Foto: Alyssa Nilsen

Våren 2020, midt i koronapandemien, blir de fleste dagligdagse situasjoner litt uvanlige. Så også med intervjuer, promotering, og slipp av ny musikk. Likevel er det to blide fyrer som møtes på Grünerløkka i Oslo med fot-hilsninger og avstandsklemmer for en prat om sin nye samarbeidssingel.

Dandert på trygg én-metersavstand på et piknikbord ved Akerselven prater Thomas Hayes og Bjarte “dePresno” Borthen om noe av det aller vanskeligste, mest ukontrollerbare og samtidig aller fineste i livet, kjærligheten, som er inspirasjonen til deres singel When It Comes To Love. En låt som hverken er utpreget positiv eller negativ:

- Akkurat sånn som kjærlighet vil jeg tørre å påstå, smiler Bjarte.

Låta, og tematikken, ble til ganske tilfeldig. Bjarte, Thomas og en liten gruppe mennesker hadde låtskrivercamp hos Røverstaden. Gjennom jamming, og gjenfortalte historier om menneskers mer eller mindre merkelige kjærlighetsliv, ble When It Comes To Love født.

Dette var den første låtskrivercampen Thomas hadde vært på, en selsom førstegangsopplevelse i følge artisten selv:

- Jeg ble kastet inn i et rom med folk jeg ikke hadde møtt før, og bare “eh.. halla!”, ler han.

- Det er en veldig rar ting, nikker Bjarte.

- Det er speeddating på syre. Det er sånn “Her er fem mennesker i denne fem kvadratmeter store boksen de kaller et studio. Vær personlige og snakk om følelsene deres og skriv noe som resonnerer med alle inne i rommet og gjerne mennesker utenfor rommet også”. Det er en surrealistisk greie som av og til går bra, og av og til ikke. Den dagen funket det.



Temaet i låta er kjærlighet, og hvordan den aldri er utelukkende positiv eller utelukkende negativ, uansett uansett hvor bra eller dårlig det ender opp med å gå. Det finnes ingen svar, ingen rett eller galt. Kjærlighet kan være både det beste og det verste i hele verden. Og gjerne samtidig.

- Og når det først går dårlig så går absolutt alt annet også galt. nikker Hayes.

Men de dårlige erfaringene man opplever kan brukes både kreativt og konstruktivt. Bjarte forteller at han som kunstner nærmest higer litt etter å “ha det litt jævlig” av og til. Selv om det kan være destruktivt handler han som om det er det beste han vet.

Han føler at de kjipe følelsene er lettere å tappe av, han har det mye kjipere når han har det kjipt enn han har det bra når han har det bra. Følelsene er mer intense, tankene mer innstendige, og dermed lettere å hente frem for å gjøre noe ut av. Dermed blir også kunsten sterkere.

Når man tar av egne erfaringer, egne følelser og egne såre opplevelser, blir resultatet tidvis ganske personlig. Balansen mellom rått og nakent nok til at publikum kan relatere og kjenne seg igjen, og å utlevere seg selv for mye, er syltynn og flytende. Men hvordan finner man balansen?

- Ja det er jo spørsmålet, jeg vet ikke, humrer Bjarte.

- Jeg tror ingen egentlig vet det heller. I kjærlighet er det såpass mange fellesnevnere gjennom alle de forskjellige typene kjærlighet, at jeg tror at uansett hvor overfladisk eller personlig man skriver en sånn tekst, så kan alle relatere til den. Det kommer alltid til å være noe man kjenner seg igjen i. Og det er absolutt ikke sikkert at du mente teksten slik de tolker den eller blir truffet på, det kan hende det betyr noe helt annet for dem enn det gjør for deg. På både godt og vondt.



- Jeg kan nesten få en boost av den for min egen del også, mener Thomas.

- Litt sånn “Nå vil jeg ut!” Jeg vil ikke pushe kjærligheten, men jeg vet liksom at den kommer! Den er der ett eller annet sted, men hva som skjer? Hvem vet? Han løfter øyenbrynene og rister smilende på skuldrene.

- Og det er så skummelt! Det er så jævlig, ler Bjarte.

- For hvis det kræsjer.. eller altså, man skal jo kræsje! Det er dritgøy å kræsje også, forteller han avbrutt av høylydt latter fra Thomas.

- Jo men altså, det er helt jævlig når man sitter i det, men to måneder senere har man en dag hvor det plutselig ikke er like jævlig lenger. Da begynner man å tenke sånn “vi hadde jo mye gøy også”, men dagen etter føles det helt jævlig igjen. Så kommer man til å ha noen sånne, helt til en dag hvor man innser at “det er jo dritfett, alt vi gjorde, alt jeg lærte av han eller henne eller dem”, man sitter igjen med mange lærdommer om seg selv og om andre mennesker, og om kjærlighet generelt… Det er så mye erfaring å hente ut av sånne forhold at det er alltid verdt det.

Sånn som den læresetningen “Better to have loved and lost than never to have loved at all”?

- Ja men det er jo sant!! Klisjéer er jo klisjéer av en grunn, utbryter en engasjert Bjarte, mens Thomas flirer høylydt ved siden av ham.

- Jo, men… Faen, jeg blir helt gira, fortsetter Bjarte og ler høyt.

- Klisjéer er klisjéer av en grunn, sånn er det bare!

Og det beste tipset for å komme seg over kjærlighetssorg?

- Det må bare være å tillate seg å føle alt, mener Thomas.

- Ikke nødvendigvis gjøre hva alle sier, sånn: “nå må du bare drikke deg dritings og ta en kveld med de folka der og så glemmer du alt, det går så fint så”, men heller føle på hva det faktisk er jeg trenger og føler for nå, hva det er jeg vil? Og lytte godt til hva kroppen vil og trenger. “Jeg VIL faktisk være alene” eller “jeg vil faktisk være ute hele natten selv om folk sier det er farlig det må du ikke gjøre. JEG vil gjøre det, så da gjør jeg det”. Da tror jeg man kommer lettere over de vonde følelsene fordi man pusher dem ikke. Man føler seg større også, sånn “I beat that crap”.

- Åhh, faen det var bra, smiler Bjarte.

- Jeg vil bare legge til “tid”. Tiden leger alle sår, var det en eller annen som sa, en eller annen gang. Og jeg tror det er noe i det. Jeg tror kanskje man ofte rusher det å føle seg bra. Det er ikke så mye å gjøre med det, har man det jævlig så har man det jævlig. Da må man bare tørre å føle på de følelsene, og så må man høre på seg selv. Hvis man har lyst til å grine en onsdag kveld så gjør man det, hvis man har lyst til å ta en shot en onsdag kveld så gjør man det også. Innenfor reasonable grenser selvfølgelig. Og å vite at det går over. Alle har vært der. Din mor har vært der.



When It Comes To Love slippes midt i en verdensomspennende pandemi. Intervjuet ble gjort før Norge begynte å åpne så mye som vi har gjort når intervjuet publiseres, og begge artistene har sin egne distinkte opplevelser av alt som har skjedd.

For Thomas, har det hele vært en nærmest nødvendig pauseknapp som har blitt trykket inn:

- Altså, jeg synes det er ekstremt kjipt at det er så mange menneskeliv som går tapt på grunn av dette, presiserer han.

- Men for meg personlig så har dette vært en pause jeg kanskje trengte. Jeg føler ikke det samme rushet som jeg gjorde før. Jeg har fått tid til å gå inn i meg selv og finne ut hva jeg faktisk vil. Å ikke konstant leve med å måtte rekke ting og komme meg avgårde, å fortsette å pumpe og gi jernet. Jeg har fått tid til å trekke meg litt tilbake og reflektere over hvordan ting har vært. For det har jo vært ekstremt: Fra å plutselig bli kjent som Skam-William overalt til at vi sitter her i dag, så har alt vært rushet. Det har vært sunt å få senket skuldrene litt. Og ikke oppleve at tiden videre går mens jeg har trukket meg tilbake, men at tiden faktisk har stoppet opp. Over hele linja. For alle.

- Jeg tror det er mange som har hatt behov for den pausen, nikker Bjarte.

- Det er så lett å bli caught up i det hamsterhjulet samfunnet har blitt til, og jeg tror mange har treng en pause. Det blir spennende å se hvor vi lander om et år. Hvordan forbrukersamfunnet er da, reising og økonomi… Det er så mange aspekter av samfunnet som er så usikre nå. Hvor mye kommer vi til å beholde av det vi har implementert denne tiden? Kommer streamingkonserter fortsatt til å eksistere?

- Jeg er litt redd for at vi bare glemmer alt så fort man sier at “nå kan vi leve som normalt igjen”, sier Thomas.

- At vi skal sitte her og tenke at det har vært så bra og det har vært så deilig men med en gang vi sier at det er over så er det tilbake til samme levesettet, det samme kjøret. Ønsket mitt er at vi etter dette faktisk begynner å sette pris på det vi lager, istedenfor å bare tenke hva det neste kan være. Både i klesbransjen, i musikkbransjen osv, så tenker man alltid hva som kommer etterpå? Hva er det neste? “ok vi har den fete bilen her men hva er det neste?” Kan vi ikke bare sette oss ned og sette pris på det vi har? Nyte det vi har her og nå istedenfor å fokusere på hva som vil komme tilbake om tre år og hele tiden prøve å forutse og lese fremtiden og så race mot den fremtiden. Det er håpet mitt.