Veien til Superwolves

Foto: Jonah Freeman & Justin Lowe

– You look very handsome from the nose down.

Dette er omtrent det første jeg hører Will Oldham si. Det viser seg at kameraet på pc-en min er stilt inn feil, slik at han ikke har noen formening om hvordan det står til lengre oppe. Det er kanskje like greit.

Det er en onsdag i slutten av februar, og jeg er på Zoom for å intervjue Will Oldham og Matt Sweeney. Det er ikke navn som trenger en introduksjon. Fra Palace Music ga ut "Viva Last Blues" på Drag City i 1991, via Bonnie Prince Billys "I See A Darkness", med sitt Johnny Cash-covrede tittelkutt, til flere prosjekter enn det er plass til å nevne her,har Oldham vært blant de største og viktigste navnene innen Indie Folk.

For sin del var Sweeney gitarist for Post Hardcore-bandet Skunk, og spilt med Billy Corgan og kompani i Zwan. Likevel er han kanskje mest kjent for sitt arbeid som studiomusiker og produsent; et arbeid som har bragt ham i kontakt med så varierte navn som Guided By Voices, L-P, og Neil Diamond.

Fredag 30. april slipper de to prosjektet "Superwolves." Det er ikke første gang de samarbeider. Foruten at Sweeney ved flere anledninger har turnert som del av Oldhams band, ga de nemlig i 2005 ut det kritikerroste albumet "Superwolf", men selv den gang var Sweeney og Oldham gamle kjenninger.

De små tilfeldighetene

– Vi ble kjent ganske tilfeldig, minnes Oldham. – Vi ble introdusert i forbifarten på gaten, og så så vi hverandre gå i hver vår retning på gaten et par måneder senere, og bare snakket i timesvis.

– Vårt vennskap startet på gata i New York, kommenterer Sweeney spøkefullt.

På slutten av 90-tallet leide han leilighet med en felles venn fra Oldhams hjemstat Kentucky. Det var en tid da de fleste som valgte å flytte til New York fra resten av USA pleide slå seg ned i Downtown Manhattan, og ikke i Brooklyn, som Sweeney gjorde, og som de fleste gjør i dag. Begge var viktige årsaker til at de to ble venner.

– Før alle innflytterne kom til Brooklyn kunne du gå ut av huset om morgenen uten å vite hvordan det sosiale livet ditt ville være den dagen, forklarer Oldham.

– Å ikke ha en plan var litt av nøkkelen til å ha det gøy. Jeg tror jeg ble ganske avhengig av det, samtykker Sweeney.

Ikke alle møtene mellom de to var like tilfeldige. Sweeney hadde fast stilling i promoteringsselskapet Nasty Little Man, som hadde ansvaret for markedsføringen av Bonnie Prince Billy-albumet "I See A Darkness."

– Jeg representerte ikke Will, men plutselig begynte han å dukke opp på jobb også, sier Sweeney. Da ble det fort til at Oldham turet innom kontoret hans.

– Vi snakket for det meste om musikk. Begge hadde mye å si om musikken vi likte og ting som skjedde i musikkmiljøet, forteller Oldham.

En dag satt Sweeney i leiligheten han fremdeles delte med deres felles venn fra Kentucky, og spilte gitar.

– Will kom innom og sa at det låt bra, forteller han nå. – Han sa han hadde en låt, og lurte på om jeg var med på å spille inn. Jeg sa selvfølgelig ja. Det var litt av greien med New York, at man bare møttes og spilte inn sammen.

For sin del var Oldham aldri i tvil om at han ville ha med seg Sweeney.

– Vi snakket så mye om musikk, og med en gang vi så muligheter til å samarbeide, var det bare naturlig at vi tok dem.

Sterkere enn Superwolf

Alt dette er lenge siden nå, og siden den gang har Sweeney deltatt på flere Bonnie Prince Billy-plater og turnert med Oldham. Forskjellen mellom disse prosjektene og "Superwolf" og den ferske oppfølgeren, er den kreative balansen. Både på "Superwolf" og "Superwolves" har nemlig Sweeney skrevet all musikken, mens Oldham har nøyd seg med tekst. Skjønt Sweeney er vant til tett samarbeid, er det ganske uvant for Oldhams del.

– Will har utvilsomt et rykte for å være selvdrevet. Han kommer gjerne ut av et rom med en haug med ferdige låter, forklarer Sweeney.

– Men det første skrittet etter å komme ut av et rom med en haug låter, er å gå inn i et annet rom med noen folk og en haug låter, skyter Oldham raskt inn.

Ut ifra dette skulle en gjerne tro at det ville bli en del kreative forskjeller. Selv band som er vant til å jobbe på denne måten, band som The Smiths og Suede, har tross alt ofte hatt problemer med sterke personligheter som trekker musikken i forskjellige retninger.

– Jeg synes vi funker ganske godt sammen, avviser Oldham. –Når vi er uenige er det stort sett bare om en linje eller frasering. Jeg kan spørre Matt om han heller vil gjøre det på den måten, og han vil si ja, eller omvendt, fortsetter han.

Sweeney er enig.

– Måten Will og jeg jobber på er veldig fokusert. Det starter med at jeg sitter i et rom, og blir inspirert av teksten han sender meg. Siden jeg vet at det er han som skal synge, går musikken i en bestemt retning, forklarer han.

Senere pleier de to å sitte sammen i et rom, for å ta en titt på musikken Sweeney har skrevet.

– Det kan være vanskeligere å komme opp med musikken når jeg ser på hele teksten. Da må jeg få hjernen min i et bestemt headspace, istedenfor å bare lage det etter innfallsmetoden, betror Sweeney. Både han og Oldham føler imidlertid at det er et godt album de leverer i 2021.

– Jeg vil ikke skryte, men Superwolf hadde mange styrker. Dette albumet er enda sterkere, både musikalsk og lyrisk, mener Oldham.

Miks etter magefølelsen

Ifølge Oldham var det nye albumet ferdig innspilt innen Valentinsdag 2020, altså 14. februar. Da var det bare miksingen som gjenstod.

– Kovid påvirket miksingen, sier Oldham.

Vanligvis ville de to også ha sittet sammen da de mikset det ferdige resultatet, men slik skulle det ikke bli denne gangen. Oldham forklarer at deler av albumet ble spilt inn i Nashville, mens resten ble spilt inn i New York. Siden han bor nærmere Nashville og Sweeney bor nærmere New York, og siden de ikke ønsket å reise, var arbeidsfordelingen ganske naturlig.

– Matt gikk inn i studio og mikset låtene som ble spilt inn der, mens jeg mikset låtene som ble spilt inn i Tennessee. Vi tok begge litt risker, og sendte bare ting frem og tilbake for å se at vi var på samme bølgelengde, forklarer Oldham.

– Miksing er vanligvis veldig gøy når Will og jeg jobber sammen, utdyper Sweeney. – Det blir litt som å opptre, fordi vi hører låten igjen, og tenker på hva som kan skje og vil høres bra ut.

Det kan gi seg utslag i små endringer, der en enkeltnote blir forandret, men det kan også bety større overdubs. Tidvis har det til og med medført at de spontant har bestemt seg for å hente inn en fløytist.

– Nå er jeg glad for at vi ikke hadde den muligheten, for albumet fungerer på en så nydelig måte, mener Oldham. – Nå hadde vi ikke muligheten til å være usikre. Det er sunt å lære at man kan stole på magefølelsen når noe føles bra, konkluderer han.

Før vi går hver til vårt, kommenterer de en Country-pub (Kanskje Bonanza? red.anm) de en gang så da de var i Oslo, og sier at nordmenn virker som folkene med mest interesse for sjangeren, med unntak av amerikanerne selv. Oldham spør hvorfor det er slik. Jeg blir svar skyldig, men før jeg er nødt til å finne på noe å si til spørsmålet, som sikkert er langt mindre inngående enn en del av dem jeg selv har stilt, er min tilmålte halvtime oppbrukt, og Oldham og Sweeney må videre til nok et intervju.