L.U:N.A vil ha mer åpenhet rundt mental helse.

Foto: nisju

Vi møtte L.U:N.A på en rolig oktoberdag i Bergen for å ta en prat om hennes debut-EP Mon Anomi, som slippes på Petroleum Records 23. oktober.

Gratulerer med EP-slipp, Mia! Hvordan går det med deg?
- Tusen takk, det er sprøtt, egentlig! Denne EPen er babyen til meg og broren min, Leo. Det er egentlig ganske uvirkelig, men det er også fordi den egentlig skulle komme ut før koronaen kom til Norge, så vi har vært klare veldig lenge. Men det er veldig deilig å få sangene ut, og at folk endelig kan oppleve sangene! Vi har jobbet veldig hardt med sangene og konseptet, med blant annet coveret og videoen, som jeg har designet og regissert i samarbeid med nisju film.

Du slapp jo din første singel for tre år siden, hvorfor tror du det har tatt så lang tid før du slapp din første EP?
- Vi har alltid hatt lyst til å lage en EP, men vi har liksom aldri fått satt oss ned for å lage den. Fordi for oss, som for mange andre, er det viktig at det er en helhetlig opplevelse, det skal henge sammen. De tidligere utgivelsene passet liksom ikke helt inn, og jeg tror at det handler om at jeg måtte utvikle meg mer som artist, og finne min retning. Jeg har lekt meg frem til å finne uttrykket jeg har nå, og er definitivt stolt av alt jeg har laget, men det er noe spesielt med denne EPen. Men jeg kommer definitivt aldri til å sette grenser for deg jeg lager. Plutselig er det country-L.U:N.A (ler).

- Vi signet faktisk med Petroleum Records rett rundt by:Larm i år, vi hadde et møte her i Bergen med noen fra Oslo typ to, tre dager før hele Norge stengte ned. Hvis vi ikke hadde spilt på by:Larm, hadde nok hele dette året vært veldig annerledes. Noe av det jeg liker med Petroleum, er den friheten jeg føler jeg får. Det er veldig kult å se at de investerer så mye i vår verden, det er veldig betryggende.

- Det er så viktig for meg med en helhet, alt må gi mening i konseptet. Coveret, introen, outroen, videoen, alt har en mening. Det jeg liker med hele konseptet er kontrasten mellom lydbildet og teksten. Det går veldig opp og ned. Noe høres veldig glad ut, men teksten er ganske mørk. Noen sanger har et lettere lydbilde og andre tyngre. Slutten liker jeg veldig godt. Der sier jeg “Eg ser enden av tunnelen, aldri havnet opp i fellen, men man lærer av sine feil. Skål for livet og for døden, skål for de som finner gløden”. Jeg synes det er viktig med en optimistisk slutt. Jeg vil at folk skal bli med på denne berg-og-dal-banen, og at det alltid er lys i enden av tunnelen. Det er det jeg vil at folk skal sitte igjen med.

Du jobber tett med broren din Leo med både dette og tidligere prosjekter, var det mye musikk hjemme hos dere i oppveksten?
- Det har vært mye musikk og kaos hjemme hos oss i oppveksten. Alle spilte gitar eller piano på hvert sitt rom hele veien. Foreldrene våre har aldri satt noen grenser for hva vi kunne gjøre, eller sagt at vi ikke kunne få til noe. Jeg er veldig takknemlig for at vi fikk den friheten til å utforske.

Føles det ut som at du har funnet ditt sted sjangermessig nå?
- Tingen er at jeg vil aldri la musikken slutte å utvikle seg. Den nye musikken jeg jobber med nå har allerede utviklet seg fra Mon Anomi, men jeg føler vi har funnet basen vår.



Hvor hentet du inspirasjon til Mon Anomi fra?
- Det som er så rart er at noen av sangene på EPen faktisk er to år gamle, og jeg føler at sangene handler om et kapittel i livet mitt som jeg var i for ett, to år siden. For meg er det nesten vanskelig å sette seg inn i den situasjonen igjen noen ganger, jeg opplevde mye sorg og angst i den perioden. Jeg har utviklet mye siden den gang, og egentlig blitt en ny person.

Hvordan tror du det vil føles å spille konsert, hvor du skal fremføre disse tekstene som er fra et annet mentalt sted?
- Jeg tror det vil gå greit, jeg er bare på en helt annen planet nå enn det jeg var da. Det var en tid som var preget og styrt av veldig mye angst. Den andre sangen på EPen er den første sangen jeg har skrevet om å miste noen som er veldig nære. Den sangen betyr mye for meg. Jeg har kun spilt den en gang, på by:Larm i år, det er jo tøft, men samtidig er det en ære å synge den for en person.

Du er jo veldig åpen og sårbar i tekstene dine, og du har ikke alltid hatt det så lett. Synes du det er mer åpenhet, aksept og forståelse for mental helse i dag enn tidligere?
- Ja, det synes jeg, og jeg tenker at med en gang man er åpen om det og det er lettere å relatere seg til personen. Da jeg gikk på videregående kom det til et punkt hvor jeg nesten ikke gikk på skolen i det hele tatt fordi jeg hadde så mye angst, og jeg følte meg så utenfor fordi ingen snakket om det. På sosiale media kan det se ut som at andre har et perfekt liv, og du lurer kanskje på hvorfor du selv ikke har det. Men så mange sliter. Det er det å finne en kobling med et menneske og være åpen om at du og har det kjipt, og så kan vi snakke om det og komme oss videre. Jeg har begynt å snakke med andre jeg kjenner, og kanskje spesielt artister, om hvordan de faktisk har det. Det kan være så mye konkurranse blant artister, og jeg tenker at hvis det er tøft for meg er det sikkert tøft for noen andre.

Hvis du skal trekke frem en låt fra EPen, hvilke sang er det, og hvorfor?
- Det må bli Paranoia i tåken. Den handler om vinterdepresjon, det er jo mange som føler at det blir mørkt og trist når høsten kommer. Låten har et utrolig fint pianoparti som jeg satt lenge og prøvde å skrive noe til det, og på en dag så bare skrev jeg hele den delen. Del nummer to i sangen, var egentlig en helt annen sang. Da vi satt i bilen på vei til P3 Gull i fjor høst, så foreslo jeg at vi skulle prøve å sette de to sangene sammen. Vi spilte først den ene sangen, og så hoppet raskt til neste for å sjekke om de gikk sammen, og kjente bare “yes”!



Hvorfor lager du musikk?
- Jeg skriver ikke for noen andre enn meg. Jeg skriver ikke nødvendigvis for at folk skal relatere til meg, men heller for at jeg skal få ting ut og for å komme meg gjennom ting. Men det å høre at musikken jeg lager hjelper andre eller at folk føler seg mindre alene er et stort pluss og bringer meg mye glede. Det eneste jeg bruker Instagram til for tiden er vel omtrent å snakke med folk som hører på musikken og høre hva musikken betyr for de, det elsker jeg. Jeg savner også å prate med publikum etter konserter. Jeg pleide alltid å løpe rett ned fra scene for å møte alle etter konserten for å snakke med de.

Hvem er det som inspirerer deg her og nå?
- For tiden hører jeg mye på Dutty Dior og Sushi x Kobe, men Kaizers Orchestra har alltid vært en enorm inspirasjon. Da jeg var i Oslo tidligere i år skulle jeg kjøpe vinyl, og dro på Big Dipper. Jeg var der med Kim fra Petroleum som også jobber med de, og da kom det opp at jeg er verdens største fan av Kaizers Orchestra. Også går vi lengre inn i butikken, og da står Janove Ottesen (vokalist i Kaizers Orchestra) rett der. Da måtte jeg begynne å gråte bittelitt. Også spilte vi faktisk EPen for han der og da. Det er ikke ofte jeg blir starstruck, men det ble jeg virkelig da.
Jeg henter inspirasjon fra overalt, og alle mulige artister. Jeg er ikke redd for å si “å fy faen, det der er fett”, uansett hva det er.

Og dette kommer vi vel ikke unna: Hvordan har det gått med deg de siste månedene? Hvordan er det å være L.U:N.A under en pandemi?
- Begynnelsen var veldig tøff. Tempoet de seks månedene frem til by:Larm hadde vært så utrolig høyt, det var så veldig mye og store ting som skjedde, med blant annet P3-gull-nominasjon og NOPA-stipendet. Og så plutselig ble det helt stille. Det føltes nesten ut som at jeg hadde mistet sjansen min, og fikk ikke til å skrive noen ting på 3-4 måneder. Nå er det mye bedre, jeg hadde ikke forandret noe. Jeg har fisket hver dag, begynt å jogge og male mye, så jeg har uttrykt meg på andre måter. Jeg er egentlig veldig glad for at jeg fikk den lille pausen til å bli kjent med meg selv igjen, jeg er en helt annen person enn det jeg var før korona. Jeg var ganske lost på den tiden, men nå er jeg glad. Jeg håper jeg kan skrive tekster om å være glad også. Jeg synes det er enklere å sette ord på det som er trist, jeg er ikke så poetisk når det kommer til å være glad. Men hvem vet - det viktigste er jo at jeg er glad.

Hva står på planen for 2021?
- Det blir masse musikk! Også planlegger vi en god del nye videoer i samarbeid med nisju. Videoen til Anomi var den første jeg noensinne regisserte, og det var veldig gøy og er noe jeg vil gjøre mer fremover.

L.U:N.A Facebookside
L.U:N.A Instagramprofil
L.U:N.A Spotifyprofil