det har det gått en time og glassene er tomme. Det er på tide å slippe Petter av gårde så han kan komme seg hjem og spise biff med kona, og helt sikkert knekke ut et par låter og kanskje male et par bilder til før kvelden er omme.
Hvis kreativitet måles i normalitet, kan det trygt konstateres at Petter Baarli ikke er i nærheten av å bli normal med det første.