Kjetil Nernes om Årabrots nye album:

Foto: Olle Lundin

18 år er gått siden Årabrot albumdebuterte med "Rogues Gallery" i 2003, og siden den gang har det eksperimentelle Hardrock-bandet satt et klart fotavtrykk i musikkmiljøet. I 2011 vant de Spellemann for albumet "Solar Anus" i klassen Metal, og de er blitt nominert ved flere andre anledninger. Også internasjonalt har de gjort seg bemerket, med omtale i britiske nettpublikasjoner som The Quietus og Pop Matters.

Fredag 9. april var Haugesund-bandet tilbake med sitt ferskeste studioalbum "Norwegian Gothic." Navnet fikk de fra en amerikansk kompis.

– For han var det mest en spøk, egentlig. Han tok utgangspunkt i maleriet "American Gothic." Karin foran kirken hvor vi bor var som bondefruen og bonden foran loven, sier vokalist og låtskriver Kjetil Nernes til Musikknyheter tirsdag. Den spøkefulle tonen til tross synes han det var en passende beskrivelse av bandets sjanger, på mer enn en måte.

Ikkereligiøst kultband i kirken

For Nernes sin del er "Norwegian Gothic" også et navn som spiller på den litterære sjangeren Southern Gothic, der William Faulkner, Flannery O’Connor, og i senere tid Cormac McCarthy, er blant de mest kjente navnene. Det er en sjanger som i stor grad skildrer den moralske konflikten mellom de amerikanske sørstatenes smått puritanske religiøsitet, og den materialistiske kulturen som oppstod i kjølvannet av rekonstruksjonen etter borgerkrigen. Også Kjetil Nernes sitt syn på religion kan ved første øyekast fremstå noe selvmotsigende.

– Min interesse ligger ikke i det politiske eller religiøse. Tekstene mine er en mer personlig greie om å sette ord på mitt liv og mine følelser, sier han.

Være det seg Punk eller Metal, stiller undergrundsbandene på venstresiden ofte med antireligiøse budskap, både i form av lyrikk og symboler som omvendte kors. Det er et aspekt Nernes nærer null interesse for.

– Hvis man er veldig anti kristendom tar man et standpunkt for den andre siden. Det er noe jeg prøver å unngå, forklarer han. Samtidig legger han ikke skjul på at det florerer med religiøse bilder i Årabrots tekstlige univers.

– Jeg har tenkt litt på å skrive tekster som de gamle blues-folkene, fortsetter Nernes. – I bluesen er det ofte om å være synderen i forhold til den straffende guden, som i "Hey Joe", der Joe kommer med guneren fordi konen har stukket til naboen.

Nernes finner en parallell til dette i bøkene fra Faulkner og McCarthy, der de veksler mellom vakre naturskildringer og grusomme drap. Det blir imidlertid en lavere grad av religiøsitet enn den han ser i de antikristne undergrundsbandene, mye fordi man får religionen litt på avstand.

– Man kan fint lese Cormac McCarthy uten å være kristen, og jeg tror den distansen gjør det til en kjekkere greie, selv om kjekt er helt feil ord å bruke, både om McCarthy og Faulkner, mener han.

Selv om Nernes sitt syn på religion i kunsten gir mening, skjønner han imidlertid hvordan det kan virke paradoksalt for et uinnvidd publikum når bandet hevder å være så kategorisk ikkereligiøst, men samtidig benytter religiøse bilder i tekstene sine. Derfor tar han det pent når jeg spør.

– Det kan kanskje virke paradoksalt, men så er vi jo også et kultband og bor i en kirke, svarer han spøkefullt.

Innspilling i kaffebesøk

Da Musikknyheter anmeldte "Norwegian Gothic" på tirsdag, kommenterte vi hvor helhetlig og sammenhengende albumet var. Det gjelder ikke utelukkende tekstenes tematiske slektskap, men også musikalsk. Det viste seg å ikke være noen tilfeldighet at det var slik.

– Jeg tenker veldig album når jeg skriver musikk, sier Nernes. – Når man setter på første låt og hører gjennom albumet, vil jeg at det skal være en opplevelse. Da gjelder det å sette sammen låtene så de flyter greit, fortsetter han.

Dette er en prosess som gjør at han må være seg særlig bevisst hvordan låter begynner og slutter. Om en låt skal fades eller kuttes, og hvilken note den slutter på, kan være avgjørende. En annen viktig ting å tenke på er hensynet til vinylsider, som er med på å stykke albumet ytterligere opp. På det nye albumet har bandet dessuten tatt inspirasjon fra hvordan Hiphop-artister som Kendrick Lamar strukturerer platene sine.

– Karin og jeg var tilfeldigvis i England, og jeg tok opp kaffeslaberas på kjøkkenene til våre venner, forteller Nernes. Det har gitt seg utslag i tre låter, i form av "The Voice", "Impact Heavily Onto The Concrete", og "You’re Not That Special." I den første forteller Karin Park om en hallusinasjon hun fikk på en joggetur, før platen går over i låten hun har skrevet for albumet, "Hallucinational." De andre er henholdsvis med John Doran fra The Quietus, og lydkunstneren Andrew Liles. Alle samtalene startet med at Nernes spurte "Why do we do what we do?"

– Å spørre om det var en mer personlig greie. Det er mye jobb for lite lønn å være musiker i et underground-band, eller kunstner generelt, forklarer Nernes, som mener disse segmentene gir albumet en sterkere helhet. Den viktigste prosessen for å danne albumets helhet var nok likevel en annen.

– For å få ting til å passe har det ofte vært låter som må bort. Slik har det vært med nesten alle albumene våre, sier Nernes. På bandets forrige album, "Who Do You Love" fra 2018, dreide det seg stort sett om låter som bar for mye preg av Metal til å passe med resten av materialet.

– Jeg synes det er kjipt, for man får jo et spesielt forhold til disse låtene når man har jobbet med dem så lenge som jeg har, fortsetter Nernes. Skjønt han medgir at det er en del av prosessen, gjør tiden han investerer i låtene det vanskelig for ham å vurdere hvilke som faktisk må kuttes. Da kan det være greit å søke hjelp fra andre hold.

– Ofte må jeg få inn Karin, label eller management til å gjøre de greiene. Det kan hjelpe veldig å få et ferskt perspektiv, konkluderer han.