- Gitarspillet mitt på Yes-platene er nok mer inspirert av country og bluegrass enn blues, som alle andre gitarister ville spille på 70-tallet, sier Steve Howe.

Musikeren fra London var med på å skape progrock-sjangerens mest melodiøse låter,  men også 1970-tallets mest pompøse og utskjelte album. Nå er han plateaktuell innen en helt annen sjanger. "The New Frontier" er andre studioplata fra The Steve Howe Trio og ble sluppet i midten av oktober. I tillegg til Steve Howe på gitar består bandet av Dylan Howe (f.1969) på trommer og Ross Stanley på Hammond-orgel. - Å spille sammen med min sønn er veldig artig. Han er dyktig, og har mange gode innspill, som platens tittel. Bandet startet vi i 2007, men vi har jo spilt og jammet sammen siden tidlig 1990-tallet, forteller 72-åringen. 

Vil turnere i Nord-Europa

Hans sønn Virgil (1975-2017) var også svært musikalsk, og samarbeidet nært med faren på platen Nexus. Like før den ble sluppet døde Virgil Howe av slag. Forståelig nok var det veldig sårt for Steve Howe og han kansellerte bl.a. noen konserter med Yes etterpå. 



To år senere er Steve Howe klar for å turnere igjen, - Det mangler ikke på konsert-tilbud, og vi kan vel spilt på alle jazzklubbene i Nord-Amerika om vi vil,  men faktisk kan jeg tenke meg å spille flere konserter i Nord-Europa denne gangen, kanskje kommer vi også til Skandinavia, sier en oppglødd Steve Howe. Denne gang har han fått låtskriverhjelp fra Yes sin gamle trommeslager Bill Bruford, som alltid har hatt en fot innen jazz. - Bruford kan høres over hele Fragile-plata, og han merkes også godt på min jazzplate, kommenterer Howe fornøyd.
Både kosmiske og poetiske tekster 

Den britiske gitaristen har vært medlem i flere band enn andre musikere er på audition med i sin karriere . Allerede før perioden i 1970-tallets mest symfoniske band spilte han gitar i tre band. Man kan trygt si at Steve Howe gikk gradene siden han fikk sin første elektriske gitar som 14-åring, og senere gjorde Gibson ES-175D til sitt varemerke, Gibson ES-175D.  Sammen med Tomorrow ga Howe ut en så smått legendarisk psykedelia-LP i 1968. Etter det var han på audition med både The Nice, og Jethro Tull, men det passet ikke helt det som Howe letet etter. I 1970 ble han kontaktet av Yes som trengte en som kunne erstatte Peter Banks på gitar. Yes var på jakt etter et nytt lydbilde. Til tross for at Howe figuerer på gruppebilde til Time and a Word (1970), så er det ikke han som spiller gitar på plata. Det var da Yes fikk Steve Howe med på laget at deres legendariske periode startet, flankert av Rick Wakeman (keyboards), Bill Bruford (trommer), Chris Squire (bass) og Jon Anderson (vokal). som resulterte i noe av 1970-tallets vakreste og mest ambisiøse musikk, men også noe av den mest pompøse og utskjelte dinosaur-rocken, best eksemplifisert med Tales from topographic oceans (1973) som var ubegripelig pretensisøs for alle andre enn dedikerte fans.  – Jeg ville gjerne spille med et band hvor jeg også kunne være aktiv innen den kreative prosessen låtskrivingen. Yes var åpne for det, og jeg bidro også med tekster til både The Yes Album, Fragile, Close to The Edge og Tales from Topographic Oceans og Going for the One. Spesielt på Topographic Oceans var jeg aktiv på låtskrivingen, forteller Howe, uten å komme nærmere innpå på hva de fire kosmiske tekstene handler om. 



Roundabout

Da er det bedre å snakke om Yes sin mest spilte låt fra 1970-tallet, som også er åpningssporet på albumet Fragile (1971). – Roundabout var noe av det første jeg skrev for Yes. Den ble til da vi turnerte i Skottland. Jon Anderson og jeg satt i bilen og telte den ene rundkjøringen etter den andre, så slik kom vi på tittelen Roundabout, ler Howe. – Samtidig er den også en kjærlighetslåt, og vi tenkte at siden Beatles sang ""All you need is love" i 1967 måtte vi komme opp med noe nytt fire år senere. Når vi synger "I’ll be your roundabout", så er det egentlig ment som en kjærlighetserklæring til en kvinne. Mens Yes tok en pause på midten av 70-tallet kom de sterkt tilbake med Going for the One (1977).

Inspirert av country og bluegrass

- Gitarspillet mitt er tydelig inspirert av bluegrass på den og for første gang bruker jeg steel guitar-teknikk. Mens de fleste gitarister på 1970-tallet var inspirerte av blues var jeg opptatt av å utvikle min egen stil, og da lå country og bluegrass nært. Man hører det nok best på Going for the One, men også på tidligere Yes-låter som Perpetual Change og instrumentalen Clap. Chet Atkins er en gitarist jeg har hørt mye på i min oppvekst, og han mener også at en gitarist bør kunne spille alle stilarter. På denne plata var jeg opptatt av å utvikle en mer narrativ stil på mine tekster. Turn of the century er kanskje den av mine tekster jeg er mest fornøyd med. Den er inspirert av gresk mytologi og historen om Pygmalion og skulle være en vakker men umulig kjærlighetshistorie, forteller Howe.



Spilte med Freddie Mercury 

På 1980-tallet var Howe medlem av Asia, som foruten Steve Howe på gitar, besto av John Wetton på vokal, Geoff Downes på keyboard og Carl Palmer på trommer, alle med fartstid innen progrock, og derfor ble Asia kalt et superband. Heat of the moment ble en landeplage, og toppet førsteplassen på Billboard-listen i seks uker våren 1982. – Etter ti år med Yes føltes det helt riktig å gjøre noe helt annet som gitarist og musiker, kommenterer Yes, som også har vært medlem av Asia (i diverse utgaver ) helt frem til 2013, og fremdeles turnerer han med en ny inkarnasjon av Yes.  I tillegg til å ha vært gitarist i omtrent 10 band har også Steve Howe vært en produktiv soloartist (med over 20 album-utgivelser ), og dessuten har han vært studiomusiker for en rekke band og artister, som spenner fra Lou Reed til  Frankie goes til Hollywood. 

- Noe av det mest privilegerte jeg kan huske i så måte, var å få spille på spansk flamenco-gitar på Innuendo i 1991. Dette var også det siste Freddie Mercury gjorde med Queen før han døde i 1992, og det var en stor opplevelse å oppleve han i studio, forteller Steve Howe avslutningsvis