Foto: Alyssa Nilsen


Jimmy Eat World har gjennom flere tiår vært pionerer innen sjangrene pop-punk og emo. Selv om de har endret musikalsk retning flere ganger regnes de fortsatt som et av de viktigste bandene for emoens utvikling, en ære de hverken skyr unna eller fremhever selv. Til tross for at gutta nå er i 40-årene viser de ingen tegn til å ville roe seg ned, og i dag slippes bandets tiende studioalbum, ‘Surviving’.

- Vi har ikke roet oss ned, men vi er definitivt mer avslappet i forhold til å slippe nytt album nå som vi er eldre, mener bassist Rick Burch. - Selvsagt er det masse styr rundt et nytt albumslipp, men vi har etterhvert forstått at så lenge låtene er bra vil folk finne frem til dem. Forhåpentligvis vil fansen og publikum få et forhold til låtene over tid, det er ikke noe som skjer over natten.

Bandet føler at heller enn å konkurrere med andre band, konkurrerer de med sin egen katalog. Folk har så langvarige forhold med låtene og albumene de har sluppet de siste 25 årene at ingen kan forvente at de nye låtene automatisk og umiddelbart skal få sin egen plass blant materialet de allerede kjenner så godt. Over tid derimot, vil låtene gå fra å være fremmede til å bli kjente og kjære, og få sin naturlige plass blant de eldre utgivelsene.

- Vi jobber mer langsiktig nå enn vi gjorde før, fortsetter Burch, - både med tanke på hvordan albumet er og hvordan det passer til oss og katalogen. Presset ligger i at siden folk er så glade i vår tidligere musikk; hvis vi slipper en dårlig låt nå så tar det seg veldig dårlig ut. Materialet må både stikke seg ut, men også kunne måle seg opp mot de gamle utgivelsene.

Gitarist Tom Linton nikker enig, - Vi må alltid være stolte av det vi slipper. Vår førsteprioritet er at VI må være fornøyde med albumet. Etter det er det ute av vår kontroll hva som skjer og om folk liker det eller ikke, men om vi kan se tilbake på et album mange år etter at det ble sluppet og fortsatt være stolte av det vi gjorde, så har vi vunnet.



Med albumslipp renner også anmeldelser inn, og mange band og artister har et litt betent forhold til disse. Debatten går om de er verdt papiret - eller nettsiden - de er skrevet på, og om de er nødvendige, behjelpelige eller skadelige for artistene. For Jimmy Eat World er anmeldelser for gratis PR å regne, uten at de legger større vekt på tilbakemeldingene selv.

- Uansett om man får en bra anmeldelse må man bare ignorere den, mener Linton, - og om det er en dårlig anmeldelse så må man ignorere den også. De spiller ingen rolle for oss som band, det er hva vi selv føler om det ferdige albumet som er viktig. At vi vet at vi gjorde så godt vi kunne på dette tidspunktet med de resursene vi hadde tilgjengelig. Anmeldelser kan både hjelpe og ødelegge, men man må bare unngå å ta dem med i beregningen.


Etter 25 år som band med relativ lik medlemskonstellasjon, kan det være en utfordring for mange å fortsatt finne inspirasjon til nye låter. Dag og ut dag inn ser man innsiden av en buss, man ser de samme ansiktene, endeløse motorveier og backstage-garderober som er til forveksling like. For Jimmy Eat World derimot, finnes det bare ikke noe alternativ til det å være inspirert. - Det… Altså, det er bare dette vi gjør, ler Linton. - Én motiverende faktor er at vi alltid har utfordret oss selv og hverandre, og ønsker å vokse og utvikle oss selv som musikere. Vi vil lære nye ting og prøve nye ting, ikke bare lene oss på det vi allerede er komfortable med. Det er en million måter å utfordre seg selv på når man skriver.

- På Surviving har vi for eksempel vår første saksofonsolo noensinne, gliser Burch. - Det er definitivt ting som er unike på dette albumet, og som vi ikke har gjort før, fortsetter han, men det er også kjente og kjære elementer på det.

Men om det kommer til å være notisbart for publikum og ikke bare for bandet selv, dét er en annen sak:

- Av og til tenker vi at: ’shirt, dette er super-interessant og annerledes’, men så kommer det noen opp til oss og bare: ‘dette minner meg om den andre låta deres’, og vi bare ‘ah, ja, du har helt rett’, ler Burch, -vi er så altfor nære materialet, vi blir så fikserte på de nye låtene at av og til legger man ikke merke til ting som er der, eller man har en forventning om ting man tror er der men som ikke er det. Jeg tror dette albumet har en god blanding av elementer man forventer og elementer som vil overraske.



Bandets forrige album Intergrity Blues var et mer atmosfærisk mid-tempo-album enn fansen var vant med fra Jimmy Eat World, og Burch forsikrer dem om at Surviving er dets totale motsetning. Her er det drivende og hardtslående rock det fokuseres på, ispedd noen litt roligere dystrere låter med filmatisk sound her og der. Tematikken på albumet dreier seg rundt overlevelse, slik tittelen henspeiler til, men på et mer personlig nivå - om å navigere seg gjennom livet med alle dets valg og utfordringer på veien.

Etter 25 år har også hele musikkbransjen endret seg drastisk fra da bandet først startet. Fra å ha vokst opp med vinyler, til så å ha startet band i CD-alderen, til nåtiden hvor tilnærmet alt er digitalt og folk lytter på filer som kun eksisterer i skyen, er det en helt annen virkelighet bandet må forholde seg til. Ikke bare på turné og i forbindelse med salg i motsetning til streaming av musikk, men også med tanke på innspillingen av den. Albumformatet som en tid lå brakk og ble spådd å aldri returnere har plutselig fått en oppblomstring igjen, og Jimmy Eat World forteller at de bevisst legger opp album etter vinyl-æraens format - med en distinkt A- og B-side.

- Det hjelper oss å dele opp og å organisere albumet på en måte som gjør at det forteller en historie litt mer flytende, forteller Burch. - Folk får selvfølgelig lov til å lytte slik de foretrekker selv, vi har null problem med det. Men vi operer fortsatt med det i bakhodet at alt vi slipper også slippes som vinyl.

- Vinylen er jo også fortsatt på vei opp igjen, mener Linton, - på daglig basis lytter folk digitalt og “on-the-go”, men hvis noen vil ha et fysisk eksemplar av musikk er vinylen fortsatt førstevalget. Det er noe helt annet å lytte på en vinyl mens man blar gjennom tekstene og infoen og bildene som gjerne følger med… Når man streamer får man bare ikonet av platecoveret og ikke noe mer. Man får dekket flere av sansene med vinyl, man lytter, ser, lukter og føler, og da blir albumet hos deg lenger også.

- Det blir ikke forbruksvare på samme måten som en digital fil.

Surviving er ute nå.


Sjekk ut Jimmy Eat World på Facebook.