Foto: Jørn Veberg


El Caco startet i 1998, og har gjort det stort i både inn- og utland i en årrekke. Med sju kritikerroste album og diverse priser, fikk El Caco en trofast fanskare verden over. Foreløpig siste album ble sluppet i 2015, og bortsett fra den årlige, om noe, eksklusive julekonserten de holder på den lokale puben «Martins» hvert år, har det vært stille på bandfronten.

Vi finner en benk ved elva. Osa tryller frem kaffe, og forteller at han er i ferd med å slippe et selvtitulert soloalbum, milevis unna metalsjangeren, og kanskje vel så langt unna komfortsonen. Singlene som så langt er sluppet er både country og Americana, og vitner om at Osa ikke har vært redd for å gå nye veier.

-Jeg har jo hele tiden laget musikk. Men ikke alt jeg lager passer inn i El Caco-verdenen, det er en egen formel. Det som er spesielt med denne skiva er at alle jeg har samarbeidet med har sittet på hver sin kant og spilt inn sine deler, mye på grunn av den pågående pandemien. Vi har sendt filer frem og tilbake og til slutt endt opp med et resultat jeg er utrolig fornøyd med.

Osa forteller at han har fått med seg et respektabelt knippe kjente musikere innen rock og metal. Blant annet Stian Kårstad, Anders Møller, Herbrand Larsen, Håkon Gebhardt, samt El Cacos egen trommis Fredrik Wallumrød for å nevne noen. I tillegg har singer/songwriter Ingerid Døssland (Døssi) bidratt.

Dette er alle travle folk som holder på med egne band, og det er kanskje noe av grunnen til at det har tatt fem år å ferdigstille albumet.

Men hvordan har det egentlig vært å samarbeide med så mange nye folk?

-Dette er stort sett folk jeg har hengt mye med opp igjennom tiden, så jeg kjenner dem jo godt fra før. Det som var gøy var at alle var så klare for å gjøre noe helt annerledes.

-Det har vært spennende å kunne lage et album på en helt ny måte, selv om det kanskje ikke var tanken at vi skulle sitte så separat som vi har gjort i denne prosessen. Umiddelbart vil det ikke bli noen releasekonsert, men kanskje når vi er tilbake i normale tider, vil vi kunne ha en konsert der vi får samlet alle. Planen var å prøve å gjøre en konsert på Notodden Bluesfestival, men vi får se hva tiden bringer.



I tillegg til å bevege seg i sjangerne country og Americana, er det også innslag av både folk og blues. Og han har lekt med både norsk og engelsk som tekstspråk.

-Å lage tekster på norsk er selvsagt noe helt annet enn å gjøre det på engelsk. Jeg valgte å prøve begge deler for å utforske sårbarheten det er å bruke morsmålet. Det blir mer nakent på en måte, og mindre pompøst, men det ligger en større utfordring i å få frem budskapet.

Vi havner i en lengre diskusjon om viktigheten av tekst i musikk, og hvordan folk oppfatter det forskjellig. At noen kan lytte til en sang uten å få med seg hva den handler om, men likevel få like mye ut av den. Den berømte Lillestrømsmyggen gjør sitt inntog over hodene våre, og jeg spør om det finnes en sjanger han ikke vil kunne lage musikk til. Melodi Grand Prix for eksempel?

-Melodi Grand Prix? Nei takk. Jeg sier ikke mer.

Osa gjør seg ferdig med kaffen, og legger armene i kors. Selv om vi kanskje ikke får oppleve ham med glam og glitter i nevnte konkurranse, er det heldigvis håp for El Caco-fansen der ute.

-Jeg har mer materiale som passer til El Caco, det er ikke umulig det vil skje ting fremover.

Albumet Osa slippes fredag 16. april.